Marius' reiseblogg

Gjennom Bosnia-Hercegovina

2010-08-01T23:24:00.003+02:00

Frå øya Hvar skulle vi attende til Beograd gjennom Bosnia-Hercegovina. Kontrasten mellom tankelaust strandliv på kroatiakysten og det som møter ein i nabolandet berre nokre kilometer aust, er stor. Bosnia-Hercegovina er eit land det ikkje er mogleg å reise til, utan å byrje å stille dei store spørsmåla om menneskenaturen og om krig og fred og sånn. 15 år etter at serbarane, kroatane og bosnjakkane vart pressa til ein fredsavtale i Dayton, er konflikten mellom dei tre folkegruppene framleis alt for synlege.

Dette blogginnlegget er difor ikkje spesielt lystig lesning.

Vi reiste tvers gjennom landet; fyrste stopp for oss var Mostar. Byen er kjent for den vakre brua over elva Neretva, og for å vere skodeplassen for nokre av dei tristaste og mest uforsonlege krigshandlingane på 1990-talet. Fyrst mellom serberar på den eine sida og kroatar og bosnjakkar på den andre. Når serberane var pressa attende, byrja kroatane og bosnjakkane å krige mot kvarandre. Frontlinja gjekk tvers gjennom sentrum av byen, og utbomba hus står framleis som gapande sår for å minne oss om kva som foregjekk.

Den gamle brua er bygd opp att, ein del turistar vandrar rundt i gamlebyen, men teikna på fiendskap er framleis synlege. Det er den nasjonalistiske tagginga på veggane. Det er dei store korsa som er reist i landskapet for å markere at dette er kristent territorium, ikkje muslimsk. Det er dei kroatiske flagga som vaiar demonstrativt for å vise at lojaliteten ikkje er til landet dei bur i, men til nabolandet Kroatia.


Brua over Neretva. Opprinneleg berre ei bru for å krysse elva. I dag eit symbol på den delte byen Mostar

Moské i solnedgang ved elva Neretva i Mostar

Etter ei natt i Mostar tek vi buss vidare til Sarajevo. Dette er mitt tredje besøk til Sarajevo, men det er ein by som ikkje sluttar å fascinere. Byen si historie kan lesast lag for lag når du kjem køyrande inn mot sentrum. Fyrst forstadane i klassisk «kommuniststil» med store betongblokker frå perioden som republikkhovedstad i Jugoslavia. Deretter bysentrum som vitnar om tida som provinshovedstad under keiseren i Wien. Og til slutt basarområdet som ei påminning om byens lange historie under sultanen i Istanbul.

Hjørnet der den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip skaut og drepte erkehertug Franz-Ferdinand. Ein utløysande årsak til fyrste verdskrigen.

Også i Sarajevo er krigen synleg, men ikkje i like stor grad som i Mostar. I neste fire år beleira bosnisk-serbiske styrkar byen gjennom å stenge alle tikomstvegar og pumpe granatar mot byen frå åssidene rundt. 10 000 mennesker døde i beleiringa av Sarajevo, mellom dei 1 500 barn. Vi får ein guide til å køyre oss rundt i byen og forklare oss korleis beleiringa gjekk føre seg.

Guiden vår fortel om beleiringa av Sarajevo. Eit makabert kart kombinerer informasjon om serbiske stillingar og om OL-anlegga under vinter-OL i 1984.

Etter tre dagar i Sarajevo set vi oss igjen på bussen. No går turen gjennom den serbiske delen av landet, Republika Srpska, og vidare til Serbia.

Oppbygginga av Bosnia-Hercegovina er for innfløkt til å gå i detalj om her, men her kjem ein kortversjon:

Landet har to geografiske område, Bosnia og Hercegovina. Etter Dayton-avtalen er er også landet ein føderasjon med to administrative delar med stort sjølvstyre: Republika Srpska (serbisk dominert) og Føderasjonen av Bosnia-Hercegovina (bosnjakk- og kroatdominert). Desse to administrative delane går på tvers av dei to geografiske områda.

For statsvitarar er det ein morosam tvist at Bosnia-Hercegovina er ein føderasjon som inneheld ein føderasjon. Men det er sjeldan særleg morosamt å bo i statsvitskapleg «morosame» land. Den svært desentraliserte strukturen gjer at det er heilt umogeleg å få gjennomført noko som helst.

Turen austover frå Sarajevo er paradoksal. På den eine sida det fredlege og vakre landskapet vi køyrer gjennom, på den andre sida tanken på kva som skjedde i akkurat same området for berre 15 år sidan. Vi køyrer innom Pale, hovudsete for dei bosniske serbarane under krigen. Det var herfrå Radovan Karadzic og Ratko Mladic ga sine ordre. Srebrenica er berre nokre kilometer lenger inne i landet. Byen der 8 000 menn og gutar som hadde overgitt seg blei tatt til fange og henretta. Dette området såg nokre av dei verste krigshandlingane i Europa etter andre verdskrig.

Om ettermiddagen krysser vi elva Drina og reiser inn i Serbia att. Stål- og betongbrua vi skal krysse ved byen Zvornik er på ingen måter så vakker som brua Ivo Andric skildra nokre mil lenger sør i Visegrad. Men symbolikken til elva, som i dag markerer grensa mellom Bosnia-Hercegovina og Serbia, er framleis tung, og bringer fram det eksistensielle spørsmålet: har landet vi legg bak oss ei framtid?

Elva Drina. På venstre side Bosnia-Hercegovina. På høgre side Serbia.

Det er dessverre lite som tyder på det. Den administrative oppbygginga av landet gjer det umogleg å få gjennomført reformer. Serberane blokkerer alle forsøk på endring, fordi dei vil at Bosnia-Hercegovina skal mislykkast. Unge kroatar flytter til Kroatia der dei kan ha ei framtid. På mange måtar liknar Bosnia-Hercegovina på Jugoslavia på 1970- og 80-talet. Konsekvensen i Jugoslavia vart i første omgang økonomisk katastrofe og i neste omgang blodig krig. Kva som vil vere konsekvensen i Bosnia-Hercegovina vil framtida vise.

Ut mot havet

2010-07-19T17:43:00.001+02:00

Ettersom det ble klart at de høye temperaturene på Balkan ikke hadde noen intensjoner om å slippe taket, ble tanken på de fem dagene vi hadde planlagt med badeferie på kroatiakysten stadig mer forlokkende. Målet vårt var øya Hvar. For å komme til øya kan man reise med fly fra Gardermoen til Split (turen tar tre timer, priser fra 299,- hos Norwegian) og ta katamaranen (ca 1 time) over til Hvar.

Eller man kan gjøre det på vår måte:

Torsdag morgen tok vi toget fra Beograd mot Podgorica, hovedstaden i Montenegro. Etter først å ha passert betongblokkene i byens forsteder, brettet det serbiske landskapet seg ut foran oss. Grønne åser, maisåkre, små landsbyer som lå tilsynelatende folketomme i den stekende varmen. Bare en og annen gjeter satt under et tre og passet kuene sine.

Togvognen vår var av eldre modell, uten klimaanlegg, og vi fikk plass i en seksmannskupé. Kupeen var full, men bare to av passasjerene skulle hele veien til Montenegro: en gammel kvinne og en ung kvinnelig student. Togvognen yret av liv, med alt fra små barn til eldre menn som, tross en temperatur rundt 35 grader, hadde trukket i findressen for anledningen.

Stemningsbilde fra togkupeen

Å reise med tog på Balkan er ikke for folk med dårlig tid. På samme måte som vi etter hvert ble sløvet ned av varmen, virket det som om også toget tenkte at dette ikke var en dag å stresse på. I lange perioder tuslet vi avgårde i raskt joggetempo, bare avbrutt av uforklarlige stopp hvor den lille brisen som ellers gjorde det levlig i kupeen vår, opphørte. Gjennomsnittshastigheten på turen ble til slutt på under 40 km/t, noe selv NSB burde kunne klare å slå.

De rullende åsene ble til dype daler og høye fjelltopper etter hvert som vi kom sørover i Serbia. Når vi kommer til den montenegrinske grensen ser vi de svarte fjellene som har gitt Montenegro navnet sitt. Toget er tre timer forsinket og mørkret er i ferd med å falle over landskapet. Menneskene som har holdt seg innendørs har begynt å trekke ut i landsbyene vi passerer. Naturen blir villere og villere, med tett skog langs de bratte fjellsidene. Etter hvert gjør mørkret og de mange tunnellene at vi ikke lenger får sett stort, og klokken er blitt halv elleve på kvelden når vi ankommer Podgorica etter 12 timer på toget, 3,5 timer forsinket.

Montenegrinsk natur møter jugoslavisk jernbaneinfrastruktur

Skumring over Montenegros fantastiske landskap

Vi overnattet en natt i Podgorica; det er ikke stort å finne på der. Studenten som vi delte kupé med snakket om den friske luften i byen. Luften var sikkert ren nok den, men når den kjennes som noen holder en hårføner en halvmeter fra ansiktet ditt så er det ikke spesielt behaglig. Vi oppsøkte den eneste attraksjonen av interesse i byen, en statue av den russiske visesangeren Vladimir Visotskij, og gjorde oss klare for neste etappe.

En liten godbit her for Visotskij-fans: statue av den russiske visesangeren i Podgorica

Heldig nok går det en buss fra Podgorica til Zagreb hver fredag ettermiddag, og vi hadde fått billett til Dubrovnik i Kroatia. Stemningen steg betraktelig da vi så at bussen var utstyrt med klimaanlegg. Nedturen ble desto større da det ble klart at anlegget enten ikke virket eller at bussjåføren ikke ville slå det på. Vi fikk heller ikke åpne taklukene.

Resultatet ble at det utviklet seg et eget økosystem inne i bussen, bestående av ekstremt fuktig luft på grunn av svetten som bokstavlig talt rant i små bekker fra passasjerene. Som en ekstra spiss på det hele satte sjåførens hjelpemann seg til å røyke fremst i bussen. Bussturen er likevel en opplevelse der veien snirkler seg på fjellblokker langs den montenegrinske og kroatiske kystlinjen, og med Adriaterhavet bare en litt uheldig forbikjøring unna.

Ekvipasjen vår på strekningen Podgorica - Dubrovnik. Her avbildet under fergeturen over Kotor-bukta i Montenegro.

Siste etappe til vårt sydenreisemål går med båt. To ganger i uka tar M/V Marko Polo turen opp den kroatiske kysten fra Dubrovnik til Rijeka. På veien er den også innom Hvar. Marko Polo kjørte seg så kraftig på grunn i fjor høst at ingen trodde båten ville få vann under kjølen igjen. Kanskje på tide at den fikk pensjonere seg, tenker vi i det vi tar balja i nærmere ettersyn. Båten trafikerte strekningen Larvik-Fredrikshavn under navnet «Peter Wessel» på 1970-tallet, og er en stilstudie i hvordan danskebåtene så ut for tredve år siden.

M/V Marko Polo: et skip som nok må innse at dets glansdager ligger bak det.

Marko Polo har ikke helt klart å skjule sporene etter sin fortid som danskebåt på 1970-tallet

Men båtturen er likevel fantastisk. 7 timer på nesten blikkstille hav med panoramautsikt mot den røffe og karrige kroatiske kysten. Etter noen timer dukker øya Hvar opp i horisonten: det meste av øya er uten bebyggelse, bortsett fra Hvar by hvor vi ender opp etter at båten har snirklet seg rundt øya. Vi sjekker inn på Amfora Grand Beach Resort, nyter utsikten over Adraterhavet, spiser en fantastisk St. Petersfisk med kroatisk hvitvin til i en av byens restauranter og kan endelig nyte det glade sydenlivet.

Utsikten fra hotellet vårt.

Det hadde nok vært enklere å fly direkte til Split og ligge på stranda i 14 dager, men neppe like morsomt. Derfor tar vi selvfølgelig tog og buss også tilbake til Beograd, men denne gangen gjennom Bosnia-Herzegovina.

Beograd

2010-07-14T18:06:00.000+02:00

«This was the police headquarters. Destroyed by Nato bombs. It's insane, to bomb a capital city in Europe in the 20th century. Where are you from?»

Drosjesjåføren har fått vann på mølla og har kjørt det vi mistenker er en omvei for å vise oss de utbombede bygningene. "Norway", mumler vi beskjemmet fra baksetet og håper at sjåføren ikke er for godt bevandret i norsk alliansepolitikk. Jeg begynner å forberede en argumentasjon i hodet om det historisk gode forholdet mellom Serbia og Norge. Om jugoslaviske krigsfanger i tyske fangeleire i Norge under andre verdenskrig, og en statsminister som praktisk talt har vokst opp i Beograd. Sjåføren forfølger imidlertid ikke temaet videre. Han nøyer seg med å lure oss med en alt for høy pris på turen inn fra flyplassen. Kanskje er det hans måte å hevne bombingen av byen på.

Hus bombet av Nato i 1999

Vi er altså i Beograd, byen som ligger hvor elvene Donau og Sava møtes, og som er første stopp på Ann-Mari og Marius' balkanrundtur. Julivarmen har lagt seg som et ullteppe over byen. Det er varmt og klamt, og vi sniker oss langs husveggene for å finne skygge for den stekende sola. Beograd vil nok aldri bli omtalt som en vakker by. Til det har arkitekter fra jugoslaviatiden hatt for stor innflytelse. Men det er en trivelig by når man kommer bort fra de mest trafikerte gatene. Den første kvelden vandrer vi ned gågaten Knez Mihailova og inn på festningen Kalemegdan. Fra festningen, som i sin tid markerte grensen mellom det siviliserte romerriket og det barbariske Sentraleuropa, ser vi solen gå ned over Novi Beograd.

Solen på vei ned over møtepunktet for de to elvene Donau og Sava

Når vi ser alle de glade menneskene som svermer rundt i sentrum denne sommerkvelden, så er det vanskelig å begripe at serberne for bare 10 år siden ble sett på som Europas pariakaste. De fikk i stor grad skylden for krigen i kjølvannet av Jugoslavias oppløsning og det toppet seg med Natos bombing av landet i forbindelse med Kosovokrigen i 1999. Og dette er det store paradokset: de er blitt bombet og marginalisert av Europa, men likevel forstår alle at Serbias eneste mulighet for økonomisk vekst og politisk stabilitet ligger i det samme Europa som bombet dem og tok fra dem Kosovo.

Det er lett å forstå at dette skaper frustrasjon hos serberne, og at dette kommer til uttrykk gjennom for eksempel bitre taxisjåfører eller i form av politisk tagging på veggen uten for hotellrommet vårt.

Tagging utenfor hotellrommet vårt. Fritt oversatt står det noe i retning av "EU takker ikke 1389". 28. juni 1389 er datoen for det ulykksalige slaget på Kosovosletta som serberne tapte mot tyrkerne og som er blitt svært sentralt i serbernes forståelse av seg selv som forsvarere av europeisk sivilisasjon mot hordene fra øst. Støtten fra resten av Europa har vært heller lunken.

På et område er likvel Serbia helt i fronten i Europa. Likestilling mellom kjønnene er ikke det man først og fremst tenker på når man tenker Balkan. Tvert i mot er landene i denne regionen mer preget av en machokultur som får norske menn til å se ut som en gjeng med tøfler, og hvor ord som pappaperm er uforståelige. Men på et område har den serbiske mannen kommet lengre enn den norske mannen. Det gjelder forholdet til håndvesker, the man purse. Hvilken norsk mann må ikke innrømme at det hadde vært veldig hendig med en liten håndveske under armen til å putte telefon, nøkler og kortmappe i, i stedet for la bukselommene bule ?

I Serbia er det helt greit for menn å gå med håndveske, ja du ser knapt en mann på gaten uten. Og jeg lurer på: hva skal til for at vi nordmenn skal kunne gjøre det samme? Jeg håper Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet så snart som mulig lager en handlingsplan for å endre menns holdninger til håndvesker og gjerne legger et par millioner på bordet for erfaringsutveksling mellom menn fra Serbia og Norge.

Ukjent mann med håndveske (t.h) snikfotografert på Knez Mihailova

I morgen går turen videre med tog fra Beograd til Podgorica i Montenegro.

BERLIN, BERLIN

2010-03-31T22:33:00.023+02:00

Berlin er ikke som noe annen by. Ingen by har på samme måte blitt grisebanket av historiens gang. Dette gjør det vanskelig å få tak på den. Berlin svinger mellom det arketektonisk storslåtte til det rett fram stygge, mellom høykultur og kitsch, mellom det snobbete og det vulgære. Og du kan finne alt dette i samme kvartal.

Berlin er kanskje byenes svar på Susan Boyle. Etter å ha ligget nesten 50 år i dvale var det ingen som forventet noe av byen. Bare de nærmeste kjente til dens kvaliteter. Da jeg besøkte byen så sent som i 2004 var fortsatt raskeste flyrute fra Norge via København, og med et 50-seters propellfly videre til Berlin (en reiserute som er fantastisk beskrevet av Dag Solstad i «16.07.41»).

Men noe har skjedd siden den gang. Berlin synger for full hals og blir i dag betegnet som Europas kulturhovedstad. Spørsmålet er selvfølgelig om byen tåler presset og om den vil miste noe av sin særegenhet i møtet med horder av turister fra Manchester, Milano og Mjøndalen.

Jahn Otto Johansen brakte Berlin for alvor inn i min bevissthet. Riktignok hadde jeg noen år før han ble NRK-korrespondent i Berlin sett muren falle på TV og forstått at Berlin var noe for seg selv. Men Jahn Otto Johansens korrespondentbrev lørdag formiddag på 1990-tallet formidlet noe helt annet enn Dagsrevyen og historiebøkene. Som regel sendte han sine brev hjem til norske lyttere fra Café Möhring, hans stamkafé i Vest-Berlin. Herfra skildret han daglivet i byen, gjerne med utgangspunkt i personer fra nabolaget sitt.

Jahn Otto Johansen har også satt spor etter seg i Berlin. Den opprinnelige Café Möhring finnes dessverre ikke lenger. Men på kneipa «Dicke Wirtin» oppdaget vi ham i glass og ramme etter at vi hadde fortært et måltid Schweinebraten mit Rotkohl und Semmelknödel.

Også før Facebook ble oppfunnet skjedde det at festbilder kom på vidvanke. Her Jahn Otto Johansen i glass og ramme på kneipa "Dicke Wirtin"

Vi har altså valgt å følge i Jahn Otto Johansens fotspor og oppsøke de brune kneipene hvor lykken er et stort stykke kjøtt med en halvliter til. Eller vi spiser currywurst; denne merkelige retten som selges på hvert gatehjørne. Hvem var det som først fikk ideen om å kutte opp en pølse, dekke den med ketchup, strø et solid lag karri på toppen og selge dette til forbipasserende på gaten? Hadde vi prioritert å gå på byens currywurst-museum hadde vi kanskje fått svaret.

Også når det gjelder mat er kontrastene store i Berlin. Etter et par dager i de folkelige kneipene i lett slitne Charlottenburg, tilbrakte vi i dag kvelden hos Michael Kempf, Berlins yngste Michelinstjerne-kokk, i restuaranten Facil blant stål- og glassbygningene på Potsdamer Platz. En fantastisk 8-retters gastronomisk opplevelse for smaksløker som fortsatt var i sjokktilstand etter møtet med pølser og sauerkraut tidligere i uken.

Gris servert på typisk berlinsk kneipe ("Mächtiges Berliner Eisbein mit Erbspüree, Sauerkraut, Salzkartoffeln, Panaché und Meerrettich")

Gris servert på tysk Michelin-restaurant ("Bauch vom Brandenburger Apfelschwein. Miso, Rettich und Sobanudeln")

Berlin er en av disse byene hvor man bare føler at man har skrapt i overflaten etter fem dager. Fantastiske museer, spennende historie, god mat og eventyrlige shoppingmuligheter. Eller bare det å vandre gatelangs og prøve å ta innover seg hva befolkningen her har opplevd i løpet av bare en mannsalder. Sentrum for to tapte verdenskriger, undergangen til det tyske keiserriket, et mislykket forsøk på demokrati i 1920-årene, nazistisk diktatur etterfulgt av kommunistisk diktatur og til slutt den brå overgangen fra sosialisme til kapitalisme med arbeidsløshet og fremmedgjøring.

All erfaring fra andre samfunn som har opplevd lignende, tilsier at Tyskland og Berlin i dag burde vært i kaos. Når de grunnleggende strukturene i et samfunn oppløses er lovløshet og vold regelen, ikke unntaket. Vi kunne fått et Irak, et Jugoslavia eller i beste fall et Russland midt i Europa. I stedet har man fått et samfunn hvor folk skuler anklagende på deg om du går på rødt lys selv om det ikke er biler i nærheten.

Så mitt beste Berlin-tips: sett deg ned i vårsola, se på berlinerne som går forbi; menn som deltok i grusomme forbrytelser på østfronten, kvinner som var en av de mange hundre tusen tysterne under DDR-regimet, opprøreren som aldri fikk studere på grunn av sin politiske overbevisning, jøden som mistet hele slekten sin i konsentrasjonsleirene; og tenk på hvilket under det er at de kan leve fredlig sammen i 2010.

Mur-kunst på East Side Gallery

Holocaustminnesmerket

MAT

2009-07-19T18:47:00.006+02:00

En god grunn til å legge ferien til Nord-Spania er selvfølgelig mulighetene til å kunne gasse seg med god mat og drikke. Ryktene gikk på forhånd om eventyrlige pinchos, god sjømat og biffer så møre at de kunne smøres på brødskiva.

Til tross for språklige utfordringer (se "Ann-Maris hjørne" nedenfor) og norske magers problemer med å tilpasse seg spansk måltidsrytme (ingenting er som et massivt stykke kjøtt klokka 11 på kvelden), har vi hatt noen fantastiske måltider i løpet av turen vår. Dette er topp 3 presentert i kronologisk rekkefølge:

Namnam 1:
Restauranten er Rekondo i San Sebastian, kjent for å lage baskisk mat på tradisjonelt vis og for å ha en av Spanias største vinkjellere med over 100 000 flasker. I det vi får menyen får vi også beskjed om at de også har fått inn breiflabb i dag. Vi bestemmer oss for å gå for den, og etter en forrett av risotto med gåselever (jada, jeg vet) bringes hovedretten inn.

En breiflabb rett fra grillen fordeles på fatene våre. Restuaranten viser at det enkle er ofte det beste. Kun fisken. Ikke noe tilbehør. Men himmelsk godt og uten tvil den beste og mest smakfulle fisken jeg noen gang har spist.

Namnam 2:
Fortsatt er åstedet San Sebastian. Denne gangen har vi klemt oss inn i pinchosbaren La Cuchara de San Telmo. I motsetning til de andre stedene vi har vært i løpet av turen vår, er San Sebastian fullt av utenlandske turister. Vi fatter et vist mot av at det ikke bare er vi som står og stammer ved bardisken for å finne ut hva vi skal bestille. I de fleste pinchosbarene velger man ferdiglagde retter fra bardisken, men på stedet vi er nå blir hver pinchos laget spesielt for oss. Vi ber mannen bak baren gjøre et utvalg.

Og det smaker helt fantastisk. Okse, blekksprut, and og ost spretter ut av kjøkkenet i bittesmå doser. Greia med pinchos er at man skal gå fra bar til bar og smake de forskjellige spesialitetene. Heldigvis er dette den siste kvelden vår, for vi ser ikke noen grunn til å gå noe annet pinchossted etter denne opplevelsen.

En halvspist porsjon risotto (t.v.) og et kamskjell (t.h) gjorde sitt for å tilfredsstille våre ganer

Et fantastisk stykke kvakk-kvakk

Namnam 3:
Den vesle byen Haro i La Rioja-distriktet. Vi klatrer opp trappa til restauranten Asador Terete. Til tross for at klokka er 10, er lokalet nesten helt tomt. 2 andre par har spredt seg rundt på trebenkene i det nesten flombelyste lokalet. To gigantiske airconditionanlegg blåser en kald gufs rett i ansiktet på oss. Lydene fra de andre gjestene blir overdøvet av TVen som stå på full guffe på kjøkkenet bak oss. Hvorfor er vi her?

Vi har kommet hit til denne restauranten for å spise lam. De andre gjestene i restauranten spiser også lam. Restauranten er kjent for sin cordero asado: langsomt stekt dielam. Vi er sultne og bestiller foretter. Jeg bestiller chorizo-pølse og får igjen sett at spanjolene ikke liker dill og dall med maten. Slik så forretten ut når den kom fra kjøkkenet:

Forretten. Kan det bli enklere?

Men så var det klart for lammet. Servitøren kommer inn med et stort fat med to store stykker lam. Han setter fatet fra seg og begynner så å maltraktere kjøttet. Når han er ferdig ser det hele slik ut:

Ja, det ser ut som blekksprut. Nei, det er lam.

Dielammet smaker bare eventyrlig. Igjen: Det eneste tilbehøret er hver sin pose (!) med salt. Det er bare å sitte der å grave rundt i lammet på jakt etter nye spennende kjøttstykker. Men lammet er bare halve opplevelsen. Siden vi finner oss i Rioja, i sentrum av Spanias vinproduksjon, bestiller vi en reserva produsert noen gater lenger ned i byen. Og det er full match. Vin og kjøtt passer som hånd i hanske, timene går og vi ønsker at vi aldri skal bli mette og at vinen aldri skal ta slutt.

Vi var i utgangspunktet ganske sikre på at det var lårstykker vi ble servert. Men Ann-Mari insisterer på at hun fant leveren på dyret og vi var litt usikre på hvor den delen jeg gnafser på her hører hjemme. Godt var det åkke som!

Etter "uttallige" oppfordringer: her er et bilde av doningen vår. Her parkert i den fantastiske Ebro canyon. Det som ikke vises er ørnene og gribbene som sirkler over oss på jakt etter lunsj (ja, det er sant!)

ANN-MARIS HJØRNE eller: Åla, abla inngles?

Marius har skissert noen av de internkommunikative problemområdene vi så langt har stiftet bekjentskap med. Den eksterne kommunikasjonen har imidlertid også vist seg å være et humpete terreng å navigere i!

Jeg hadde kjøpt inn en spansk parlør, men tenkte at det kom til å bli som på de fleste ferier: Jeg lærer meg «Hei» og «Takk» for å blidgjøre lokalbefolkningen, resten går på engelsk, selv om jeg alltid har store språklige ambisjoner. Uansett hender det av og til at man får en fremmedspråklig meny, og da er det klassiske skrekkscenariet at man ender opp med et eller annet uskyldig husdyrs hjerne på tallerkenen hvis man ikke kan slå opp hva de enkelte ordene betyr.

«Hola» og «Gracias» var altså vel innøvd da vi satt på flyet mot Bilbao. Jeg hadde for sikkerhets skyld også lært meg «Habla inglés?» da det kan være høflig å spørre folk om de snakker engelsk før man gyver løs. Stor var overraskelsen over å komme til storbyen, Guggenheim-innehaveren og turistmagneten Bilbao og oppdage at ingen kelnere kunne mer enn et par ord engelsk. Plutselig var frenetisk blaing og skybratt læringskurve en nødvendighet for å få oss kveldens cerveza samt noe å bite i.

Nå går alt mucho bedre. Om vi er på playa'en, bussen eller restauranten er det bare å lire av seg un poco de español, og straks er vi utstyrt med parasoll, billetter eller et bedre måltid :) Dette er selvfølgelig en veridad med visse modifikasjoner, jeg har fortsatt traumer etter å ha tatt en bit av maten min, bare for å stirre ned på en klynge små tentakler. En kjapp titt i el libro de frases bekreftet mine mistanker: «chipirón – baby squid, very popular in the Basque Country».

Man bestiller en uskyldig pinchos i baren og oppdager plutselig et babyblekksprutlik inne i maten. Men spist ble det.

2009-07-13T00:09:00.004+02:00

PERFORM A U-TURN WHEN POSSIBLE

Fulle av pågangsmot tenkte vi at vi i år skulle prøve ei ny ferieform. Etter mange år med tog, buss og fly skulle vi endeleg ha ein god gammaldags bilferie. Nord-Spania med spennande natur og god mat blinka seg ut som aktuelt reisemål. Bilferien står for mange som den ypperste av ferieformer, og den klassiske dannelsesreisa, «roadtripen», har vore idyllisert i mange filmar. Vegen ligg der framfør ein, det er berre å trykke inn gasspedalen og la skjebnen føre ein til nye spennande opplevingar. Ein er ikkje lenka til skinner eller tidtabellar: ein kan køyre kvar ein vil, når ein vil.

Det var derfor med store forventningar vi steig inn i vår ekvipasje på flyplassen i Bilbao. Som seg hør og bør i denne delen av Europa var bilen ein Citroën. Kva kan passe betre, tenkte eg nok då eg tinga bilen, og såg for meg ei lett modernisert utgåve av den romantiske 2CVen. Biltype har sjølvsagt mykje å seie. Ein køyrer ikkje rundt i Sør-Europa i ein Cadillac, like lite som ein køyrer frå kyst til kyst i USA med Citroën. At vår Citroën viste seg å vere på størrelse med eit lite hangarskip, og med manøvreringsevne deretter, var difor eit lite skår i gleda.

Ein god kartlesar er viktig når ein er på bilferie. Eg har ofte vorte imponert over samspelet mellom kartlesar og sjåfør under rallyløp. Rask og effektiv kommunikasjon der sjåføren heile tida er oppdatert på kva som ligg føre. Det var aldri tvil om at eg skulle vere sjåfør på turen, sidan det berre er eg som har sertifikat. For å sikre best mogleg navigasjon har vi sikra oss med eit dobbelt system: Ann-Mari med vegatlas som kart-/skilt-lesar og GPS der ei kvinnestemme fortel oss kvar vi skal køyre. Etter to køyredagar kan vi konkludere med ar vi framleis har potensiale til å forbetre samspelet mellom oss tre.

Det byrja dårleg allereie fyrste kvelden då vi etter å ha mista to avkøyringar frå motorvegen byrja forberede oss på å måtte tilbringe natta i evig sirkel på ringvegen rundt Bilbao. Ein foreløpig botn vart nådd i går då eg valde å stole på mitt eige brevdueinnstinkt og ignorere instruksjonar frå både Ann-Mari («Hva gjør du nå?! Nå svingte du av feil!») og GPSen («Perform a U-turn when possible! Perform a U-turn when possible!»). Konsekvensen vart at vi måtte panikkrygge ut av eit nudistområde.

Aprpos rygging. Som tidlegare nevnt er omfanget av bilen noko større enn det eg hadde rekna med. Det er svært lite praktisk når ein skal manøvrere seg gjennom gater som i utgangspunktet var konstruert for esel. Det vert difor ein del rygging. Bilen har ikkje ryggesensor og dette er difor ei rolle Ann-Mari må fylle i tillegg til å vere kart-/skilt-lesar. Her er den «ikkje-verbale» kommunikasjonen viktig, nærare bestemt handbevegelser som fortel sjåføren korleis bilen er plassert i høve omliggande gjenstander.

Også her kunne det kanskje vore lurt å øve litt før vi la ut på langtur. Teiknet «vifting bakover med store handbevegelser» som eg alltid har tyda som «kom igjen, det er rikelig plass bak bilen», tyder for Ann-Mari «det er no 10 centimeter igjen før du køyrer inn i Mercedesen bak deg». Vi hadde ein gjennomgang av kommunikasjonsrutinene etter den hendinga.

Trass GPSen sine stadige oppmodingar om U-svingar, trass det gamle visdomsordet «det er inga skam å snu»: vi går på vidare. Etter eit par dagar i San Sebastian med god mat og bursdagsfeirng, vil vi onsdag igjen ta fatt på landvegen mot nye spennande mål.

God mat og drikke (her representert ved ei fantastisk skinke og litt lokal ost) veg opp for dei trafikale utfordringane vi har stått overfor

2008-11-10T01:46:00.010+01:00

EN DAG I NEW YORK

Det som slår en med New York er først og fremst mangfoldet. Hvordan man etter en liten t-banetur plutselig kan befinne seg i en helt annen verden enn der man startet. Dagen i dag var en slik dag hvor dette ble veldig tydelig.

Vi våknet opp på hotellet vårt på 44. gate, Midtown Manhattan. Fra vinduet vårt i 22. etasje har vi fantastisk utsikt ut over skyskraperjungelen. Rett foran oss troner den 70 etasjer høye GE-bygningen på Rockefeller Center med sitt utkikkspunkt ”The top of the Rock”. Dette er avenyenes område, breddfulle av luksusbutikker, banker, dresskledde kvinner og menn. Hvis vi åpner vinduet på rommet vårt hører vi det dype brølet fra byen under oss. Summen av lydene fra tusenvis biler, bygninger og mennesker. Den eneste variasjonen er sirenene som skjærer seg inn i øregangene.

Manhattan sett fra "Top of the Rock". Hotellet vårt nede i høyre hjørne med det som ser ut som en rund UFO på taket. Her residerer vi i 22. etasje

Dagen i dag var fantastisk med knallblå himmel, så vi bestemte oss for å ta frokosten i Central Park. Etter bare noen få meters gange inn i parken merker man taktskiftet; trærne demper sirenene og lydene fra avenyene, folk går saktere, skuldrene senkes. Vi satte oss ned med sandwich og kaffe og så på barna som gikk på skøyter. Rundt oss gule og røde trær og grønne enger.

Fin frokostutsikt

Central Park i høstdrakt

Etter noen timer i parken tar vi t-banen til High Street Brooklyn. Et område som har gått fra å være nedslitt og skummelt til å bli den nye tumleplassen for kunstnere og intellektuelle. I går kveld var vi på et Off Broadway-teaterstykke som handlet akkurat om denne prosessen. ”Vanlige folk” som er født og vokst opp i Brooklyn presses ut av leilighetene sine. Inn kommer kule, selvopptatte oppkomlinger med kaffebarer, kunsthaller og croissanter. Et veldig bra teaterstykke som likegodt kunne handlet om utviklingen på Grünerløkka i Oslo.

Manhattan Skyline og Brooklyn Bridge

Kursen settes mot Manhattan igjen. Vi vandrer over Brooklyn Bridge og ser Manhattan strekke seg ut foran oss. Det begynner å bli på tide med lunsj og vi går inn i Chinatown. Igjen fullstendig taktskifte. Her er skyskraperne bare kulisser i det fjerne; her foregår ting på bakkenivå. Vi brøyter oss vei gjennom salgsboder og fiskemarkeder. Kjøp og salg ropes over hodene våre på kinesisk. Det føles mer som å være i Kina enn på Manhattan.

Beijing? Shanghai? Hong Kong? Nei, vi er i Chinatown, Manhattan

Dagens lunsjsted

Det blir vietnamesisk lunsj på oss selv om vi er i Chinatown, men det smakte fortreffelig. Gode og mette krysser vi Canal Street og er plutselig i Europa. Little Italy blir presset fra alle kanter av Chinatown, men fortsatt kan man få en smak av Italia. Vi stopper ved Pasticceria Ferrara, som har holdt til i strøket siden 1892, og kjøper med oss hver vår cannelloni til ettermiddagskaffen.

Men vi er tross alt i Amerika, og vi velger derfor å avslutte siste kvelden med en så amerikansk middag som mulig. Virgil’s BBQ serverer skikkelig mat for sultne amerikanere. Folk rundt oss ser ut som statister fra en college-film fra 1980-åra. Og vi går ikke sultne derfra. På veien til restauranten fikk vi forøvrig vår første A-kjendisopplevelse da vi møtte Ethan Hawke lett slentrende på fortauet.

Memphis Pork Rib før jeg begynner å spise

Memphis Pork Rib etter at jeg har spist meg så mett at jeg er i tvil om jeg vil se dagslys igjen

Virgil’s ligger like ved Times Square. Denne plassen er noe av det mest ekstreme jeg noen gang har sett. Det føles som vi har havnet på settet til Blade Runner. På bakken det totale kaos av turister, raringer, lurendreiere, politi, søppel, damp fra undergrunnen og pretzel/pølse/kebab-vogner som røyklegger gatene. Over oss hundrevis av pulserende lysreklamer som gir hele plassen et underlig lysskjær. Legg til en øredøvende kakofoni av stemmer, tutende taxisjåfører og konkurrerende lydanlegg fra de forskjellige butikkene og restaurantene så begynner du å nærme deg følelsen av Times Square. Hvis helvete har en forgård så må den se slik ut, tenker jeg fjetret, men du verden så fascinerende det er å være der.

Times Square: helvetes forgård?

På Times Square denne kvelden oppdager vi også det som er noe av det sykeste jeg har sett: en tre etasjers m&m-butikk stappfull av folk klokka 10 en søndagskveld. Jeg merker jeg blir svimmel i det jeg går inn, og jeg tenker: dette må være kapitalismens siste fase! USA mistet 250 000 jobber bare i oktober, og så finnes det et marked for dette! Og det verste er at folk i butikken oppfører seg som om dette skulle være normalt. Jeg hører en amerikansk kvinne klage over at de ikke lenger har raspberry-m&m i butikken. Jeg må ut, jeg må ha luft!

En treetasjers m&m-butikk stappfull av kjøpelystne amerikanere

Tilbake på hotellet tar vi på ny en titt ut av vinduet og ser skyskraperne mot nattehimmelen. Tusenvis av opplyste vinduer gir en spektakulær effekt. Vi lukker vinduet, lyden av New York demper seg og selv om byen aldri sover må vi gjøre det. I morgen kveld setter vi kursen tilbake til Oslo.

2008-11-06T00:13:00.005+01:00

New York, 4. november 2008

VI VAR DER!

Klokka er 2 minutter på elleve. Ann-Mari og jeg har klart å presse oss inn på en tribune som CNN har satt opp midt på Times Square. Rundt oss blinker lysreklamene fra alle gatehjørner. Busser og taxier tuter forbi oss på begge sider. Gatene er begynt å bli så fulle at trafikken har problemer med å komme frem.

Lenger nede på plassen holder ABC News til. De har leid seg inn på lysreklamer rundt hele plassen: et fantastisk syn. FOX News holder en litt lavere profil; New York er ikke akkurat deres hjemmebane. NBC har valgt å bruke ”The Rock” i Rockefeller Center som kulisse. De viser kandidatenes valgmenn langs veggen på den 70 etasjer store bygningen, samtidig som den berømte skøytebanen nedenfor er gjort om til et kart som viser hvilken farge de forskjellige statene får.

Utsikten min fra CNNs valgvake

På Times Square har det vært klart noen timer at sannsynligheten for at Barack Obama vil bli USAs neste president er svært stor. Men folkemengden tør fortsatt ikke slippe jubelen løs. Ved de to siste presidentvalgene har demokratene trodd de skulle vinne. Al Gore fikk til og med flest stemmer i 2000.

Det var selvsagt en nisse på plass, i tillegg til at CNN spanderte kaffe på oss fra folk som gikk rundt med kaffetank på ryggen.

2 minutter på elleve erklærer CNN at Obama har vunnet Virginia. Dermed er det gjort. Han har 220 valgmenn og trenger bare 50 til for å bli valgt. Alle vet at han vil få 55 fra California. Folkemassen rundt oss begynner å rope taktfast ”O-ba-ma, O-ba-ma!” og ”Yes, we can, Yes we can!”

Så, i det klokkene på Times Square viser 11:00 fylles CNNs gigantiske skjermer med ”Breaking News”: Barack Obama er valgt til ny president i USA. Stemningen tar helt av. Folk hyler av glede, ringer til venner og familie for å dele inntrykkene. Mange rundt oss har tårer i øynene.

Litt senere kommer McCain på skjermen for å holde sin tale. Det blir stille rundt oss. Det er helt tydelig at folk setter pris på det han sier. Noen klapper til og med. Helt til han takker Sarah Palin. Da bryter hele plassen ut i en voldsom pipekonsert.

Så, en time etter at CNN erklærte Barack Obama som vinner, venter alle på talen han skal holde. Noen minutter før midnatt kommer han ut på scenen i Chicago, og igjen tar folk helt av. Obama tar i mot hyllesten, og så, i det han åpner munnen for å si de første ordene som ”president-elect” går CNNs skjermer på Times Square i svart.

Folk er vantro. Hva var det som skjedde? Stemningen begynner å bli amper. De taktfaste ropene skifter fra ”Yes, we can!” via ”What the fuck, What the fuck?” til ”CNN sucks, CNN sucks!”. Men ingenting bringer Obama tilbake. Folk gir opp og begynner å bevege seg nedover plassen. Etter en to år lang valgkamp er dette noe folk vil ha med seg.

Vi følger strømmen av folk og plutselig kan vi høre Obamas stemme stige opp fra folkemengden. Det er taxisjåførene på vei ned Broadway som har sveivet ned vinduene og satt bilradioene på full guffe. Folk samler seg rundt de gule taxiene for å få med seg talen.

Når CNN sviktet var det taxisjåførene som reddet dagen ved å la folk høre Obamas tale på radio.

Etter hvert kommer vi oss ned til ABC sitt studio og får med oss siste del av Obamas tale der. Stemningen er elektrisk. Plassen bare fylles mer og mer. Etter hvert kommer polititet på plass med plastgjerder og megafoner for å få folk unna gatene. Men folk ser bare opp på de mange skjermene rundt plassen som er fylt av Barack Obama. Dette er et øyeblikk som er for viktig til å tenke på trafikkproblemer.

Gatene fyltes opp av folk.

Vi var vitne til historie i går. Nå blir Obamas utfordring å ikke skuffe dem som er mer opptatt av fremtiden. I det vi går ned 44. gate mot hotellet hører vi folkemassene bak oss som et gigantisk kor ”Yes, we can”, Yes, we can!”, og vi tenker at Obama i hvertfall har det beste utgangspunktet for å lykkes.

2008-08-07T19:51:00.013+02:00

MOT AUST IGJEN

Turen til Kviterussland tidlegare i sommar, omtala lenger nede i bloggen, må ha utløyst nokre innestengde kjensler i meg. Etter at eg kom attende til Oslo og sivilisasjonen, kunne eg ikkje finne roa; det var som om heile den euro-asiatiske taigaen song sirenesong. I draumane mine kunne eg høyre ulvane hyle og bjørnane brumme. Villmarka kalla.

Mot slutten av sommarferien måtte noko gjerast. Lommeboka var tom og gode råd var dyre. Å reise attende til Kviterussland ville vere for dyrt. Men kunne det finnast nokon plass nærmare Oslo der det kunne vere mogeleg å gjenskape opplevingane frå den kviterussiske villmarka. Kvar kunne vi finne ein stad med store mengder barskog, stor produksjon av heimbrent og med eit politisk system sterkt prega av alt for mange år med sosialistisk styre? Vi sette kursen mot Hedmark fylke.

Hedmark er kanskje ikkje så skummelt, tenkjer du. Kanskje har du tatt ein rast på Hamar ein solskinsdag på veg nordover. Eller til og med drista deg til å køyre Riksveg 3 på tur til Trøndelag.

Men der er eit anna Hedmark, lenger inne i skogane der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det er der det er så mykje bjørn og ulv at dei innfødde ikkje lenger kan ete fårikål på verandaen. Det var dit vi skulle.

Hedmark. Tilsynelatande ein idyll. Men det boblar under overflata

Berre utstyrt med NAFs veibok (2004-utgåva) som hjelpemiddel la vi i veg for å utforske dette store fylket i aust. Målet var å reise utanfor dei oppmerka løypene. Når vegskilta ba oss svinge til venstre, så skulle vi svinge til høgre. Fanst det ein omveg, så skulle vi køyre han.

Kartlesar Ann-Mari konsulterer NAF-boka

På vegen ville vi ha nærkontakt med naturen, og kanskje til og med få festa nokre skikkelege villdyr på minnekortet. Turen vart ikkje slik vi hadde tenkt. Det vi fann gjorde oss skremde.

For kva fann vi? Vi fann eit samfunn i ferd med å gå i oppløysing på grunn av trugselen frå rovdyra. Hedmarkingane kjenner seg som gislar i eige fylke.

I dei større byane gjekk livet nokolunde som normalt. I Kongsvinger hadde enkelte drista seg ut i gatene. Berre den store militære aktiviteten ved Kongsvinger festning gav teikn om at ikkje alt var som det skulle. Festninga, som i 350 år har forsvart hedmarkingane mot farane frå aust, rustar seg igjen til strid.

På Elverum hadde dei gått lenger. Utanfor Tinghuset hadde dei plassert tre bjørnar som ei åtvaring. Den største bjørnen, tydlegvis ei binne, har akkurat vorte skoten av ein hedmarking og vi ser dei små bjørnungane kaste seg over henne i djup sorg. Vi høyrde rykte om brenning av bøker. Bøkene om bjørnen Paddington og den vesle bjørnen og den vesle tigeren vart kasta på bålet. Gamle videokassettar med Teodor gjekk same veg.

Ei dramatisk åtvaring til ein kvar bjørn som nærmar seg Elverum

Vi vart også åtvara då folk høyrde kvar vi var på veg. Men vi hadde bestemt oss. Vi skulle nordover. På vegen gjennom Stor-Elvdal passerte vi fråflytta gardar. Nervane var tydleg i høgspenn. Betjeninga på Koppangtunet flakka nervøst med blikket då eg spurte om dei hadde lam på menyen. Var eg venn eller fiende?

Rendalen. Allereie i det vi passerer kommunegrensa forstår vi at dette er alvor. Nokon har gitt kommunevåpenet eit solid skot med hagla. Vi køyrer gjennom tett furuskog og ser lite folk. Det er kanskje ikkje så rart. Kvar rendøling har i snitt 2 kvadratkilometer å boltre seg på. Og folketalet går nedover. I Oslo går det som samanlikning 1200 personar per kvadratkilometer. Kor mange bjørn og ulv som bur i Rendalen seier NAF-boka ingenting om.

Velkommen til Rendalen. Kven er det som har skote med hagle på kommunevåpenet? Ulv, bjørn eller ordføraren i Stor-Elvdal?

Kommunen freistar å lokke folk dit og satsar på reiseliv. Dei har sjølvsagt laga eit bygdetun som dei har klart å få omtala i NAF-boka. Her budde visst Jacob Breda Bull, Rendalen sin store son. Han reiste frå bygda då han var 16.

Den andre turistattraksjonen i Rendalen. Eit stort tre, "Dronninga", med kronvidde på 6 meter og 11 meter kvistfri stamme (tal frå 2004)

Vi gjer som Jacob og reiser frå bygda. Vi køyrer vidare til kommunar som Tynset og Os. Før vi kjem til Engerdal. Temperaturen fell under 12 grader og vi må køyre opp taket på bilen. Dette er, som det meste av Hedmark, ein arbeiderpartibastion, og partiet fekk over 50% av stemmene ved lokalvalet i fjor. Sylvia Brustad kjem frå Engerdal. Kanskje får ho også eit eige bygdetun omtalt i NAF-boka om nokre år, slik Bull i nabodalen fekk. Om det framleis bur folk her då, vel å merke.

På villmarkssafari nyttar ein sjølvsagt open bil. Ann-Mari tok jobben med å finne vegar utanfor allfarveg på alvor.

Eit visst tilsig av folk er det likevel i Engerdal. Kommunen har asylmottak. Kva tenkjer dei, asylsøkjarane som kjem frå storbyar rundt omkring i verda, når dei vert plasserte her ute i skauen, milevis frå sivilisasjonen, som grensevern mot rovdyra?

Det vart tid til litt reinspotting (takk til Ann-Mari for biletteksta)

Eg merkar at nok vert nok. Etter å ha vitja 18 av 22 kommunar i Hedmark på under 48 timar må eg ut. Hedmark har definitivt fått kurert eit kvart behov for barskog. Vi set kursen mot Oslo.

På vegen må vi nesten brøyte oss veg gjennom saueflokkar på veg sørover. Dei er på flukt no, frå det terrorregimet dei har høyrt rykte om i aust. Det einaste håpet deira er at det går mot lysare tider no som ein av deira eigne har kome i landbruksministerstolen, Lars Peder Breeek; mannen som gir fellingstillating fyrst og spør etterpå.

Handlekraft er det Hedmark treng no, tenkjer vi, kryssar grensa til Akershus og pustar letta ut.

Sau på flukt frå Hedmark. Dei fekk berre tid til å ta med seg det dei står og går i.

2008-06-30T22:57:00.012+02:00

MELLOM BARK OG VED I DEI KVITERUSSISKE SKOGANE

Etter 3 lange dagar med forhandlingar i Minsk, tenkte det kviterussiske vertskapet vårt at vi burde verte betre kjende med kvarandre. Vi vart difor frakta til eit lite småbruk i den vestlege delen av Kviterussland, ikkje så langt unna byen som, om ein overset namnet til norsk, heiter Myggby. Ein perfekt stad for turar i skog og mark, med andre ord.

Sola er i ferd med å gjere temperaturen meir behageleg i det vi legg ut på vår ekskursjon. Terrenget er ikkje alt for utfordrande, med slake bakkar som ei lett avveksling til det flate landskapet. Vi går frå sjø til sjø og høyrer historiene om korleis dei har fått namna sine.

Store deler av skogen er ny; han vart planta for å øydeleggje den dyrka marka som var i private hender etter andre verdskrigen. Nokre stader kryssar vi enger fulle av markjordbær. Grønt gras, blåkvit himmel og raude jordbær. Det er ein idyll som står i sterk kontrast til det biletet ein vanlegvis har av Aust-Europa.

Ut på ettermiddagen har både kropps- og lufttemperaturen nådd slike høgder at ynskje om eit bad melder seg. I det vi kjem til Den blå sjøen, hoppar vi i vatnet og kjenner det friske vatnet kitle i øyrene.

Å kalle meg ein skogens mann, ville nok vere ei overdriving. Eg synes likevel at dette biletet ser ganske realistisk ut. Det er noko Lars-Monsen-aktig over det.

Idyllen på landsbygda i Kviterussland står i sterk kontrast til dei politiske tilhøva. Her er eit bilete av to representanter av landets fauna og flora.

Men vart vi betre kjent med kvarandre?

Eg ligg på øvste benken i ein banja, ein kviterussisk sauna. Mine forslag om å kanskje ta på ein badeshorts eller i alle fall ta med eit handkle fall på steingrunn. Ein kviterussar slår laus på meg ein eller annan form for ris, medan mine kollegaer frå Sverige og Finland sit og ser på. Til og med finnen er litt skeptisk. Eg tenkjer at dette kanskje ikkje var ein så god idé likevel. Når mannen som piskar meg ber meg leggje meg over på ryggen, vert denne tanken ytterlegare styrka.

Eg kjenner at vi kanskje vert litt vel godt kjende, men i internasjonalt arbeid må ein av og til berre bite tenna saman og fylgje lokale skikkar. Når eg ei stund seinare står og piskar min nakne, svenske kollega, tenkjer eg like fullt at tilhøvet mellom LSU og LNU aldri kan verte det same igjen.

Småbruket der vi bodde. Ein stork hadde bygd seg reir i toppen av ein stolpe midt på tunet

Sola har gått ned over det vesle gardsbruket vårt, og storken som har bygd reir midt på tunet har gått til ro. Eit lett slør av tåke har lagt seg over enga rundt garden. Vi har kome oss ut av saunaen og fått eit stort grillspyd i handa av den kviterussiske rockestjerna Andrej. ”And after sauna... vodka”, seier Andrej, som om det skulle vere ei naturlov på linje med jorda sin gang rundt sola.

Når vodkaen tek slutt, kjem heimbrenten på bordet. Ein lokal fyr har vore inne i skuret og funne fram eit svært glas med heimebrygg. Også dette tek slutt, og ei svær umerka plastflaske med noko med same farge som pærebrus dukkar opp. Det er mange ting som må skålast for slik ein fin kveld, og Andrej er hektisk opptatt med å fylle glasa. Igjen er det berre ein ting som tel: å bite tenna saman fylgje lokale skikkar. Det er ein tøff jobb, men nokon må gjere den. Na zdarovije!

Underteikna freister seg som smed, med heller tvilsomt resultat. Spikeren eg laga (ja det er faktisk ganske vanskeleg å lage spiker) vart imidlertid kasta i søpla av kviterussisk flyplasspoliti

2008-06-06T15:07:00.001+02:00

BALKAN

Det er lørdagskveld og Grand Prix. Fra studio i Beograd setter de over til Sarajevo. Etter anstrengt small talk kommer det viktigste. - And here are the results from Bosnia and Herzegovina: Turkey 8 points… Croatia 10 points… aaaand… Serbia 12 points!!

Noen dager senere skriver utenriksredaktøren i Dagsavisen følgende i en kommentar kalt ”Leve Jugoslavia”: ”Blodige motsetninger og folkegrupper som hater hverandre. Det er bildet som har vært tegnet av det tidligere Jugoslavia i snart to tiår. Så kommer Grand Prix og avslører at det fortsatt finnes sterke bånd og en levende følelse av fellesskap” og videre: ”De har bodd i felles byer og landsbyer, de drakk sin slivovitsj sammen og heiet på det jugoslaviske fotballandslaget. Deres sønner og døtre giftet seg med hverandre. Så plutselig krig, etisk rensing og massakre.”

------------

Sist jeg drakk slivovitsj på Balkan, for snart to år siden, satt jeg på kontoret til den katolske biskopen av Banja Luka, Franjo Komarica. Det er fortsatt litt uklart for meg hvordan jeg fikk audiens hos pavens utsendte til Republika Srpska, men biskopen benyttet i alle fall muligheten til å tømme all sin hellige vrede over meg og min reisekompanjong. På flytende tysk målbar han sin fortvilelse over situasjonen i den serbiske delen av Bosnia-Hercegovina. Etter krigen har Banja Luka blitt en nesten ren serbisk by, og biskopen så sitt bispedømme forsvinne etter hvert som kroatene flyttet ut. Uten at Europa grep inn. Så sent som i 2004 ble en av hans prester drept. Hvordan kunne vi, som humanismens forsvarere, godta dette? Han ropte mot oss, øynene hans gnistret.

Serberne vi møtte i samme by snakket om løsrivelse og selvstendighet. Eller i det minste å slå seg sammen med Serbia. Etter at Kosovo løsrev seg er dette spørsmålet svært aktuelt igjen. Tidligere i vinter vedtok parlamentet i Republika Srpska en resolusjon som sier at dersom Kosovo får selvstendighet fra Serbia, så vil også de kunne erklære Republika Srpska uavhengig av Bosnia-Hercegovina.

Til Banja Luka kom jeg fra den delte byen Mostar. Der var det fortsatt liten kontakt mellom bosnjakene og kroatene på hver sin side av elven Neretva. De skyter ikke lenger på hverandre, men de lever sine liv parallelt. Kroatene i Bosnia-Hercegovina har fått kroatiske pass og kan stemme ved valg i Kroatia. For dem betyr ikke landet Bosnia-Hercegovina noe som helst, det er Kroatia som er deres hjemland. Sim-kort fra Bosnia-Hercegovina er likevel greit å ha når det er Grand Prix.

I det store og det hele er det bare de muslimske bosnjakene som synes som synes Bosnia-Hercegovina er en god idé. Og det er ikke det beste utgangspunktet når man skal bygge landet sammen.

-----------

Nå befinner jeg meg altså i Sarajevo, hovedstad i dette merkelige landet. Byen var det nærmeste man kom en kulturell smeltedigel i Jugoslavia. Her var det til og med en del tilfeller av giftemål mellom ulike etniske grupper. Desto hardere ble fallet når krigen brøt ut. Bildene fra beleiringen av Sarajevo sjokkerte verden. Beleiringen varte i fire år og skal ha kostet 12 000 mennesker livet. Fortsatt ser man merkene etter granater på husveggene.

Desto mer forunderlig er gruppen av mennesker som er samlet på klubben Hacienda denne junikvelden. Bare 15 år etter at serberne, kroatene og bosnjakene var i en blodig krig, alle mot alle, står nå representanter fra politiske ungdomspartier fra de tre landene og drikker øl sammen. De er ikke bare ungdomspolitikere, men de representerer partier som befinner seg mer eller mindre på den nasjonalistiske siden av politikken. De snakker samme språk og skåler. Kan det være at Dagsavisen har rett? At det nå er forsoning å spore?

--------------

Dagen derpå: en av innlederne nevner Kosovo i en bisetning. Han sier ikke noe om Kosovo, han bare nevner at Kosovo eksisterer som et geografisk område. Serberne avbryter han: - Kosovo skal omtales som en del av Serbia! Innlederen, som er fra Bosnia-Hercegovina, understreker at han ikke skal snakke om Kosovo. Serberne gir seg ikke. Debatten er i ferd med å spore helt av, når en deltaker fra Kroatia gjør oppmerksom på at Kosovo ikke står på dagsorden som diskusjonstema.

-------------

Det er klart at det har skjedd en utvikling når det er mulig for serbere, kroater og bosnjaker å møtes i Sarajevo. Men forsoning er langt unna. Fortsatt er man svært langt unna å kunne enes om en felles oppfatning av hva som skjedde på 1990-tallet, fortsatt skal det svært lite til før diskusjoner sporer av og blir svært opphetede. Graden av tillit mellom folkegruppene er svært lav. Stemmegivningen under Grand Prix er ikke et tegn på forsoning. For det første er ikke Grand Prix viktig nok til det, for det andre så viser det at lojaliteten til mange av dem som bor på Balkan slett ikke er til det landet man er statsborger i, men til nabolandet.

Balkan er ikke lett å bli klok på...

2008-03-24T23:58:00.008+01:00

PRAHAVÅREN SOM ALDRI KOM

Denne påska var det Praha som skulle gjøres; byen skulle besøkes for første gang. Og som under den mer kjente prahavåren for 40 år siden, så brakte også årets vår med seg utøy fra øst. Rett nok ikke form av tanks og sovjetiske soldater som i 1968. I 2008 var det en isende kald vind som jaget oss rundt hushjørnene, mens utspekulerte snøbyger overrasket oss når vi minst ventet det.

Prahavåren 2008. Man trenger ikke å dra på fjellet for å få påskesnø

Det er enkelte byer jeg besøker hvor jeg tenker: ”Her er jeg for sent ute. Jeg skulle vært her for 20 år siden”. Praha er en slik by. Jeg unner selvsagt tsjekkerne den økonomiske og politiske utviklingen de har opplevd i løpet av disse årene, men jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde hatt muligheten til å rusle rundt i Praha i 1988. Det er noe eget ved å føle at man ”oppdager” en ny by eller et nytt land. Følelsen av at det man opplever er genuint. Hordene av turister, som vi jo var en del av, gjør at noe av sjarmen med Praha forsvinner.

Vi var ikke de eneste som la påskeferien til Praha. Her fra torget i gamlebyen

Så er det likevel mulig å oppleve noe genuint i Praha i 2008? Absolutt. Vår eminente reiseleder Hans, sørget for at vi ikke ble sittende fast i den hengemyra som turistindustrien i Praha er. Det var under sterk tvil vi så vidt fikk lov til å beglo den (oppskrytte) astronomical clock slå timeslaget.

Å spise på overprisede restauranter i gamlebyen var helt uaktuelt, så vi la ut på leting etter Den tsjekkiske puben. Utgangspunktet vårt var at jo mørkere bakgate den lå i, jo billigere maten var, jo mindre av menyen som var på engelsk, jo bedre var puben. Erfaringen vår er vel at dette konseptet funker til et visst punkt. Et gastronomisk høydepunkt for min del, var utvilsomt fortæringen av et helt kne på en av disse pubene.

I et tilfelle av overmot, bestilte jeg et helt kne. Her er jeg ca halvveis

Men man kan også ta dette utgangspunktet for langt, og på et tidspunkt spiste vi lunsj på en pub som var så brun at den ville fått Dovrehallen i Storgata til å rødme, og hvor klientellet bare kunne sammenlignes med hva jeg fant på en kafé for usbekistanske havnearbeidere i Murmansk før jul. Vi var så innrøykte etter en halvtime, at jeg var redd røykvarsleren skulle slå ut i det vi kom tilbake på hotellrommet. Men unikt var det definitivt, og det er jo det vi vil ha?

Å vandre gatelangs er fortsatt en aktivitet man bør ta seg tid til i Praha. Sentrum er vakkert, dersom man løfter hodet og ignorerer butikkene som forsøpler første etasje av byggene man går forbi. Det er så mange butikker som selger krystall, smykker og matrjosjka-dukker (!), at det er ubegripelig at alle kan ha fortjeneste. Samtidig så finnes det ikke andre ”vanlige” butikker i gamlebyen lenger. Den russiske mafiaen er en populær syndebukk blant tsjekkerne, og sies å stå bak mange av butikkene. Matrjosjka-dukkene må vel sies å være ”a smoking gun” i så henseende.

Det hjelper også å gå litt utenfor kjernen av gamlebyen; man kan ta en liten avstikker og plutselig befinne seg på en pittoresk liten plass uten en spansk turist å se (og høre!). Det er absolutt mulig å nyte Praha selv om man er 20 år for sent ute. Og dessuten: å oppleve en by handler ikke bare om byen, men også om hvem man opplever den sammen med. Meget hyggelig (og prahakyndig) reisefølge gjorde påsketuren veldig vellykket.

Karlsbroen i solnedgang med slottet i bakgrunnen

2008-01-16T17:38:00.000+01:00

GØY PÅ LANDET

Vi er på veg til den nordlege delen av Kviterussland i ein gammal Honda utan støytdemparar. Det smell i understellet kvar gong vi køyrer over ein hump. Landsbyane ligg som små øyer på dei store jorda vi køyrer forbi. I Kviterussland er det framleis kollektivbruk som gjeld.

Arven frå Sovjetunionen er tydeleg så snart ein kjem utanfor sentrum av Minsk. Byen Polatsk var ein gong i sentrum av alt. Tilknytta Hansa-nettverket, ein stop-over på vegen mellom St. Petersburg og Bysants, ein stad der ein kunne handle med arabiske pengar. I dag er Polatsk ein utkant i Europas utkant.

Stemningsbilete frå den delen av Polatsk sentrum som er mest representativ.

Utkanten av byen ser ut som eit sosialt byggeprosjekt som har gått frykteleg galt. Byens stoltheit er katedralen som blei bygd her på 1000-talet, og som Napoleon øydela då han var på gjennomreise.

Eg er sikker på Nappe fekk betre traktement då han var her enn det vi gjorde. Vi fant ikkje ein privat kafé i Polatsk og enda opp på ein offentleg kafé med ein heller tvilsam dekor. Dei tilsette på kaféen såg ut som ein parodi på austeuropeiske servitørar, med sterkt bleika hår og kraftig sminke. Håra i svinefileten min tyda likevel på at det må vere minst ein person med mørkt halvlangt hår på kjøkkenet.

I Vitsebsk, kjent for å vere fødebyen til Marc Chagall, var derimot maten svært privat. Eg var innlosjert i huset til ein familie rett utanfor byen. Mor i huset hadde verkeleg gjort seg flid med maten, og det smakte svært godt. Spesielt morosamt at hovudretten viste seg å vere potetball, ein av mine yndlingsrettar som eg ikkje rakk å ete då eg var heime i jula. Når det i tillegg blei diska opp med ymse salatar og rømmesild blei stemninga god.

Til maten fekk vi heimelaga druejuice og ”alcohol from special illegal mechanism in the woods”. Ein drykk som det finnast eit mykje kortare ord for på norsk.

Huset der eg tilbrakte sist natt. Eit klassisk kviterussisk hus på landsbygda.

Og kva skjer elles i Kviterussland? I går heldt Luka ein pressekonferanse der han annonserte at landet vil skaffe seg atomkraftverk. Og sidan dette er eit spørsmål om rikets tryggleik, vil han ikkje ha noko av at nokon ville debattere temaet. I et land som framleis slit med etterverknadane av Tsjernobyl er dette sjølvsagt kontroversielt, og noko som alle vi har møtt har vore opptatt av.

Marius og Marx i Vitsebsk

Det tek gjerne litt av når kviterussarar skal pynte nyttårstreet. Nyttårstreet i Vitsebsk er eit godt døme. Representanten frå dei væpna styrkane er ein bonus.

No er eg på veg heimatt etter ei svært spennande reise For den som er interessert i å lese den meir offisielle versjonen av noko av det eg har opplevd på turen, kan lese ein artikkel eg har skrive på www.lnu.no:
http://www.lnu.no/pages/nyhet.aspx?nr=10417

2008-01-14T09:17:00.000+01:00

... AND A HAPPY OLD NEW YEAR

”Hviterusseren har ivaretatt den berømte østeuropeiske surheten fra kommunisttiden, og utviklet den videre mot det absolutte endepunkt av mutthet, der et smil eller et spontant gledesutbrudd nærmest er å regne som en blodig fornærmelse.”
(Morten Strøksnes Automobil; ei bok om ein roadtrip gjennom Aust-Europa frå Vilnius til Istanbul.)

”Minsk er som Sovjetunionen for 30 år siden. Her har tiden stått stille”
(Tilfeldig nordmann eg møtte på flyplassen i Minsk)

Sayanora! Jenta med museflettene og den japanske klednaden smiler hjarteleg mot meg. ”Da svidanja”, svarar eg, lettare forvirra av den kulturelle kompleksiteten eg står ovanfor. Kven skulle tru at Minsk også er eit sushi-mekka? Min svenske kollega og eg blei nok litt flakkande i blikket då vertskapet foreslo ein sushibar for dagens middag. I det vi forlet åstaden er vi berre veldig nøgde.

Og for ein service! Etter å ha vitja 10 av 15 tidlegare sovjetstatar (manglar alt som slutter på ”-stan” i Sentral-Asia), kan eg utan tvil konkludere med at Kviterussland ligg fleire divisjonar framfor dei andre når det gjeld det å være hyggjeleg og imøtekomande mot utlendingar. Til og med resepsjonsdamene på hotellet er så hjelpsame og smilande at det nesten er litt skummelt.

Brøøøl! Brøøøøl! Det er ein time sidan vi forlot sushibaren. Vi har flytta oss til utkanten av Minsk, i ei bakgate bak jernbanestasjonen. Blokka vi står framfor er heilt mørk, og eg tenkjer vi må ha gått feil. Vi vert førte ned ei trapp, og inn i eit kjellarlokale. I det vi går over dørstokken startar musikken. Kviterussisk hardrock.

Det er nyttårskonsert. 13. januar vert feira som ”gammal nyttårsaftan” i Kviterussland; datoen for nyttårsfeiringa etter den ortodokse kyrkja sin kalender. Årets konsert er hard, og den vert berre hardare og hardare for kvart band som kjem på scena.

Maskefjes og vennane hans speler opp til dans paa lokalet. Veldig skumle, men nyttaarspynten oydelegg litt av imaget deira...

..., men stemninga er paa topp likevel

For fyrste gong kan Marius sin reiseblogg ogsaa tilby video fraa mobiltelefon. Vil du sjaa Maskefjes og bandet roe det heile ned med ei ballade. Sjekk her: http://www.youtube.com/watch?v=9tKxC-Z3TZo

No er ikkje eg den som vanlegvis frekventerer denne type konsertar i Norge. Difor vert eg overraska over meg sjølv når eg merkar kor glad musikken gjer meg. Der eg står og gliser tenkjer eg at eg må ha verdas kulaste jobb, som kan avslutte ein lang arbeidsdag med sushi og hardrock i Europas siste diktatur.

Etter lange dagar med møter i Minsk, går turen i morgon til den kviterussiske landsbygda. Vi skal bo hjå foreldra til ei av dei aktive i søsterorganisasjonen vår. Mora har allereie sendt melding om at ho har fyrt opp heimbrentapparatet til ære for gjestane.

Godt gammalt nytt år!

2008-01-10T14:57:00.000+01:00

KVITERUSSLAND

Tripp, tripp, tripp hopp. Og hopp. Mannen som hoppar rundt i den brune og alt for tronge strømpebuksa skal førestille ein nøtteknekkar. Han hoppar og dansar rundt til akkompagnement frå Tsjajkovskij. Sprett, hopp, hopp og snurrrrrr.

Eg sit i Republikk-palasset i Minsk, saman med begeistra kviterussarar i alle aldersgrupper. Nøtteknekkaren er nyttårsballetten framfor nokon, og stemninga står i taket kvar gong strømpebuksemannen hoppar litt ekstra høgt eller snurrar litt ekstra raskt.

Idet teppet går opp, er det nøyaktig 12 timar sidan eg gjekk på flybussen på Rødtvet og 3 timar sidan eg kom til Minsk. Det har byrja å røyne på; eg merker eg er trøytt.

Ein horde med kvitkledde kvinner hopper også fram og tilbake på scena, og dei kvitkledde minner unekteleg om ein gjeng sauer som driv med hekkeløp. 1..., 2..., 3..., 4,...snork. Nei, eg må ikkje byrje å telle! Stolane er så mjuke og Marius så trøtt, og eg merker at eg ikkje klarer å halde merksemda på Masja og den litt irriterande nøtteknekkaren hennar.

---------

Kviterussland vert gjerne kalla Europas siste diktatur. Landet vart nærast symbolet på det gamle Europa; ei kuriøs påminning om det Aust-Europa som eksisterte fram til 1991.

Aleksander Grigorjevitsj Lukasjenko skal ha mykje av skulda for dette. Den tidlegare kyllingbonden har gjort alt for bremse Kviterussland si utvikling både økonomisk og politisk. Som president har han gjort landet til eit godt gammaldags diktatur, sjølv om kviterussiske styresmakter nektar for dette på det sterkaste. På internettsidene til presidenten står følgande:

“There isn’t any “dictatorship” here, the country is being governed by an ordinary man who understands his place in politics and understands what place our Belarus should occupy in the world.” (link: http://www.president.gov.by/en/press10003.html )

No kan ordet diktatur lett verte misbrukt, men eg vil påstå at eit land der presidenten til og med ser på frimerkeklubbar som ei fare mot riket sin tryggleik, har eit problem. Alt som ikkje er kontrollert av staten er per definisjon ein fare, og får ikkje eksistere.

Derfor eksisterer ikkje organisasjonen eg møter i Minsk. Som så mange andre organisasjonar lever den eit liv i skjul. Derfor må eg gi meg ut for å vere turist når eg møter grensepolitiet. Derfor kan eg ikkje ha noko i bagasjen min som kan røpe kven eg skal møte i landet.

Skal ein reise i dei meir diktatoriske stroka av Europa, er det av og til naudsynt å reise som turist heller enn som det ein er. Då er det sjølvsagt også naudsynt å sjå ut som ein turist for å lure militsiaen. Dette biletet er henta frå 2002 då eg infiltrerte Kreml kledd som ein turist

Ja, situasjonen i Kviterussland er forferdeleg når det gjeld både menneskerettar og demokrati, men vi er i dag ved eit punkt i historia der det er umogeleg å seie om Kviterussland representerer Aust-Europa si fortid eller framtid. I ein region der respekten for menneskerettane står svakt, og der frie val berre unntaksvis vert gjennomførde, er det dessverre ingen grunn til å vere optimist.

----------

Før eg anar ordet av det har Masja vakna, og ho forstår at historia om musekongen og nøtteknekkaren som vart til ein prins berre var ein draum. Eg håper ingen har merka at også eg har vore i draumeland.

Jubelen i salen vil ingen ende ta. Vaksne og barn smiler frå øyre til øyre på veg ut frå palasset. På utsida står eit gigantisk nyttårstre og glitrar så sjølvsikkert at juletreet på Universitetsplassen ville mista nålene av skam. Svermande ungdommar går hand i hand på skøyter rundt treet.

Utanfor Republikk-palasset kosar barn og unge seg med skoytedans rundt nyttaarstreet

Eg merker eg vert stuss. Dette er jo eit diktatur! Burde ikkje folk gå med bøygd hovud frå gatehjørne til gatehjørne? Korleis er det mogeleg å sjå lykkeleg ut når ein lever under eit slikt regime? Veit dei ikkje sitt eige beste?

Det ein fyrst og fremst lærer ved å reise er at verda er meir kompleks enn ein fyrst trudde. Minsk er rett og slett ein sabla hyggjeleg stad!

2007-12-14T14:32:00.000+01:00

MOT SOLA IGJEN

I går var det lyst ute når jeg våknet. Siden forrige innlegg hadde jeg forflyttet meg ganske langt sørøstover; fra Murmansk til Arkhangelsk. Ute var det bikkjekaldt, og frostrøyken fra Dvinas utløp i Kvitesjøen glitret i morgensola.

Arkhangelsk i morgensol

Jeg har trodd at Murmansk og Arkhangelsk bare lå et litt langt steinkast unna hverandre, og at en relativt kort togtur kunne bringe oss fra den ene byen til den andre. Toget bruker 34 timer på turen. Når vi skal rekke både Murmansk og Arkhangelsk på en uke, er fly eneste alternativ selv om man reiser sammen med representanter fra en av de mer flyfiendtlige barne- og ungdomsorganisasjonene i Norge.

Et av flydesigner Oleg Konstantinovitsj Antonovs mesterverk, og som bidro til at han ble Helt av Sovjetunionen, var flyet han designet i 1960. Et 44-seters propellfly, Antonov An-24, spesialdesignet for å operere i ugjestmilde strøk med minst mulig vedlikehold. Over 1000 eksemplarer ble laget før produksjonen stoppet i 1978. Fortsatt flyr mange av dem i land som Cuba, Usbekistan, Kambodsja og selvsagt strekningen Murmansk – Arkhangelsk.

Vårt eksemplar av arten var nesten 3 timer forsinket. Siden ingen på flyplassen kunne gi oss informasjon på engelsk ble pappa foran datamaskinen hjemme i Fosnavåg løsningen for å holde oss oppdaterte på når flyet skulle komme.

Det å fly med fly produsert i Sovjetunionen har alltid stått for meg som en smule eksotisk. Man har jo hørt så mange historier. Det er litt annerledes, ja visst. Men dersom man har flydd Widerøe langs norskekysten så er ikke det å fly en Antonov fra 60-tallet spesielt forskjellig. Det føles litt som å sitte oppå en vaskemaskin som sentrifugerer.

Flyturen var relativt begivenhetsløs. Jeg satt ved siden av en fyr som såg ut som han hadde store indre motsetninger han kjempet med. Han krøllet seg sammen som en ball i setet og nileste på noen gamle maskinskrevne dokumenter mens han kastet på hodet og virket veldig utilpass. Noen damer på første rad hadde fått litt for mye å drikke og flørtet hemningsløst med noen menn på raden bak. Ved siden av meg satt det noen miljøvernere og strikket sokker. Som sagt, ikke så veldig ulikt en tur med Widerøe langs norskekysten.

Ombord i Antonov. Man skulle sitte trangt når man var ute og fløy i Sovjetunionen. Legg merke til de lekre gardinene i bakgrunnen.

Natur og Ungdom har alltid et strikketøy lett for hånden

---------------------------------

I dag er planen å komme seg fra Arkhangelsk via St. Petersburg og tilbake til Oslo. Igjen var det Aeroflot som skulle gjøre jobben, men denne gangen med hjelp av en gammel Tupolev. Jeg merker at tålmodigheten svinner i møtet med russiske flyplasser. Det er grått, trangt, alt for mange sikkerhetssjekker, null informasjon på engelsk og ansatte som ønsker meg dit pepper’n gror, men ikke er villige til å fortelle meg veien dit. I St. Petersburg brukte jeg 1 time og 45 minutt fra jeg kom til flyplassen til jeg var ved gaten til Osloflyet. Nå sitter jeg stuet sammen i et alt for lite lokale og venter på at flyet skal dukke opp.

Dagens fremkomstmiddel. Denne flytypen var forøvrig det første sovjetiskproduserte flyet som fikk tilatelse til å lande i Vest-Europa.

---------------------------------

Jeg skal innrømme at bloggen min har en tendens til å bekrefte de fordommene mange har om Russland og Øst-Europa. Man kan få inntrykk av at livet i øst stort sett er grått og trist (ref. flyplassen), med sure resepsjonsdamer og demokratisk underskudd.

Det er klart at det er mye grått og trist, mange sure resepsjonsdamer for ikke å snakke om demokratisk underskudd. Murmansk er typisk en sånn by som veldig lett lar seg plassere inn i en stereotyp oppfatning av russiske byer.

For å vise at også byer som Murmansk kan ha noe vakkert ved seg, avslutter jeg bloggingen for denne gang med en liten fotomontasje fra en tur jeg hadde til havna onsdag sammen med Marie og Åshild fra Natur og Ungdom.

En fargerik kino

Hvem sa at stasjonsområder i Øst-Europa trenger å være kjedelige?"

Passasjerterminalen, Murmansk havn

Murmansk med stasjonen i forgrunnen

Murmansk havn i mørketid

2007-12-11T13:08:00.001+01:00

KIRKENES - MURMANSK

Sola takker for følget i det jeg nærmer meg Kirkenes. Klokka er 11 på formiddagen

I 1992 bestemte familien seg for å se Nord-Norge. Den sommeren kjørte vi med bil hele veien fra Sunnmøre til Kirkenes og tilbake. Selv om Nord-Norge er interessant nok, så var turens høydepunkt for min del utvilsomt dagsturen fra Kirkenes til Russland. Opplevelsen av å komme til den lille, fattige byen Nikkel under et år etter at det sovjetiske flagget ble firt for siste gang, var enorm.

Jeg kan med ganske stor sikkerhet si, at det var fascinasjonen fra denne dagsturen til Nikkel i 1992, som er årsaken til at jeg nå 15 år senere sitter og tviholder meg fast i setet i en russiskregistrert marsjrutka i full fart mot Kolahalvøya. Med fullstendig forakt for den glatte og svingete veien, har sjåføren fått det for seg at det er best å ligge i venstre felt. Jeg angrer på at jeg satte meg på venstre side av minibussen. Vil det å flytte seg nå bli oppfattet som en kritikk mot kjøringen hans?

For jeg kunne ha flyttet meg til en hvilken som helst plass, siden jeg var den eneste som hadde tenkt meg fra Kirkenes til Murmansk denne desemberkvelden. I det jeg gikk inn i 9-seteren ble det også klart at sjåføren ikke snakket norsk eller engelsk. Med mitt ordforråd på russisk kunne jeg holde samtalen gående sånn omtrent til bygrensa. Da var det fortsatt 4 timer og 55 minutter til estimert ankomsttid i Murmansk. – Dette kan bli en lang ettermiddag, tenkte jeg.

Så her sitter vi, sjåføren min og jeg, i taus tosomhet. Mil etter mil med svart arktisk natt. Sjåføren prøver å kompensere for den dårlige lønnsomheten på denne turen ved å gjøre timebetalingen så høy som mulig. Det føles som vi kjører på et gigantisk vaskebrett. Cheeseburgeren som jeg heiv nedpå like før avgang i Kirkenes, hopper rundt i magen som en vaskeball.

Etter 1 time og 20 minutter viser det seg at sjåføren likevel kan noen ord engelsk. Han skrur ned den russiske teknomusikken som han har uante mengder av, og sier: –I smoke, no problem. Han er hensynsfull og sveiver ned vinduet. Den sure eksosen fra Ladaen som karer seg opp bakken foran oss, blander seg med sigarettrøyken. Vaskeballen i magen øker takten.

Vi passerer på utsiden av Nikkel. Jeg hadde håpet at vi skulle kjøre gjennom byen slik at jeg kunne se om det hadde vært noen forandringer de siste 15 årene. I mørkret ser byen nesten koselig ut. Det kunne vært Tveita eller Ammerud. Hvis det ikke hadde vært for det gigantiske nikkelverket, selvsagt. Det ligger på en høyde over byen og spyr ut røyk.

Byer som Sputnik og Petsjenga farer forbi. Sjåføren virker lykkelig over at jeg avslo hans tilbud om en rast. Plutselig, på den andre siden av et høydedrag kan vi se lysene fra Murmansk ligge under oss.

---------
I morgen går turen videre med Aeroflot Nord til Arkhangelsk.

Utsikten fra hotellrommet i det dagslyset gjør et forsøk på å jage bort den arktiske natta. Det lykkes den ikke med.

2007-11-23T07:49:00.000+01:00

KUNSTEN Å REISE MILJØVENNLIG
Eller: -en mulig forklaring på hvorfor togene til Stockholm stadig blir nedlagt.

En av de mange ”regn-ut-hvor-mye-CO2-du-slipper-ut”-kalkulatorene gjorde utslaget. Plutselig begynte jeg å få dårlig samvittighet ved tanken på å fly. Jeg kunne se for meg isbamsefar hoppe lykkelig rundt fra isflak til isflak i Arktis før det plutselig ikke var noe isflak mer, og plopp... Kollegene på nabokontoret (Kontoret For Alt Som Er Vondt Og Vanskelig i Verden) hadde ropt varsku lenge. Man må tenke miljø, sa de, og Monica spikret en ”slik lever du et miljøvennlig liv”-plakat på korktavla mi.

Når så et møte dukket opp i Stockholm, tenkte jeg at nå var muligheten kommet for å ta et aktivt valg. Jeg bestemte meg for å ta toget.

Når man planlegger å ta nattoget fra Oslo til Stockholm, vil nok de fleste som meg tenke at nsb.no er det naturlige stedet å finne billetter. Togruten er jo et samarbeid mellom NSB og SJ. Men nsb.no påstod hardnakket at Stockholm ikke finnes. Jeg lette rundt på nettsiden etter en link til internasjonale ruter, men noe slikt finnes heller ikke. Til slutt fant jeg en godt gjemt artikkel som kunne opplyse om at det var startet opp en togrute mellom de to hovedstedene, og at man kunne få mer informasjon ved å ringe NSBs internasjonale kundetelefon og betale over 6 kroner i minuttet.

NSBs internasjonale kundetelefon begynner vår samtale med å si at dersom jeg skulle være så dum at jeg bestiller billettene over telefon, så vil det koste 100 kroner ekstra. ”Jo da, det går nattog til Stockholm”, får jeg vite på telefonen. ”Men det er egentlig like greit å bestille selv på nettet. Så fikk jeg linken til en svensk nettside.

Linken virket ikke. Jeg prøver den svenske jernbanen, SJ, sine sider og finner et tog til Stockholm, men ingen retur. Nei, nei, tenkte jeg. – Da kan jeg kanskje like godt stikke innom Oslo S og kjøpe billetten der.

Det tidligere store billettsenteret på Oslo S har blitt til enda flere unyttige butikker. Jeg lusker mot de tre skrankene som er igjen etter raseringen. En myndig kvinne i rød genser stiller seg i veien for meg og mener at jeg bør bruke en av de nye automatene. Jeg spør om jeg kan få lov å snakke med et menneske, og etter litt nøling lar hun meg passere.

- Jeg vil ta nattoget til Stockholm, sier jeg når jeg kommer frem til skranken. – Jaha, sier Tore og begynner å klapre på datamaskinen sin. Og det klapres og det klapres. Ingen resultat. Han roper på den tidligere omtalte kvinnen som skremmer folk bort fra billettlukene. Sammen blir de stående og stirre på skjermen. Og så klapres det videre.

- Beklager, det er ingen ledige sovekupéer, forkynner han. – Men jeg fant jo en ledig kupé på nettet, innvender jeg. Han foreslår at jeg prøver å ringe SJ i Sverige. Jeg spør om han kan skaffe meg en returbillett til Oslo natten etterpå. Han ser rart på meg. – Det går bare to nattog i uken til Stockholm! torsdag og søndag!

Fortsatt like billettløs går jeg tilbake til kontoret. Jeg finner telefonnummeret til SJ på nettet og prøver å ringe for å få bestilt en kupé. Telefonnummeret virker ikke. Jeg prøver igjen, og igjen og igjen.

Jeg tenker at nå som jeg vet at det ikke går noe tog tilbake fra Stockholm, så kan jeg gjøre et nytt forsøk på å bestille på sj.se. Her er det fortsatt ledige kupéer! Alt går bra helt frem til ønsket levering skal velges, hvor alle valgmuligheter forutsetter at man bor i Sverige.

Jeg har bestemt meg for å reise miljøvennlig og har ikke tenkt å gi meg så lett. Jeg gir NSBs internasjonale kundetelefon en ny sjanse. Denne gangen går det bedre. Kvinnen i telefonen finner faktisk den ledige kupeen som to ansatte på Oslo S ikke klarte å finne. Jeg får beskjed om at billettene blir sendt i posten.

I forvirringen over å endelig ha fått kloa i en billett, klarte jeg å oppgi adressen til LNU i stedet for min private. Konsekvensen var selvsagt at billetten min aldri dukket opp. Mandag ringte det noen fra NSBs kundeservice på Lillehammer og sa at de hadde fått billetten i retur fra posten. Jeg tror ikke det slår positivt ut på miljøregnskapet mitt at billetten nå har blitt fraktet 60 mil, tre ganger strekningen Lillehammer – Oslo, med trailer før jeg har beveget meg en kilometer.

Lykkelig og med billetten i hånd gjorde jeg min entré på Oslo S. Jeg skulle bo i vogn nummer 38. Jeg tenkte for meg selv at det er jo dumt at det går bare to nattog i uka til Stockholm, men bra at det ser ut som det er lange tog.

Toget viste seg å være et minitog bestående av vognene 32, 34 og 38. I rushtiden flyr det oftere fly mellom Oslo og Stockholm enn det går t-baner på Grorudbanen. Samtidig går det 3 nattogsvogner mellom de samme byene.

----

Klokken nærmer seg midnatt ombord på toget. Det lille følget vårt har begitt seg ut på Kongsvingerbanen på vei til Stockholm. Det humper og svinger som på hurtigbåten mellom Hareid og Ålesund når det bles kuling fra vest. Nattoget mellom Baku – Tbilisi er som Gardermobanen sammenlignet med dette. Den hyggelige konduktøren har tatt plass i den lille kiosken sin bakerst i toget.

Kupeen er fin og har til og med eget toalett og dusj. Potensialet for å tiltrekke seg forretningskunder burde være enormt. Tenk å komme nydusjet og opplagt fremt til Stockholm klokken 0715 om morgenen, heller enn å bruke tid på å stå i sikkerhetskontroll på Gardermoen.

Så hva kan være forklaringen på at toget til Stockholm stadig blir nedlagt. Kan det være at det aldri blir reklamert for? At det er nærmest umulig å bestille billetter? At nattogene bare går torsdag og søndag? At skinnegangen på norsk side er så dårlig at man må ta sjøsyketabletter for å holde ut?

I kveld tar jeg fly tilbake. Fordi det ikke alltid går et tog.

2007-11-06T08:23:00.001+01:00

TIDELIBOM

Middagsavtalen min har meldt avbod. Mitt einaste selskap på CiliPizza er ein halvliter Baltika og pizzaen Romeo. Romeo har bernaisesaus over heile seg, men det plagar han visst ikkje noko nemneleg. Gjennom den enorme glasveggen på restauranten ser eg ned på sjølvstendeplassen, Maidan. Her var det Oransjerevolusjonen utspelte seg i 2004.

Eg og Baltika bloggar og venter på Romeo.

- Ein perfekt stad for revolusjonar, tenkjer eg. Frå plassen går eit uttal gater; noko som gjer det enkelt å kome seg ut og inn. Den har trapper og blomsterbedd overalt, noko som gjer det vanskeleg for militæret og politiet å gå til angrep. Og sist men ikkje minst så er det bygd eit fancy kjøpesenter under plassen. Vert dagane ved teltleiren lange, kan ein ta rulletrappa ned for å sjekke ut dei siste motane på Zara eller proviantere ein BigTasty på MacDonalds.

Nokon har sagt at det førre innlegget mitt om Kiev var noko negativt. Eller rettare sagt ”passande som bakteppe for ei eller anna mørk beretning i smal film på filmfestivalen i Tromsø.” Det er sjølvsagt slik at Kiev er meir enn berre grå betongblokker og sinte hundar. Kiev er ein metropol. Når ein går ned Khresjatik kunne ein like gjerne vore i London eller Berlin, om det ikkje var for dei kyrilliske bokstavane.

Kiev er ein metropol. Ukraina er eit gigantisk land i Europa. Det er likevel noko som kan tyde på at landet har eit mindreverdigheitskompleks. For eksempel det enorme monumentet på plassen utanfor vindauget til CiliPizza. Monumentet er til minne om Ukraina sitt sjølvstende frå Sovjetunionen i 1991. Det er ikkje bra å snakke stygt om sjølvstendemonumenta til folk, men dette monumentet er i overkant kitch og ser ut som ei blanding av eit gresk tempel og Viktoriasøyla i Berlin.

Eit paradoks då, tenkjer eg, at oppslutninga om lausriving frå Sovjetunionen var så laber i Ukraina heilt fram til 1990. Politisk maktkamp gjorde prosjektet Ukraina mogeleg. Slik seier ein sjølvsagt ikkje høgt på gatene i Kiev no; i dag vert Ukrainas sjølvstende sett på som ei naturleg avslutning av ei lineær utvikling frå 800-talets Kiev-stat. Kanskje ikkje så rart, då, at dei har behov for eit stort sjølvstendemonument.

På ei høgde over plassen ligg hotellet mitt. Beliggenheita kunne ikkje vore betre og romma er ok. Følelsen av Aust-Europa er likvel påtrengande, og ingen stadar er denne følelsen meir påtrengande enn under frukosten. I det ein kjem inn i den brune frukostsalen vert ein brykst plassert ved eit pådekka bord. Eg vart plassert på eit oppsamlingsbord for dei som er så dumme at dei reiser åleine. Maten er allereie fordelt på alle borda og har stått der sidan klokka 7 om morgonen. Ein liten gul bjørn smiler mot meg frå ein av dei to sjokoladane frukostdama har bestemt at eg skal ha til frukost. Teksten på sjokoladen seier at han er superagent, og det forklarer kvifor han har eit patronbelte rundt aksla. Han skulle tatt seg ein tur til Hedmark, tenkjer eg.

Og hotellbetalinga korleis gjekk det med den? Eg ga opp og sa ok, eg betalar med kort og så ringer eg reiseselskapet i morgon og får ordna opp i dette. OK, seier resepsjonsdama og fortset med sitt papirarbeid. Etter 2 minutt ser ho opp på meg med eit uttrykk som klart seier at ho ikkje forstår kvifor eg framleis står og heng. Eg for min del signaliserer at eg ikkje heilt veit kva eg skal gjere. Vil ho ikkje ha betalt? - Your payment is OK. Go. Key on 3 floor.

Romeo og Baltika har teke kvelden, og eg sit att åleine. Eg ser ut på sjølvstendeplassen under meg. På den eine sida av plassen blinkar eit MacDonalds-skilt i mørkret. På den andre sida står fridomsmonumentet og strekk seg mot himmelen. Ned frå den svarte natta fell fnugg etter fnugg mot glaset på CiliPizza.

2007-11-04T17:08:00.000+01:00

DRANG NACH OSTEN

Det er laurdag kveld og klokka nærmar seg 22. Vi har brukt kvelden på å reise frå Dnepropetrovsk i den austlege delen av Ukraina til Kiev. Etter ein begivenheitslaus flytur, har den illeluktande pirattaxisjåføren endeleg klart å finne fram til rett adresse. Det regner ute, og det vesle som finnast av gatelys har gitt opp kampen mot dei endelause rekkene av grå bygningar. Her er det vi skal bo, på eit av studenthusa i Kiev.

Resepsjonsdamene, og dei nært beslekta etasjedamene, er ein eigen art i Aust-Europa. Det virker som ein systematisk har rekruttert kvinner som er lei av livet til desse jobbane. Eit prakteksemplar av arten vakta inngangen til hybelhuset vårt. Som vår ukrainske venn kort konkluderte: ”She doesn’t like you”. Vi fekk etter kvart fatt i ein nøkkel til eit krypinn i 6. etasje. Etter å kasta eit blikk på heisen konkluderte vi med at trappa nok var det beste alternativet. Trappa var også det området i blokka der beborane valgte å kaste søpla si.

Døra til hybelen vår lot seg opne ved å halde klinka nede og gi døra eit solid spark, sånn ca i knehøgde. Synet som møtte oss auka respekten min for ukrainske ungdommar som vel å studere. Tremannshybelen var så nedsliten og skiten at berre det å gå inn der baud ein i mot.

På eit eller anna tidspunkt var det ein luring som syntest dette var ein god idé. I tillegg til det rent visuelt problematiske, gjorde dekorasjonen også at korkje lokket eller doringen (for øvrig i skumgummi) kunne stå oppe.

Bad med oppussingsbehov

Tre senger på eit alt for lite rom. Sengene må være noko utdanningsdepartementet har fått kjøpt billig når arbeidsleirane i Sibir stengde for godt.

Vår fyrste tanke var å kome oss ut derfrå så fort som mogeleg. Ein døgnopen restaurant i sentrum av Kiev vart redninga. Der vi sat var vi svært nær ved å ikkje reise attende til hybelhuset og heller tilbringe natta på ymse restaurantar og pubar i sentrum. Etter ein heil dag med fyrst konferanse og deretter lang reise blei det ganske snart semje om at søvn tross alt var naudsynt.

Som om ikkje det er nok at ukrainske studentar må bo på dårlege studenthyblar, så må dei også være attende på studenthuset til klokka 00.30. Då legg resepsjonsdama seg for å sove. I det vi nok ein gong vandrar opp dei mørke bakgatene har sjølvsagt klokka blitt langt meir enn 00.30. På denne tida av døgnet er området enda meir skummelt. Spesielt gjer hordane av laushundar eit sterkt inntrykk der dei gnell rundt oss. Vi er sikre på at dei legg ein plan for å ta oss.

Døra til hybelhuset er sjølvsagt stengt. Eg rister forsiktig i døra for å gjere resepsjonsdama klar over vårt nærvær. Ingen ting skjer. Eg bankar på døra, og ikkje lenge etter høyrer vi subbande føtter på den andre sida. I dørvindauget dukkar det opp eit andlet fordreid av raseri. Det er den same resepsjonsdama som ikkje likte oss. Munnen går ustanseleg med det som er ukrainske eller russiske gloser. Vi vel å snakke norsk i eit forsøk på å virke så dumme som mogeleg. Døra vert opna, vi smett inn, lirer av oss nokre gloser på norsk og lusker mot trappa. I bakgrunnen høyrer vi dama fortsette si forbanning over desse idiotane frå Norge.

Det å legge seg i senga har vore eit tema vi har freista å skyve framføre oss til no. I det vi igjen kjem inn i vår vesle hybel er dette noko vi må ta stilling til. Ein kik under teppet på senga gjer utslaget: hit skal ikkje min kropp. Ein lakenpose kunne vore god å ha, men den ligg att heime. Løysinga vert å legge eit laken opp på senga og den svært skitne puta, og deretter meg sjølv på toppen med alle kleda på.

Natta vart lang. Dei kalde vindane frå Sibir hadde bestemt seg for å gjere ei vitjing til Ukraina samtidig som oss. Då er ikkje det å sove utan korkje dyne eller teppe over seg tingen. Samtidig gjorde senga sitt beste for å bore seg gjennom ryggen min.

Gleda var derfor stor då morgonen kom. Nedturen var desto større når vi innsåg at vi ikkje klarte å kome oss ut frå hybelen. Vi hadde i tillegg til den vanlege låsen også låst døra med smekklås. Same kva vi braut og sparka (på døra som gjekk innover), så lot den seg ikkje opne. Til slutt innsåg vi at den einaste løysingane var å ringe til reisefølget vårt som bodde i naboblokka og be dei be vår resepsjonsdame om å kome opp og opne døra. Med tanke på vår rendezvous med dama i natt, såg vi ikkje særleg lyst på den løysinga.

Kanskje like greit at ikkje brannalarmen gjekk i natt

Mirakla si tid er ikkje forbi. Etter at vi hadde ringt og sagt frå, klarte ein av mine samboarar ved å kombinere tre års erfaring frå militære og eit utal festar i Nord-Trøndelag, å få opp døra, akkurat tidsnok til å unngå at resepsjonsdama fikk høyre om kva som hadde skjedd.

No er vi ute frå studenthybelen. Resten av reisefølget har reist heim, og eg er åleine att i Kiev. Eg bor no på eit hotell sentralt i byen slik at eg lettare kan kome meg frå og til dei møta eg skal ha dei komande dagane. Ikkje at det gjer livet noko meir keisamt. I løpet av ettermiddagen i dag har eg rukke både å avverge å bli svindla/lurt/robba (ein mann som gjekk framføre meg i ei sidegate ”fann” ein pose med tusenvis av dollar på fortauet og ville ha meg til å hjelpe han å finne eigaren. Då kameraten hans dukka opp skygga eg raskt banen) og eg har allereie rukke å krangle med resepsjonsdamene på hotellet:
- Have you paid your room in advance?
- Yes I have.
– No you haven’t.
- Yes, I have.
- No you haven’t you can pay by card og cash.
– So the fact that my voucher says ”prepaid” and ”OK by Larissa” doesn’t matter?
– Card or cash?

Kva er det som gjer at eg aldri får nok av Aust-Europa?

2007-07-02T23:52:00.000+02:00

ISTANBUL

I det båten vår forlater den asiatiske siden av Istanbul og kaster seg ut i den kaotiske trafikken på Bosporosstredet, synker solen ned bak skysskraperne i vest. Båten setter kursen mot Europa og foran oss vokser de til sammen ti minaretene på Hagia Sofia og Den blå moskeen mot himmelen. Da vi går i land ved Galatabroen har himmelen over Det gylne horn blitt rød og vi hører bønneropene gjalle fra moské til moské.

Solen har gått ned over Bosporosstredet

Dersom jeg hadde hatt en 10-på-topp-liste over favorittbyer, ville Istanbul kommet svært nær toppen. Byen er så utrolig mye på en gang. Man blir svimmel av historiske monumenter, ettertenksom med tanke på Tyrkias fremtid, redd i de mørke, søplete bakgatene, opprømt over folkelivet på Istiklal Cadessi og lykkelig av en kopp te under Galatabroen en sen kveldstime.

Som nordmann, så merker jeg at det er min egen kultur og historiske ballast som blir satt i perspektiv i møte med Istanbuls historie. Det gjør noe med selvfølelsen å tre inn i Hagia Sofia, et mesterverk av en kirke påbegynt i år 532. Mens andre bidro med fantastiske mosaikker og malerier, var bidraget fra våre forfedre graffiti på gulvet.

Hagia Sofia

"Halfdan var her". En av våre forfedre risset runer i gulvet på Hagia Sofia. Nå blir vi hengt ut som vandaler for hele verden.

Et steinkast unna Hagia Sofia, i det storslåtte sultanpalasset slås man av historiens paradokser. Herfra hersket sultanene på tre kontinenter. De erobret store deler av Europa og stod ved Wiens porter. Vel 300 år senere vil tyrkerne igjen bli en del av Europa. Brussel, ikke Wien, er målet, men kjepper stikkes i hjulene av Sarkozy og andre som mener at Tyrkia ikke hører hjemme i det europeiske fellesskapet.

Stedet hvor Herskeren av huset Ottoman, Sultanenes Sultan, Khanenes Khan, Kommandør av de trofaste og etterfølger av Profeten for Universets Herre, gjorde sitt fornødne

Ingen andre steder er Tyrkia mer europeisk enn gaten Istiklal Cadessi. Et yrende folkeliv, restauranter og kafeer. Vi vandrer begeistret rundt, målløse over kontrasten til de andre delene av Istanbul. Også under det ottomanske riket var denne delen av byen, hvor de kristne og jødene holdt til, stedet for forlystelse. Nå er det nesten bare tyrkere igjen, men det ser ikke ut til å ha lagt en demper på stemningen.

I Orhan Pamuks bok ”Istanbul”, er han særlig opptatt av byens bakgater. Vi har så langt hatt to møter med bakgatene: et frivillig og et ufrivillig. Istanbul preges av mange turister, spesielt i den gamle delen av byen. Man skal imidlertid ikke mange kvartalene bort fra de mest trafikkerte gatene før man oppdager et helt annet Istanbul. Når det er mørkt, hvilket var tilfelle for vårt ufrivillige møte med bakgatene, blir man redd. I dagslyset forundrer vi oss over om vi har kommet til en annen by.

Det mangfoldige Istanbul og Tyrkia er vanskelig å forstå. Utenfor hotellvinduet vårt drives det valgkamp med en voldsom intensitet. Tidligere i år brøt det ut en alvorlig politisk krise etter at regjeringspartiet AKP nominerte en pro-islamistisk kandidat til presidentvervet. De militære raslet med sablene og varslet at de ville gripe inn hvis kandidaten ble valgt. En islamistisk president ville være et brudd med Atatürks verdier. De sekulære kreftene i landet ser på denne valgkampen som en siste mulighet til å redde Atatürks Tyrkia.

I det vi sitter under Galatabroen og drikker te, vurderer vi å følge opp tradisjonene fra våre forfedre og risse inn ”Ann-Mari og Marius var her” i broen, med tilføyelsen ”Og vi kommer tilbake”.

Sola har gått ned, men fiskesalget fortsetter i Det gyldne horn

ANN-MARIS HJØRNE,
eller: Bekjennelser fra en nyskrubbet kvinnes hånd.

Hamam. For meg smaker dette ordet av orientalsk velvære og lekre lokaler. Selv om Marius feiget ut ved tanken på å bli knadd av en fremmed, visste jeg at jeg kom til å angre hvis jeg ikke gikk i hamam mens vi er her. Derfor innfant jeg meg tidligere i dag på Cemberlitas Hamami, som i følge Thorvald Steen* er Istanbuls mest storstilte hamam.

Jeg må innrømme at tanken ”Hva var det jeg tenkte på? Har jeg frivillig betalt 160 kr** for at en liten og litt sur tyrkisk dame skal skrubbe meg ned på en relativt hardhendt måte?” streifet meg til å begynne med. Etter hvert som den hardhendte skrubbingen ga seg og jeg ble innhyllet i velduftende skum mens den (nå litt mindre sure) tyrkiske damen masserte fotsålene mine, ble jeg derimot overbevist om at dette var valuta for pengene.

En times tid etter at jeg hadde entret hamamen, tumlet jeg ut på gaten igjen. Borte var flerfoldige lag med død hud samt enhver bluferdighet jeg tidligere måtte ha følt overfor fremmede kvinner med skrubbehanske.

*Forfatter av Historier om Istanbul
**Det finnes billigere hamamer, men tidligere nevnte Thorvald Steen anbefalte dette litt dyrere hamamet spesielt for nybegynnere

2007-06-29T21:39:00.000+02:00

ET NATTLIG INTERMESSO I TRE AKTER

1. akt: En bulgarsk natt
Et tog farer gjennom den bulgarske natten. Det er Bosporosekspressen på vei fra Sofia til Istanbul, toget er i ferd med å nærme seg den tyrkiske grensen. De fleste av vinduene på toget er mørke, men det lyser svakt fra en av kupeene i vogn 482. I kupeen sitter et par i slutten av tyveårene, Ann-Mari og Marius. Stemningen i kupeen er god; de er på vei til sitt endelige bestemmelsessted Istanbul etter å ha toget gjennom Sentraleuropa. De leser i hver sin bok.

Ann-Mari (ser plutselig opp fra boken):
Vi trenger vel ikke visum for å komme inn i Tyrkia?

Marius (prøver å se selvsikker ut):
Nei, det kan jeg aldri fatte. Det er jo så mange turister som reiser på charterferie til Tyrkia, det ville være utrolig hvis alle skulle måtte ha visum for å komme inn i landet.

Marius hadde egentlig tenkt å sjekke om man trengte visum i Tyrkia før avreise. Han brukte alltid å dobbelt- og trippelsjekke slike opplysninger når han var ute og reiste i jobben. Nå var han plutselig usikker på om han hadde husket å sjekke innreisebestemmelsene til Tyrkia. Et eller annet sted i bakhodet mente han å ha lest at man ikke trengte visum.

Når han reiste til rare steder med jobben, så pleide han også alltid å ha med en reservebeholdning med dollar i tilfelle noe skulle skje. Når han nå sitter i kupeen sin på vogn 482 gjennom den bulgarske natten, er kontantbeholdningen hans på bare 25 euro og 10 dollar. Dette er penger som han tilfeldigvis har liggende i lommeboken fra tidligere reiser i år.

For å være helt sikker tar Marius et raskt googlesøk på telefonen. ”Visum Tyrkia” skriver han inn i søkefeltet. Resultatet er nedslående.

2. akt: En tyrkisk natt
Bosporosekspressen har stanset ved den tyrkiske grensestasjonen. Klokka er 4 om natten, og grensepolitiet går gjennom vognene en etter en. I en svakt opplyst kupé i vogn 482 sitter Ann-Mari og Marius og er engstelige. De har akkurat oppdaget at man må ha visum for å komme inn i Tyrkia. Den gode nyheten er at man kan kjøpe visum på grenseovergangen, den dårlige nyheten er at Ann-Mari og Marius ikke har 40 euro for å betale visumet. Stemningen er tynget.

Politimannen (banker på døren):
Passports, please!

Ann-Mari og Marius gir han passene sine. Den morske mannen blir stående og bla sakte gjennom hver side av passene. Han ser først på Ann-Maris pass, og rister sørgmodig på hodet når han er ferdig. Deretter er det Marius sitt pass. Igjen rister han på hodet.

Politimannen:
My friends, please come with me, please.

Ann-Mari og Marius har ikke noe annet valg enn å forlate kupeen og begi seg ut på plattformen. De andre passasjerene på toget sitter og skuer forventningsfullt mot dem. Etter snart 4 timer med grensekontroll ser det endelig ut til at det skal skje noe.

Politimannen:
You see the light over there. There is an office where you can by visa.

Politimannen peker på et lite hull i veggen på den andre siden av stasjonen. Ann-Mari og Marius begir seg over den mørklagte plassen mot det lille hullet i veggen hvor det skal være mulig å kjøpe visum. Marius stirrer intenst etter en bankterminal eller andre tegn på at det skal være mulig å bruke Visa-kortet.

I luka står en gammel mann med alt for få tenner.

Gammel mann:
Euro or dollar?

Marius:
We have no cash.

Gammel mann:
Euro or dollar?

Det går opp for Ann-Mari og Marius at den gamle mannen ikke kan engelsk. Marius plukker frem lommeboka og drar frem en 20-euroseddel, en 5-euroseddel og to 5-dollarsedler.

Marius:
This is all we have! Is it possible to pay with Visa?

Den gamle mannen plaprer i vei på tyrkisk. Men det er helt tydelig at det ikke er mulig å betale med kort. Han skriver på et papir 20€+20€=40€. Han vil altså ha 40 euro for å slippe dem inn i Tyrkia. Ann-Mari og Marius har 25 euro og 10 dollar.

Situasjonen er håpløs. Det er ikke mulig å kommunisere med mannen. Han forstår at de ikke har penger, men han er overhode ikke villig, eller i stand til, å komme med et forslag til hvordan de kan komme seg ut av denne knipa. Han signaliserer at Ann-Mari og Marius har jo råd til ett visum.

Ett visum er ikke veldig mye til hjelp. Det er uaktuelt at en av dem skal dra videre med toget mens den andre står igjen på en mørklagt tyrkisk stasjon klokka 4 om natta. Tanken på å stå igjen sammen på stasjonen når toget kjører er heller ikke spesielt lystig. De begynner å forberede seg på at de må lempe ut bagasjen sin og forlate toget.

Det er da en siste desperat tanke slår Marius. Han åpner lommeboka igjen og graver frem to rare sedler.

Marius:
I have 25 Azerbaijani Manat...

Den gamle mannen ler. Marius innser at å tro at den gamle mannen skal godta 25 gærninger fra en liten tidligere sovjetrepublikk som erstatning for euro og dollar er vel optimistisk. De to sedlene hadde Marius glemt å rydde ut av lommeboken etter reisen til Aserbajdsjan i april.

Den gamle mannen ser rart på sedlene og mumler fremdels på tyrkisk.

Marius:
Azerbaijan! Azerbaijan!

Han vet at selv om aserbajdsjanerne er sjiamuslimer og tyrkerne sunnimuslimer, så ser de folkene på hverandre som etniske ”søsken”. Han prøver å spille på tyrkernes sympati for Aserbajdsjan. Han er glad det ikke er armenske penger han har i lommeboka.

Før Ann-Mari og Marius vet ordet av det har den gamle mannen funnet frem et visumklistermerke og klistret det inn i passet. Marius gir han alle pengene han har. Den gamle mannen smiler. Ann-Mari og Marius trykker hånden til den gamle mannen og løper tilbake til toget.

3. akt: En tyrkisk morgen
Solen er på vei opp over Bosporosekspressen der den bryter seg frem gjennom de tyrkiske solsikkeåkrene. I en kupé i vogn 482 sitter et par i slutten av 20-årene. Stemningen er god, om et par timer vil de være fremme i Istanbul. Da de våknet var de ikke sikre på om de hadde drømt eller ikke.

Kunne det stemme at de var svært nære ved å ikke bli sluppet inn i Tyrkia i natt, og at det eneste som reddet dem var 25 aserbajdsjanske manat som Marius hadde glemt å rydde ut av lommeboken?

Beviset på at Ann-Mari og Marius oppholder seg lovlig i Tyrkia

2007-06-27T19:02:00.000+02:00

VEGEN TIL SOFIA

Det finnast ingen betre måtar å reise på enn med tog. Nattog er spesielt fascinerande: ein legg seg og søv i ein by og veit ingenting om kva ein vil sjå når ein vaknar neste morgon. Nokre av dei beste reiseopplevingane har eg hatt nettopp etter å ha vakna i ei sovevogn, titta ut gjennom vindauget og i det fjerne sett anten den kinesiske muren mot horisonten eller sebraer og sjiraffar på slettene utanfor Nairobi.

Det kjem likevel til stunder der ein forbannar denne lidenskapen for å forflytte seg på skinner. Måndag kveld var ei slik stund.

I fleire dagar hadde temperaturen i Bucuresti ligge rundt 40 grader; eit punkt på temperaturmålaren som eg fram til førre veke berre hadde eit teoretisk forhold til. Toget vårt hadde avgang 19.39 frå Bucuresti Nord og skulle bruke omlag 12 timar på turen til Visdommens by, Sofia.

Klare for avgang. Det er varmt, det er klamt og tvilen har byrja å kome.

Lufta inne i kupeen var kvelande, og må ha vore godt over 50 grader. Ann-Mari peika oppløfta mot eit skilt på veggen som oppfordra om ikkje å opne vindauget, då det ville gjere airconditionanlegget mindre effektivt. Så sat vi der med lukka vindauge og håpa på at det etterkvart skulle strøyme kald luft inn til oss.

Under planlegginga av slike togturar ser eg alltid for meg toget frå filmen ”Mord på Orientekspressen”. Ein smakfull og dempa luksus, elegante konduktørar i kvite uniformer og sjølvsagt restaurantvogna som serverer dei lekraste rettar og er det sosiale hjartet i toget.

Konduktøren på vår orientekspress dukka opp i bermudashorts og ein slitt singlet. Han såg på oss med forundring i auga og lurte på kvifor vi ikkje opna vindauget. Airconditionanlegget verka sjølvsagt ikkje.

Fascinerande nok kom toget vårt heile vegen frå Moskva og plukka opp vogner på vegen. Som ein ironisk kommentar til den politiske utviklinga i Europa, rulla vi avgarde frå Bucuresti med våre rumenske vogner fremst, dei russiske bakerst og dei ukrainske stangande fram og tilbake i midten.

Dei fyrste passasjerane som reiste med Orientekspressen i 1883 vart frakta med båt over Donau mellom Romania og Bulgaria. Orientfararar anno 2007 står bom stille på ein nedsliten togstasjon og venter og venter og venter på at grensepolitiet skal sjekke alle dei pussige personane toget har plukka opp på vegen frå Russland. Lufta står stille og varmen er intens.

Det er då i eit svakt augneblink tenkjer: ”Er dette den beste måten å reise på?” Av det apatiske ansiktsuttrykket til Ann-Mari kan eg sjå at denne tanken har vore uutalt hjå henne ei stund allereie.

6 timar seinare: Eg vaknar og ser ut av vindauget. Toget er på veg gjennom dei vakre Balkanfjella i det sola står opp. Små landsbyar vaknar til liv i åssidene i det toget durer forbi. Tvilen frå i går er borte: Det er ingenting som er betre enn å vakne i ei sovevogn og oppdage at ein har hamna på Balkan i løpet av natta.

Soloppgang over Balkanfjella i Bulgaria

Bilete tatt frå hotellrommet vårt i Sofia. Bakerst Aleksandar Nevskij-kirken, i midten parlamentet og i forgrunnen den russiske tsar Aleksander II som bulgararane gir æra for å ha kasta ut tyrkarane. I morgon reiser vi til byen som vore avgjerande for Bulgaria si historie: Istanbul.

2007-06-24T22:41:00.000+02:00

BUCURESTI

40 gradar i skuggen er varmt. 40 gradar i skuggen er særleg varmt i det vi karar oss dei siste metrane opp Bulevardul Unirii mot Casa Poporului (Folkets hus). ”Galskap” er ordet som ligg nærmast i det vi nærmar oss verdas nest største hus. 1/5 av det historiske Bucuresti forsvann under bygginga av palasset og området rundt. Bulevarden vi har traska opp er 1 meter lenger enn Champs-Elysées i Paris. Kor mykje skade kan ikkje ein mann med mindreverdigheitskompleks gjere?

Folkets hus i Bucuresti. Berre Pentagon i USA er større.

Ceausescu freista å ”systematisere” Bucuresti. I det vi har kome inn i palasset og står på balkongen og ser utover byen, går tankane til dataspelet SimCity. Kven var vel ikkje freista til å jamne store områder med jorda, for å kunne bygge den perfekte bulevarden opp til ordførarhuset som vi hadde gjort oss fortent til? Mykje kunne vore ugjort, om vesle Nicolae hadde fått leikt med SimCity som liten. Då hadde han sett at folk slett ikkje vert nøgde når husa deira vert rivne ned, tenkjer eg, der eg står på balkongen på Fokets hus.

Utsikta frå balkongen på Folkets hus. Alt på biletet vart bygd for å passe til palasset.

Det må seiast, at det kan synast som om ikkje Ceausescu var den fyrste rumenaren med ei monumental legning. Heilt frå slutten av 1800-talet har dei bygd monumentalt i Bucuresti. Dersom det skulle arrangerast eit europameisterskap i monumentalbygg og lange bulevardar, ville nok Bucuresti gjort det skarpt. Det er som om byen skrik til oss når vi rundar gatehjørna, for å overtyde oss om at vi er komne til ein kulturby og til eit kulturfolk med røter tilbake til Romerriket. Som eit oppslag stolt forkynte på ”Småbondemuseet” som vi vitja i dag: ”Romania ligg i stolsona, lenger aust sit dei på golvet”.

Det er ingen tvil om at Romania er eit kulturland, og eg må innrømme at eg lett kan la meg begeistre av både monumentalbygg og breie bulevardar, men i Bucuresti er det noko som ikkje stemmer. Ein får inntrykk av at alle dei svære bygga har vorte samla i ein stor sekk, rista godt, og så kasta tilfeldig utover byen.

Urbant, monumentalt kaos.

Det kan vere at overgangen frå middelalderske Brasov vart for brå. Vi har surra rundt i gatene her og freista å finne hjartet av byen. Staden der folk sit og et iskrem, når temperaturen har falle til behaglege 35 grader om kvelden. I staden så finn vi berre desse store mastodontane av nokre bygg overalt. Kanskje har vi berre for kort tid til å utforske byen og finne dei hemmelege skattane?

Eit teikn på at det må vere noko positivt med å bu i denne byen, er at folk stort sett er veldig hyggelege. Jada, vi vert lurt av drosjesjåførane over ein lav sko, men dei lurer oss i det minste med eit smil om munnen og forklarar oss kvifor vi vert lurt når vi påpeikar at tala på taksameteret spinn som på ein einarma banditt.

Så kva er konklusjonen? Er det verdt å reise til Bucuresti? Vår oppsummering, vel å merke etter berre 2 dagar, er at byen ikkje er spesielt sjarmerande, maten vi har ete har vore veldig middelmådig og servicen generelt dårleg. Romania si historie er likevel så spennande at det åleine forsvarer å bruke eit par dagar av ferien i Bucuresti.

ANN-MARIS HJØRNE
eller: hvorfor Ann-Mari blir mannevond av å gå rundt med turistgrupper.

Jeg merket det allerede i Bran, der vi tuslet bak den surrete portugisiske gruppen full av damer som falt i staver over de flotte teppene/dørene/stolene/bildene for hvert hjørne vi rundet, hvorpå mennene benyttet konenes uoppmerksomhet til å klype den søte unge reiseguiden i baken, at jeg ikke er spesielt glad i å gå i gruppe.

I dag kom det over meg for fullt. Man får ikke slippe inn i Folkets hus her i Bucuresti med mindre man går i guidet gruppe. Marius og jeg fikk en engelsk guide sammen med en gjeng grekere i 50-årene. Det viste seg å være en gjeng med sulliker. Hver gang vi passerte en annen gruppe, mistet vi alltid en eller flere grekere til den andre gruppen og måtte vente på at noen fikk huket dem tilbake.

Dessuten var det en dame blant dem som stilte spørsmål hele tiden. Noen interessante spørsmål, de fleste svært enerverende. Guiden vår sa ganske tidlig at alle materialene i bygget var fra Romania. Allikevel, i hvert sabla rom, spurte denne greske dama om hvor materialene kom fra. Og guiden gjentok: ”Alle materialene i bygget er fra Romania.” Det toppet seg da vi kom inn i et rom med rosa marmor og dama spør: ”Er dette portugisisk marmor?” Da gjorde jeg helt instinktivt en gest som tydeliggjorde hvor utrolig lyst jeg hadde til å filleriste dama, legge henne i bakken og brøle ALT DU SER ER FRA ROMANIA, KJERRING! Hun spurte ikke mer etter det, og resten av turen var en fornøyelse.

2007-06-22T16:46:00.000+02:00

TIL LANDET BAKOM SKOGANE

Kva er vel betre enn å vakne opp i to overprisa og skitne senger på nattoget frå Budapest til Bucuresti og sjå dei rullande transilvanske åsane rulle forbi? Og la oss slå det fast med ein gong: Transilvania er ikkje mykje skummelt, med mindre ein er av dei, viss nakkehår reiser seg ved synet av Gudbrandsdalen ein klar junidag.

Transilvania, observert frå Dacia Express ein junimorgon. Skummelt?

Men vakkert er det her, og dei små landsbyane som passerer utanfor togvindauget ser ut til å ha stått stille sidan middelalderen. I sentrum av landsbyane ei stor vindskeiv kyrkje, omkransa av små vindskeive hus. I gatene og på åkrane er hest og kjerre framleis eit vanleg framkomstmiddel. Og det slår ein: dette er også Europa i 2007. Kva kan vel betre synleggjere utfordringane til både EU og det nye EU-landet Romania, enn synet av ein gammal gamp på veg til landsbyen nærmast knelande under vekta av eit enormt høylass.

Vi hoppa av toget i Brasov, ein by bygd av tyskarane som har halde til i området sidan 1200-talet. Byen er svært sjarmerande, kanskje fyrst og fremst fordi gamlebyen enno ser gammal ut og ikkje som ei historisk kulisse som i Tallinn eller Vilnius. Byen skal ha blitt erobra av fyrst Vlad Tepes, aka Dracula, på 1400-talet.

Torget i Brasov

Transilvania byrja som eit av dei viktigaste områda i Europa, som den kulturelle vogga til stormakta Ungarn. Gradvis vart området skyvd meir og meir ut i periferien og enda tilslutt opp for vesteuropearane som eit skrekkromantisk fjellområde som symboliserte det ville og det vonde i kontrast til det siviliserte Vest-Europa. Som den svenske historikaren Kristian Gerner påpeiker, er Transilvania det fremste eksempelet på i kor stor grad dikting, ikkje forskingsresultat og vitskapleg kunnskap, påverkar vår oppfatning av fortida.

Grev Dracula kan likevel vere Transilvania si redning. Potensialet for turisme knytta til Dracula-myten er enormt. For å gi vår skjerv til den kommersielle utnyttinga av stakkars gamle Vlad, reiste vi i dag til det som vert marknadsført som ”Dracula-slottet”. Noko det sjølvsagt ikkje er, men Vlad skal ha vore innom her ein gong.

Vi burde ana uråd allereie frå byrjinga, då vi stod i billettkø saman med ei pensjonistgruppe frå Portugal, ei gruppe frå Israel samt to lokale barneskuleklasser. Så slapp vi inn og kunne gå som ein saueflokk opp bakkane mot vondskapens siste utpost. Problemet var at slottet ikkje var spesielt skummelt. Noko seier meg at den verkelege Dracula ikkje ville gjort seg så flid med sommarblomane i altankassene som tilfellet var på dette slottet.

Borggården på Dracula sitt slott. Nesten heimekoseleg.

Sidan romma og gangane på slottet var relativt små, hamna vi allereie frå starten i ei klemme mellom ei av dei rumenske skuleklassene og gruppa med pensjonistar frå Portugal. Ei selsom oppleving, som fekk tanken på å møte Grev Dracula i ei av trappene til å verke forlysteleg.

Draculaslottet vert litt skumlare i svart-kvitt.

Dracula var veldig påpasseleg med å fylgje sikkerheitsforeskrifter, og merka alle naudutgangar tydeleg.

I morgon er det slutt på våre transilvanske eventyr og turen går vidare sørover mot hovudstaden i Romania, Bucuresti.

ANN-MARIS HJØRNE,
eller: hva som egentlig skjedde i Draculas slott...

Som tidligere beskrevet, travet vi i kø gjennom lyse og trivelige og svært uvampyriske rom. Det vil si, helt til vi fant den hemmelige trappen som er skjult i borggårdens brønn. Den førte ned til en skummel og sparsommelig opplyst kjeller hvor flaggermusene hang tett. Med ett hørte vi den knirkende lyden av et kistelokk som åpnet seg. Ut steg en kappekledt og likblek mann med to bemerkelsesverdig lange tenner. Han kom mot oss mens han sa (med skikkelig tjukk rumensk aksent): ”I am count Dracula. Welcome to my castle. Are you thirsty? I know I am...” Deretter ble det svart.

På bussen hjem igjen tenkte jeg at det hele må ha vært en drøm, fremkalt av for mange vampyrfilmer og Buffy-episoder. Men jeg har siden lagt merke til en del små endringer i vår begges adferd. Marius bestiller stadig blodig biff, mens jeg er klar for hva som helst, så lenge det ikke inneholder hvitløk. Men det jeg har aller mest lyst på, er halsen til Marius...

Hvem er best vampyr, Marius eller Ann-Mari?

Marius som vampyr

Ann-Mari som vampyr

2007-06-19T23:28:00.000+02:00

BUDAPEST: PÅ JAKT ETTER KAKANIA

Eg har stor sans for historisk sus. Historisk sus er den kjensla du har når du i ein augneblink ser samanhengen mellom deg sjølv, staden du står og liva til dei folka som har stått akkurat der før. Suset slår deg som ein knyttneve i mellomgolvet når du står for eksempel under Brandenburger Tor eller på Den raude plass og tar innover deg lagnadane stadane har sett gjennom historia.

Budapest er ein by som er skapt for historiske sus. Byen var den kongelege delen av det keiserlege-kongelege dobbeltmonarkiet Austerrike-Ungarn, med klengenamnet ”Kakania” blant dei mest innbitne vennane. Standarden var satt då vi opna døra til hotellrommet vårt i går.Det skal innrømmast at det er litt tilfeldig kva hotell vi hamna på; valet var basert på gode omtalar på ymse nettsider.

Resultatet var imidlertid storslagent. For 600,- kroner natta var vi losjert inn på eit rom med ei høgd under taket som ville vore ein habsburgkeisar verdig.

Vårt voluminøse hotellrom. Døra til badet er ikkje spesielt lita, det er inngangsdøra som er svær.

Å ta ein sightseeingbuss fyrste dagen ein er i ein ny by, kan vere ein god ting. På kort tid får ein ei viss oversikt over byen, ispedd historiske fakta om byen og landet ein vitjar. Eller historiske fakta? Under vignetten ”And now, a short summary of the history of Hungary”, på eit dødpunkt under vår sightseeingbusstur i dag, kunne den innspelte guiden fortelje solskinshistoria om Ungarn. Kommunistleiaren Bela Kun vart ikkje nemnt, heller ikkje Adminral Horthy og det ungarske holocaust.

At Ungarn måtte gi frå seg det meste av landområdet sitt etter fyrste verdskrigen vart nemnt, men ikkje at årsaka var ungararane si undertrykking av minoritetane i Stor-Ungarn. Det var mykje dramatikk i Ungarn si historie, men det var alltid nokon andre som stod bak, enten tyrkarar, austerrikarar, tyskarar eller russarar, i fylgje ”City Tour Buda & Pest”.

”City Tour Buda & Pest” gir deg den ikkje heilt fullstendige historia om Ungarn på heile 16 ulike språk.

Ikkje at eg hadde forventa at sightseeingbussen skulle vere åstaden for ungararane sitt oppgjer med fortida, men eg vart likevel skremt over historieforfalskinga. Desillusjonert valte eg å besøke det jødiske kvarteret i Budapest. Før andre verdskrigen var byen den neste største jødiske byen i Europa, etter Warszawa.

På vegen til det jødiske museet gjekk eg feil og hamna ved ei anna synagoge. Eg gjekk inn og oppdaga at eg var den einaste i heile bygget. Alt av interiør var også vekke, med unntak av noko bygningsmateriale som låg slengt i hjørna. Det einaste blikkfanget var to svartkvitt bilete heilt framme i synagoga; bileta viste synagoga slik den ein gong må ha sett ut.

Synagogen

Då kom det tidlegare omtalte historiske suset. I ein augneblink kunne eg tenkje meg tilbake til 1944 og deportasjonen av jødane frå Budapest. Slik måtte synagogen sett ut etter at alle jødane var bortsendt og ungararar og andre hadde tatt interiøret.

Ungarn og Sentraleuropa var den multikulturelle smeltedigelen som feila fundamentalt. Det einaste håpet for framtida er at ein har lært av fortida. Men har ein det når den fortida som vert presentert på ”City Tour Buda & Pest” fornektar eigne feil?

Det gode liv er å sitje på Gerbeaud kafé midt i Budapest og ete kaker som har vorte produsert sidan 1858. Frå kafébordet ser vi eit yrande folkeliv på torget framføre oss, og lite som minner om dei mørke sidene i Ungarn si historie. Det er nesten utenkjeleg at eit folk som er så glade i kaker kan ha vore eit av dei mest undertrykkjande i Europa.

ANN-MARIS HJØRNE
eller: Nå som Marius har tatt seg av det tunge, historisk-filosofiske stoffet, bidrar Ann-Mari med noget lettere lesing.

Budapest; Shopping, sightseeing og spising, i vilkårlig rekkefølge. Ulik mitt reisefølge, koste jeg meg på sightseeingbussturen. Budapest er en vakker by, og jeg syntes det var artig å kjøre rundt og å se de ulike flotte bygningene, samtidig som jeg fikk litt informasjon om dem. Lite visste jeg at det hele var en storstilet propaganda-operasjon for å hjernevaske turister til å tro at Ungarn har en ubesudlet fortid.

Senere på dagen, mens Marius var på synagoge-ekskursjon, vandret jeg nedover Vaci utca, den fiiine handlegaten hvor jeg fikk meg åtte plagg for 800 kr., og det inkluderer to piratbukser og et skjørt :) På kvelden spiste vi på Goa, et spisested jeg haddde fått varmt anbefalt. Jeg har kun en ting å si: Spis der hvis du noen gang er i Budapest! Et kulinarisk høydepunkt!!!

2007-06-10T23:29:00.000+02:00

FRÅ BUDAPEST TIL ISTANBUL

Då står årets sommarferie for døra, og Ann-Mari og eg har bestemt oss for å utforske Sentraleuropa. Dette området i Europa som strekker seg frå den polske austersjøkysten i nord til Bosporos i sør, er enno uutforska land for meg. I ei tid der "alle" har vore på weekendtur til Praha eller Budapest, må eg skamfull innrømme at eg ikkje har vore korkje i den eine eller den andre byen.

Vår ferd skal starte på mandag i Budapest og vi reiser vidare gjennom Transylvania, Romania og Bulgaria før vi ender opp i Istanbul. Det er på mange måtar tre historiske reiser på ein gong.

Det er reisa gjennom hjartet av Sentraleuropa, med assosiasjonar til praktfulle byar, fulle av historie og trange gater. Mørke, djupe skogar fulle av borger, slott og prinsesser. Eit kulturelt mangfald av tyskarar, jødar, slavarar og sigøynarar. Sentraleuropa var "det eigentlege Europa" og, på sitt beste, modell for det Europa som multikulturalistar som meg sjølv ynskjer i det 21. hundreåret.

Det er også reisa gjennom det tyrkiske Europa. I 1526 måtte det ungarske kongedømmet gi tapt for det framrykkande ottomanske riket. Med det hadde sultanen i Istanbul kontroll over heile det søraustlege Europa. Ungarn var underlagt sultanen berre i vel hundre år før landet reiste seg og vart ei stormakt i samarbeid med Austerrike. Bulgaria vart formelt verande ein del av det tyrkiske riket heilt fram til 1908. Uansett kor lenge tyrkararne vart verande, kan påverknaden deira sjåast også i dag.

Til slutt er det og ei reise gjennom det kommunistiske Europa. Sovjetunionen kontrollerte Ungarn, Romania og Bulgaria meir eller mindre i 40 år. Likevel må dette seiast å vere ein parentes i historia, samanlikna med dei periodene desse landa har vore underlagt andre makter.

I Noreg har ein ofte ein tendens til å ikkje hugse dei store skilandane mellom kommuniststatane i Sentraleuropa. På den eine sida var Bulgaria alltid flinkast i klassen når det gjaldt å fylgje pålegga frå Moskva. Romania kjørte ei sjølvstendeline der dei snakka Moskva midt i mot og starta ei persondyrking av Ceauşescu som berre kan samanliknast med Nord-Korea. Ungarn var landet som etter at bølgene frå 1956 hadde dempa seg, sakte men sikkert nærma seg Vesten gjennom mellom anna opning for privat næringsverksemd.

Ingen stad er vel meir naturleg å ende opp etter ei slik reise enn Istanbul. "Det andre Rom" som vart hovudstaden til dei muslimske erobrerane av Europa, før den mista all sin status med Atatürk si erklæring av den tyrkiske republikken.

Basert på denne introduksjonen til årets sommerferie, burde vi nok satt til side eit par månader for å utforske området. Dessverre har vi berre 2,5 veker til rådvelde, men liker vi det vi ser kan vi sjølvsagt kome attende igjen og igjen.

2007-05-20T19:04:00.000+02:00

KORLEIS FÅ EIN AVSLAPPANDE SØNDAG
- dedikert til tidlegare kollega Kristian Fjellanger som lurte meg til å seie ja til å halde eit foredrag i København ein søndag i mai

06:35
Bråvaknar og er sikker på at eg har forsove meg. Men neida, ein halv time til klokka ringer. Merker at det var ein dårleg idé å vere oppe til klokka 01:30 i går.

07:00
Står opp. Sender varme tankar til Kristian som spurte meg om å halde dette foredraget. Sender også varme tankar til meg sjølv, fordi eg må vase meg innom kontoret før eg kan reise til Gardermoen. Har ikkje fått skrive ut presentasjonen, og har ikkje skrivar heime.

08:02
31-bussen til sentrum er i rute. Kjem på at eg har gløymt boka som eg hadde håpt å kose meg med på veg heim i kveld. Eit skår i den munterheita som har prega mitt sinn så langt i dag.

08:17
Framme på kontoret. Er oppløfta over å sjå at ingen av kollegane mine er på jobben på denne tida. Det hadde nesten vore litt trist. Får skrive ut det som må skrivast ut.

08:45
Vandrar glad og lystig mot Oslo S

09:05
Ære være, det fantastiske flytoget. Men svolten byrjer å gnage. Utan frukost fungerer Marius dårleg.

09:26
Ankomst Gardermoen

09:31
Er ved gate 38. Ein definitv personleg rekord på distansen Flytog-til-gate. Ser forøvrig potensiale til ein ny konkurranse på kontoret.

09:35
Klart for overprisa og ikkje spesielt god frukost. Inntil nyleg fikk ein frukost med kaffi på SAS sine morgonflygingar til København og Stockholm. No har dei slutta med det, og serverer i staden frukost på innenlandsflya. Det er ei ganske fattig trøst for meg akkurat no.

10:15
Avgang i rute, trass i at det som måtte vere ein pensjonistklubb brukte usannsynleg lang tid på å få buksert seg på plass.

10:45
Prøver å få lest gjennom presentasjonen min ein siste gong, men sovnar halvvegs. Usikker på om det er presentasjonen eller mangel på kaffi som er årsaken.

10:46
Kjøper meg ein kaffi.

11:15
Set hjula i bakken på Kastrup. Det er no berre 1 time til eg skal halde mi innleiing på andre sida av København.

11:30
Får tak i ein taxi som lover meg å vere framme om 25 minutt. Blei svindyrt, planlegger å ta tog tilbake.

12:00
Kjem til foredragsstaden. Programmet er endra, og eg skal ikkje på før 12:45. I mellomtida er det lunsj. God lunsj

12:55
Min presentasjon byrjer etter litt forseinkingar. Eg snakkar om kvifor staten gir støtte til frivillige ungdomsorganisasjonar.

14:00
Ferdig med presentasjonen, forstår at no må eg kome meg attende til flyplassen.

14:01
Det var dumt å ikkje spøre om vegen til togstasjonen før eg gjekk frå hotellet, men eg er for stolt til å snu. Skryt gjerne av den gode stadssansen min.

14:06
Støter på to fyllikar som eg tenkjer kanskje kan hjelpe meg, og jammen veit dei ikkje vegen til stasjonen.

14:14
Eg går og går, men ser ingen stasjon. Byrjer tenkje at det var ein dårleg idé å høyre på fyllikane.

14:15
Det kjem ein buss som skal til ein annan togstasjon som eg kan ta toget til Kastrup frå. Det er no to timar til flyet skal lette.

14:16
Bussen passerer den stasjonen eg eigentleg skulle til, berre hundre meter lenger borte i vegen.

14:25
Framme på togstasjonen. Ser at toget gjekk 14:23. Akk og ve, eg levde i den trua at det gikk tog til Kastrup heile tida. No må eg vente til klokka 14:53. Spør ein DSB-mann på stasjonen om kor lang tid toget tek. Han svarer ca ein halv time.

14:53
Toget kjem i rute, hurra. Men ombord står det at toget er framme på Kastrup klokka 15:27. Det vil seie at eg har 45 minutt før flyet skal ta av, og berre 15 minutt før boardingtime. Greitt nok brukte eg 5 minutt frå Flytoget til gaten på Gardermoen, men dette er Kastrup i verste rushtida, kjent for sin treige sikkerheitskontroll.

15:27
Toget er framme. Tjukt med folk overalt gjer det vanskeleg å kome fram. Fordi eg sjekka inn på nettet i går kveld og ikkje har bagasje, kan eg storme forbi alle dei forvirra passasjerane i innsjekkingsområdet.

15:37
Klarte å kome meg frå toget, gjennom sikkerheitskontrollen og til Tax Free-butikken på 10 minutt. Er ganske stolt. Butikken har ikkje det eg ser etter.

15:50
Ved gaten. Eller det som eg fyrst trudde var barnehagen for dei flyplasstilsette. Det er nemmeleg ein vanvittig mengde med born som skal vere med flyet. Og saman med dei ein gjeng ekstremt stressa vaksne. Eg merker at humøret er på veg mot eit nytt lavmål.

16:35
Flyet seier farvel til asfalten på Kastrup. Dei overtrøtte borna jubler og klapper i hendene. Vi er 20 minutt forsinka, også på grunn av dei nevnte borna. Har store forhåningar om likevel å rekke 17:45 bussen til Sinsen.

17:30
Vi landar. Dei overtrøtte borna jublar og klapper igjen. Eg er også kanske sikker på at eg høyrte ein av dei vaksne stemme i med ”Ja vi elsker” i rein glede over gjensynet med gamlelandet.

17: 35
Halsar meg gjennom ein saueflokk med charterturistar, alle nedlasta med Tax-Free-posar. Dei som ikkje har fått fyllt opp kvota stormer mot butikken i bagasjeområdet. Eg har ikkje tid, vil heller kome ein halvtime raskare heimatt.

17:36
Gjennom tollen, utan verken det eine eller det andre i bagasjen.

17:40
Eg rekk bussen med 5-minutts margin. Set meg godt til rette for å skrive på bloggen.

18:30
Flybussekspressen går inn for landing på Sinsenterrasen.

18:35
Kan endeleg låse meg inn heime og sjå fram til neste søndag, då eg ikkje har planar om å reise ein millimeter utanfor Ring 3.

2007-04-30T19:41:00.000+02:00

OG DÅ VAR FORVIRRINGA KOMPLETT

Far og son Aliev. Plakatar der yngtstemann etterteksomt lyttar til sin avdøde far heng overalt i Baku.

Som tidlegare skildra så er det ganske slitsamt å vere internasjonal konsulent. Då eg i 3-tida i går natt freista å skrive eit innlegg på bloggen min, og sovna for annakvart ord, bestemte eg meg for å la blogg vere blogg og få ei god natts svevn.

Søndagen starta roleg med vandring rundt i byen saman med Christine og Rune. Vi vandra rundt i gamlebyen og drakk ein Cola på promenaden ved Det kaspiske hav.

Ein orienteringsstopp på fonteneplassen

Frå gamlebyen i Baku
Gamlebyen med kaspisk hav i bakgrunnen

Om ettermiddagen var det klart for møte med Emin Huseynov, tidlegare leiar av ungdomsrørsla "Maqam". Vi vart anbefalt å møte han av fleire som kjenner tilhøva i Aserbajdsjan. I tilegg fann eg på førehand ein BBC-dokumentar om han på nettet. Anbefaler å sjå denne filmen for den som er interessert i Aserbajdsjan. Den finn de her

Vi hadde fått beskjed om å møte Emin bak ein restaurant i bestemt gate. Vi gjekk gjennom eit noko skummelt smug, men det var heilt umogeleg å finne ut kvar vi skulle møte han. Då eg prøvde å ringe nummeret eg hadde fått oppgitt kom eg til ein kar som snakka veldig dårleg engelsk, men som sa at Emin ville kome om 3-4 timar. Det var ikkje heilt som planlagt, og eg klarte å overtale vedkommande om å kome og møte oss for å få avklart kva som hadde skjedd.

Vi vart møtt og buksert inn på eit kontoret til ein organisasjon som jobber med beskyttelse av journalistar. Etterkvart vart det klart at Emin likevel ville kome om 10 minutt.

Og ganske rett. Han kom saman med det vi trur var kjærasten Sarah. Sarah er frå USA og kom til Aserbajdsjan som fredskorpsar og bestemte seg for å vere att for å hjelpe ungdomsaktivistane. Ja, det høyres ut som en klisjé, men ho forelska seg i denne fridomskjemparen som har Che Gevara som sitt førebilete (dersom vår teori om at ho var kjærasten hans stemmer (det var aldri heilt naturleg å spøre om det)).

Historia Emin kunne fortelle var heilt annaleis enn det vi hadde høyrt før. Han fortalte i detalj om korleis ungdomsrørslene oppererte i forkant og i etterkant av valet i 2005. Ekstra sterkt inntrykk gjorde det då han fortalte om studentane som hadde sveltestreika etter dei hadde vorte utvist frå universitet sitt på grunn av politisk verksemd. Studentane nekta å ta i mot medisinsk behandling under streiken.

Ein vert ganske audmjuk når ein møter folk som er villige til å ofre så mykje for demokrati og fridom.

Emin og Sarah vart også med oss ut for å ete middag. Alt i alt snakka vi med han i over 4 timar; vi tenkte vi måtte suge så mykje informasjon ut av han som mogeleg når vi fyrst hadde fått et møte.

Emin vert grilla av Rune, mens represantane frå Sverige og Island er mållause over dei gode spørsmåla han stiller

I dag har vore siste dagen i Baku, og vi avslutta med enda fleire møter. Vi hadde møter med Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), med AUF sin partner Social Democratic Youth Organization of Azerbaijan og med Norwegian Humanitarian Enterprise, som er Normisjon sin avdeling i Aserbajdsjan.

Alt sammen var veldig gode møter, men vi vert i grunnen berre meir og meir forvirra desto meir vi lærer. Det er som å pusle eit puslespel der biletet berre vert meir og meir komplekst etterkvart som brikkane fell på plass. Vi har fått omtrent like mange forskjellige versjoner som folk vi har møtt, og alle klagar på kvarandre for at det ikkje er mogeleg å kome ut av denne situasjonen.

Når det gjeld tilhøve til vertsorganisasjonen NAYORA så tok det endå ei ny vendig i dag då vi skulle av stad for å ete middag med sosialdemokratane som er kritiske til NAYORA. Brått merka vi at det var ein fyr som gjekk veldig tett bak oss. Vår kontakt snudde seg og snakka med han på azeri. Så fortsatte vi å gå, men fyren fortsette å fylgje etter oss. Igjen snakka vår kontakt til han, og den andre fyren snudde og gikk.

Det som hadde skjedd var fylgjande: Guten som fulgte oss hadde fått beskjed frå NAYORA om å vere med oss og spise middag. Korkje vi eller han frå sosialdemokratane hadde sett han før.

Eg tenker skrive ein grundig rapport om korleis mitt inntrykk er av at alt henger saman med alt. Den informasjonen vi no har er ganske unik, og det er viktig vi får delt den med andre.

Akkurat no sit vi i hotellbaren og venter på bussen til flyplassen klokka 02:20. Vi har sjekka ut frå romma, og som tidlegare skildra så går alle flya i dette landet midt på natta. Vi er etter planen tilbake i gamlelandet i morgon klokka 11.

2007-04-28T19:26:00.000+02:00

Det er laurdag kveld, og medlemsmøtet er offisielt avslutta. Den som trur ein får sett noko særleg av verden når ein reiser på denne type møter, tek feil. Vi har knapt sett Baku i dagslys så langt. I går kveld var ikkje møtet ferdig før klokka 22; då fyrst kunne vi dra for å spise middag. Sidan onsdag morgon har eg sove ca 11 timar tilsaman.

I går kveld fekk vi likevel sett litt anna ein hotellet når vi skulle spise middag. Staden vi spiste på var eit gammalt karavaneserai med tradisjonell aserbajdsjansk mat.

Det norsk-svenske bordet

Arrangørane hadde tromma sammen eit solid folkloristisk program, som inkluderte kvinner og menn i meir eller mindre klede som dansa og sang. Vi fikk sjølvsagt ikkje vite før etterpå at dei intense sangane som vart sunge, handla om dei fæle armenarane som burde kome seg dit pepparen gror (altså: alle andre stadar enn Nagorno-Karabakh).

Det kjem vel ikkje som noko overrasking at vi vert filma også når vi et...

Det som i starten verka som eit smaklaust, men likevel anstendig, magedanseshow, tok ei ny retning då dei innfødde byrja putte pengar både her og der

I dag var altså møtet slutt. Vi hadde på førehand frykta at både armenerane ikkje skulle kunne kome på møtet, og at møtet skulle verte misbrukt i media for å legitimere regimet. Dette var også det som skjedde.

I morgon skal vi ha det møtet som eg kanskje har sett mest fram til. Då skal vi møte ein av dei ungdomsaktivistane som var mest aktive under demonstrasjonane i etterkant av valet i 2005.

2007-04-27T15:55:00.000+02:00

KURS FOR DIKTATORAR DEL 1: Korleis nytte TV for å manipulere folket ditt
Og: Marius debuterer som kulisse på aserbajdsjansk TV

Som ein innbyggar i eit demokratisk land som i all hovudsak respekterer menneskerettane, spør eg meg av og til: korleis kan folk i land som Kviterussland, Aserbajdsjan eller litt meir ekstremt Nord-Korea, støtte sine udemokratiske autoritære leiarar. Det er slik at om det hadde vore fullstendig demokratiske val i Aserbajdsjan i dag, så ville nok den sitande presidenten Ilham Aliev vunne suverent.

Etter dagen i dag så forstår eg litt meir av korleis det er mogeleg å manipulere eit heilt folk. Men for å forstå korleis det skjedde, må eg byrje på byrjinga av dagen:

Dette var dagen for den offisielle opninga av Det europeiske ungdomsforumet sitt medlemsmøte. Vertsorganisasjonen, det aserbajdsjanske ungdomsrådet (NAYORA), hadde invitert ungdoms- og sportsministeren og viseutanriksministeren til å kome og helse møtet.

Utsikta frå min plass i dag

Vi hadde fått vite på førehand at ungdomsministeren ville svare på spørsmål etter si helsing, så vi brukte tid, i forkant, på å planlegge spørsmål saman med danskane.

Då det vart opna for debatt var delegasjonsleiar Christine fyrst oppe for å tegne seg til innlegg. Spørsmålet vi stilte gjekk på forfølging av ungdomsorganisasjonar, der vi viste til rapportar frå Human Rights Watch og Amnesty som viser at forfølginga har auka, og at familiane til ungdomsaktivister vert trakasert. Vi avslutta spørsmålet med å seie at "vi går ut i frå at du som ungdomsminister deler vår bekymring for utviklinga, og vi lurer på kva du har tenkt å gjere for å sikre retten til å organisere seg i Aserbajdsjan, i tråd med forpliktingane de har som medlem av Europarådet."

For oss var det viktigast å få stilt spørsmålet, ikkje så mykje kva han kom til å svare. Etter at Christine hadde stilt vårt spørsmål, kom det fleire kritiske spørsmål til ministeren. Av totalt kanskje 6 spørsmål, var 5 kritiske. Fleire påpeikte det uheldige i at det var delt ut propagandamateriell om Nagorno-Karabakh-konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan, og at vi ikkje ville ta stilling til den krigen.

Svara frå ministeren var som forventa: det er ingen problemer med ungdomsorganisasjonar i Aserbajdsjan, og på grunn av den utrulege innflytelsesrike armenske lobbyen i våre heimland, må Aserbajdsjan nytte høvet til å fortelle oss den eigentlege sanninga når vi var på besøk.

Som eg skreiv i den fyrste posten på veg til Baku, så har LNU og DUF sendt ut ei felles pressemelding der vi er kritiske til å ha møtet i her. På slutten av sitt svar tok utruleg nok ministeren tak i denne pressemeldinga frå "youth in Denmark and Norway". Det var utruleg å site der i salen og høyre eit aserbajdsjansk regjeringsmedlem kritisere ei pressemelding som Rune og eg har site på kontoret og snekra saman.

Han valgte likevel ikkje å gå inn på substansen i pressemeldinga, men han hang seg opp i at det var utruleg uhøvisk av oss å bruke ordet "regime" om den aserbajdsjanske staten. Vi hadde også skrive at det var "tension" mellom Aserbajdsjan og Armenia. Ministeren peika på at "There is no tension between Azerbaijan and Armenia, there is war".

Under heile denne debatten hadde det vore eit stort oppbod av kameramenn rundt oss. Tanken på korleis vår kritikk ville verte vist på aserbajdsjansk TV var derfor påtrengande. Eg benka meg framfor TV-en for å få meg 5-nyheitene på den statlege TV-stasjonen AzTV. Det var i løpet av dei 15 minutta nyhendesendinga varte at det kom klårare for meg korleis ein kan manipulere eit heilt folk.

Ja, vårt møte var hovudsak. Men før dei viste reportasjen frå møtet, var det ein 8 minutt lang sekvens (av ei sending på 15 minutt) der nyhendeankeret berre las opp ymse direktiv frå president Ilham Aliev (ja, sonen til han som fleire av delegatane vart lurt til å legge blomster på grava til i går). Heile tida med eit bilete av Ilham på skjermen. Sekvensen vart avslutta med referat frå alle møta presidenten hadde hatt i løpet av dagen.

Alle nyhendesendingane byrja med ein 8-10 minutters sekvens der nyhendeopplesaren las opp kva president Ilham Aliev hadde bestemt seg for i dag, mens dette biletet vart vist.

Og så kom vår sak. Den varte ganske lenge, men i staden for lyd frå sjølve møtet var det lagt på voice over. Eg hadde på førehand rigga meg til med mobiltelefonen slik at eg kunne ta opp lyden og få den oversatt etterpå. TV-bileta viste dei to ministerane, kryssklippa med glade ungdommar som klappa. Dei viste også bilete av dei som haldt kritiske innlegg, men som sagt utan lyden.

Delegasjonsleiar Christine held kritisk innlegg på aserbajdsjanske Dagsrevyen. Om det er tvil, det er meg til venstre...

Eg fekk tak i ein aserbajdsjanar som eg kjente frå sist eg var her og fekk han til å oversette lydsporet. Innslaget byrja med generell referering av flosklane dei ulike ministerane kom med. Då dei viste bilete av dei som stilte kritiske spørsmål sa reporteren: "Ut frå dei spørsmåla som dei tilreisande gjestane stilte, var det tydelig at dei var dårleg informert om Karabakh-konflikta". Ingenting anna.

Så slik er det altså ein kan manipulere eit folk. Ein tar ei nyhendesending på 15 minutt. Dedikerer halvparten av tida til opplesing av presidenten sine siste gjeremål (kan vere viktig: eit av presidenten sine direktiv i dag, var ei auka satsing på Aserbajdsjan som sjakknasjon), deretter sender ein reportasjar som overhode ikkje stemmer med røynda.

No gjenstår det berre å sjå om vi vert attkjende på gata når vi skal ut og spise middag i kveld.

2007-04-24T21:56:00.000+02:00

VELKOMMEN TIL ABSURDISTAN

"Fra taket så jeg utover min verden, den tykke festningsmuren i Gamlebyen og ruinene av palasset med den arabiske inskripsjonen ved inngangen. Gjennom gatevirvaret skrittet kamelene med så myke og delikate ben at man var fristet til å klappe dem. Foran meg hevet det plumpe, runde Jomfrutårnet seg, omkranset av legender og turistførere. Lenger borte, bak tårnet, begynte havet - det helt historieløse, blygrå og uutgrunnelige Kaspiske hav, og i ryggen var ørkenen - takkete klipper, sand og tornebusker, rolig, stumt, uovervinnelig, verdens vakreste landskap."

Denne skildringa av Baku ved byrjinga av det 1900-talet, fann eg i den fantastiske boka "Ali og Nino", skrive under pseudonymet Kurban Said.

Kva finn ein att av det Baku som Said skildra, når ein vaknar opp på eit SAS-hotell i Baku 100 år seinare? Den tjukke festningsmuren rundt Gamlebyen står framleis her; det same gjer Jomfrutårnet. Det kaspiske havet ligg der framleis rett utanfor hotellet vårt, sjølv om boreriggane mot horisonten har vorte fleire. Ørkenen veit eg lite om, den kunne eg berre så vidt merke eksistensen av då eg tok nattoget frå Baku til Tbilisi i fjor haust.

Bilete av hotellet vårt (i framgrunnen) tatt i dag. Det kaspiske havet framføre.

Det er kamelane som manglar i Baku anno 2007; vi har ikkje sett ein einaste pukkel i løpet av heile dagen. Dei moderne kamelane, oljemercedesane, er alt anna enn venlege der dei gir full gass mot oss når vi freister å krysse vegen.

Dag 1 i Baku har vore ei merkeleg oppleving. Etter å ha landa klokka 03.30 i natt og kjempa oss gjennom verdas dårlegast organiserte visasystem, traff hovudet puta klokka 06.15 i dag tidleg. Nøyaktig 2 timar og 15 minutt seinare ringte vekkerklokka: klart for fyrste møte!

Vi byrja med eit møte med den norske ambassaden i Baku. Ambassaden er kjent i landet for å vere ein uredd kritikar av aserbajdsjanske styresmakter, sjølv om norske oljeinteresser står på spel. Her fekk vi og overlevert resolusjonen om Aserbajdsjan som LNU sine medlemsorganisasjonar vedtok forrige helg. Eg har skrive ei sak om dette møtet til LNU sine nettsider.

Neste post på programmet var å vere forundra tilskodarar til ei pressekonferanse den aserbajdsjanske vertsorganisasjonen heldt. Når var det sist 5 TV-kamera på eit LNU-arrangement? Vi får håpe at ikkje det at leiaren av vertsorganisasjonen sit i det aserbajdsjanske kringkastingsrådet har noko med saka å gjere...

Bilete syner ein kameramann frå den aserbajdsjanske dagsrevyen som er litt i overkant interessert i Rune (med rutete skjorte). Kan han vere frå KGB?

TV-kamerar har forresten vore eit av dei store tema her i dag. På førehand var LNU redde for at dette arrangementet skulle bli brukt i regimet sin propaganda. Mykje kan tyde på at det er i ferd med å skje. I natt når vi kom ut av flyplassen vart vi møtt av TV-kamera. Dei fulgte oss til og med inn i den slitte bussen vi skulle kjøre til hotellet.

Ei rekke av deltakarane på møtet var med på ein "city-sightseeing" i dag. Brått stoppa bussen på ein kirkegard, delegatane gjekk ut og var møtt med ein skog av TV-kamera. Så fekk dei kvar sin blomst som dei fekk beskjed om å legge på ei av gravene. I ettertid viser det seg at dette var grava til den tidlegare autoritære presidenten Heidar Aliev.

For oss som ikkje var på sightseeing var neste post på programmet møtet med Human Rights House i Azerbaijan. Veldig spennande, og eg fekk i alle fall ei mykje betre forståing av korleis kvardagen for frivillige organisasjonar er i landet.

Som skrive i går, så har vi ikkje akkurat lagt opp til å kome til topps i kåringa "møtet sin mest populære delegasjon". Vi har gått hardt ut og kritisert både regimet i Aserbajdsjan og vertsorganisasjonen NAYORA. Sjefen sjølv, leiaren av NAYORA, parlamentsmedlem og medlem av kringkastingsrådet, kom bort til oss i ei pause i dag og ville diskutere den kritiske pressemeldinga vi har sendt ut.

Vi stilte opp til møte med han saman med den danske delegasjonen. På førehand hadde vi vorte einige om at vi skulle kjøre ei veldig ikkje-konfronterande linje. Det krevst ein del sjølvdisiplin å site ved sidan av ein fyr som er frekk nok til å skryte av korleis lokalsamfunnet i valgdistriktet hadde støtta han då han vart valgt inn i parlamentet i 2005. Samstundes sit vi altså på ganske klare indikasjonar på at han vart valgt på grunn av omfattande valgfusk.

Til tross for at vi har gjort oss lite populære hjå vertsskapet, så legg det ingen dempar på deira iver etter å proppe oss fulle av gaver. Dette biletet viser samlinga så langt, der eg er spesielt imponert over at dei har laga eigne skjorter og pennar i høve møtet. I tillegg kan spesielt interesserte som meg kose meg over bøker av typen: "The series of The true facts about Karabakh", utgitt av Heidar Aliev Foundation. Her er eit bilete av dagens fangst:

No er klokka 00:50 lokal tid, og eg har vore oppe dei siste 31 timane med berre to timars svevn. Sove no, i morgon byrjar sjølve møtet.

2007-04-23T21:31:00.000+02:00

PÅ VEG TIL ASERBAJDSJAN

Aserbajdsjan er nok i utgangspunktet eit land som ein vil føle ei viss spenning ved å reise til. Det er eit land som må seiast å ligge i utkanten av Europa. Aserbajdsjan ligg i den geografiske utkanten av Europa, med grense mot Iran i sør, men landet er også i ein kulturell utkant, som det einaste sjiamuslimske landet i Europa.

Så i utgangspunktet bør ein kjenne det krible i magen når ein sit på flyplassen i Wien og ventar på nattflyet til Baku. Når ein i tillegg har passa på å sende pressemeldingar før ein reiste frå Norge, til ei rekke aserbajdsjanske media der ein i sterke ordelag fordømmer brota på menneskerettane som det autoritære regimet i landet gjer seg skuldige i, då kriblar det enda meir.

Som om det ikkje var nok så har vi avslørt at organisasjonen som er vertskap for møtet vi skal på, har uheldige koplingar til styresmaktene, og at leiaren av denne organisasjonen var valt inn i parlamentet i 2005 ved hjelp av ein porsjon god gammaldags valgfusk. Og nei, vi har ikkje halde desse opplysningane for oss sjølve, men passa på å spreie dei så godt vi kan i dei europeiske ungdomsstrukturane vi deltek i.

Det er med andre ord mykje som kan tyde på at vi ikkje kan vente raud løpar når vi kjem til Baku i morgon tidleg.

Møtet vi skal delta på er medlemsmøtet i Det europeiske ungdomsforumet (YFJ). LNU meiner at det er svært uheldig for truverdet til YFJ som ein organisasjon som jobber for demokrati og menneskerettar, at medlemsmøtet vert sponsa av det aserbajdsjanske regimet. Altså det same regimet som i fylgje Amnesty International og Human Rights Watch forfølger, fengsler og torturerer ungdomspolitikarar.

Derfor ynskjer LNU også å møte anna enn den offisielle versjonen av situasjonen i Aserbajdsjan når vi kjem dit, og eg er med for å organisere møter i for- og etterkant av det offisielle møtet med deltakarar frå Norge og frå dei andre landa i Norden og i Austersjøområdet.

Vi landar klokka 03.30 i natt, og morgondagen byrjar med to møter, fyrst med den norske ambassaden og så med Human Rights House i Baku.

Aserbajdsjan er definitivt ein utkant i Europa både geografisk og kulturelt, men strategisk er landet midt i hjartet av stormaktsspel og oljepengar. Derfor er det få som bryr seg om at ungdomspolitikarar vert sendt i fengsel eller at det meste av folket lever i fattigdom.

Håpet for dei komande dagane i Baku er at litt fleire i Norden og Europa skal få augene opp for forfølginga av politisk opposisjonelle i Aserbajdsjan.

Korleis alt dette går skal sjølvsagt verte skildra på denne bloggen både med ord og bilete!

Marius
Flughafen Wien

2007-04-17T22:33:00.000+02:00

KVIFOR ER DET SPENNANDE Å REISE?

Spørsmålet kan synast overflødig. Ein reiser for å oppleve noko nytt, sjå nye stadar og møte nye menneske. Ein reiser ikkje for å sjå det ein ser heime. Det er derfor det til dømes er bannlyst å ete middag på McDonalds når du er i utlandet (kan nokon påstå at dei aldri har gjort det?). Det er derfor ein himlar lett oppgitt med augene til personar som oppsøker skandinaviske restaurantar i syden.

Når ein er ute og reiser skal ein søke etter det nye, det uoppdaga, ja rett og slett det eksotiske. Men kva er det som gjenstår som eksotisk i dag? Det vert vansklegare og vansklegare å oppleve noko genuint. Noko som ikkje er turistifisert. For når ein er turist kan det verke som at det er dei andre turistane som er det eksotiske sin verste fiende.

Redselen over å vere for seint ute til ei genuint eksotisk oppleving er derfor ei viktig drivkraft for den moderne reisande. Har ein ikkje allereie vore i Søraust-Asia så er det vel ikkje nokon grunn til å reise dit, når det å reise til Thailand er like vanlig som å reise til Mallorca?

Korleis kan ein ha ei eksotisk oppleving i 2007, når ein kan finne akkurat den same genuine handlaga veska på masaimarkedet i Nairobi som i ein fjellandsby på Karpathos i Egeerhavet?

Dette har ikkje noko med snobberi å gjere. Dette har å gjere med den subjektive opplevinga ein har der og då av å oppleve noko som ingen andre har opplevd før. Det handler om det vanvittige kicket ein kan få av ei ekte eksotisk oppleving.

Men kva skal ein då gjere når det vert vansklegare og vansklegare å reise til stadar som er uoppdaga? Finnes det grenser for kva ein kan gjere for å få dette kicket?

Boka "Turisten" av Erik Bakken Olafsen handler om nettopp dette. Hovudpersonen i boka er lei av livet som postfunksjonær i Drammen og legg saman med ein kompis ut på ei reise til Ukraina tidleg på 1990-talet. Her merker han at han er for seint ute, Ukraina gir ikkje noko kick lenger, og dei bestemmer seg for å reise til det krigsherja Nagorno-Karabakh i Aserbajdsjan.

Behovet for å oppleve noko ekte tek hovudpersonen vidare til mellom anna Rwanda, Jugoslavia og Nord-Uganda før han til slutt ender opp i ei stridsvogn i Irak.

Sjølv om krigsturisme foreløpig ikkje er vanlig, så har Olafsen eit poeng. Dei stadane i verda det er trygt å reise til, er allereie oppdaga. Kva er då løysinga for oss som ynskjer å tilfredsstille behovet for det eksotiske utan å måtte teikne tilleggsforsikring?

Det er ofte enklare enn ein trur. Det handler om å vere i stand til å sjå det ein opplever på nye måtar. Eg bruke å seie at eg får reisefeber berre eg skal ta 31-bussen heim; ei reise som ein skulle tru ga få rom for dei heilt store eksotiske opplevingane.

Det handler om ei subjektiv oppdaging av opplevingar vi har, og ikkje om geografisk plassering. Det handler ikkje så mykje om vi er i Rwanda, Thailand, Mallorca eller på Carl Berner, men kva blikk vi ser oss rundt med.

Når eg er i stand til å få eit eksotisk kick av ein overfylt buss på veg heim frå jobb, så trur eg i alle fall at eg enno ikkje er for seint ute til å ha bra opplevingar både i Søraust-Asia eller på Mallorca.

2007-04-09T16:00:00.000+02:00

OG KORLEIS TELLER EIN EIT LAND?

Målet mitt er at denne bloggen skal sette litt ekstra press på meg sjølv til å både lære meir om reisemåla eg besøker, men også å formidle det eg opplever til andre. Eg har alltid likt å lese andre sine reiseskildringar, og går ut frå at det finst andre som gjer det same.

Så lenge eg har laptopen med meg og tilgang til nettet, så vil eg freiste å poste når eg er ute og reiser og det skjer noko spennande.

Å reise er så mangt. Vi har i lenger tid hatt ein heftig diskusjon på jobben om når ein kan seie at ein har vore i eit land. Diskusjonen tek utgangspunkt i ein konkurranse vi har i familien Seljedal, der målet er å ha så mange reisepoeng som mogeleg. Ein får 1 poeng for land vi besøker i Europa og 2 poeng for land utanfor Europa.

Etter ein ferie i Søraust-Asia i fjor haust er det desverre Therese som ligg i tet. Kristine ligg fortsatt nokre poeng bak meg, men ho har imponerande mange poeng sett i forhold til at ho er 9 år yngre enn meg. At ho no i vinter har kosta inn 6 poeng for Israel, Palestina og Egypt gjer meg uroa.

Mitt utgangspunkt er at det er umogeleg å lage objektive kriterier for når ein har fortjent poeng for eit land. Fleire av mine svært bereiste kollegaer meiner imidlertid at ein må ha vore 24 timar i eit land for at det skal kunne telle. Eit slikt tal på antall timar synes eg er meiningslaust.

I høve jobbreiser skjer det ofte at ein oppheld seg 24 timar i eit land utan å sjå anna en ein flyplass og konferanselokale. Om ein har 6 timar i eit land og på den tida rekk å besøke eit etnografisk museum og ta ein kopp kaffi på torget, så er utbytet mykje større en 24 timar på ein konferanse.

På same måte vil eg på ingen måte sei at eg har lært noko særleg om Hellas etter 14 dagar på ferieøya Karpathos i fjor sommar, mens 4 intensive dagar i Serbia gav meg ei heilt ny forståing av politikk og samfunnstilhøve i landet.

I familien Seljedal sin reisekonkurranse så får ein difor poeng i det ein set foten på bakken i landet. På den måten unngår ein alle definisjonsproblem. Ja, det inneber at også flytransfer gir poeng. Men, mind you, det gir for min del berre eit ekstra poeng for Nederland... I tillegg skal eg innrømme at mine 2 poeng etter 10 minutt i Tanzania også er svært lettkjøpte.

Desse poengreglane er imidlertid ikkje ei oppfordring om å vere så kort tid i eit land som mogeleg. Tvert i mot. Ein bør sjølvsagt freiste å lære så mykje som mogeleg om historie, samfunnstilhøve og folk i landet ein besøker.

Som eit forsett for 2007 vil eg difor freiste å bruke meir tid i landa eg besøker. Kanskje avspasere ein dag for å få sett litt meir enn berre kontora til ulike organisasjonar. Og sjølvsagt skrive om det eg opplever i denne bloggen.