ISTANBUL

I det båten vår forlater den asiatiske siden av Istanbul og kaster seg ut i den kaotiske trafikken på Bosporosstredet, synker solen ned bak skysskraperne i vest. Båten setter kursen mot Europa og foran oss vokser de til sammen ti minaretene på Hagia Sofia og Den blå moskeen mot himmelen. Da vi går i land ved Galatabroen har himmelen over Det gylne horn blitt rød og vi hører bønneropene gjalle fra moské til moské.

Solen har gått ned over Bosporosstredet

Dersom jeg hadde hatt en 10-på-topp-liste over favorittbyer, ville Istanbul kommet svært nær toppen. Byen er så utrolig mye på en gang. Man blir svimmel av historiske monumenter, ettertenksom med tanke på Tyrkias fremtid, redd i de mørke, søplete bakgatene, opprømt over folkelivet på Istiklal Cadessi og lykkelig av en kopp te under Galatabroen en sen kveldstime.

Som nordmann, så merker jeg at det er min egen kultur og historiske ballast som blir satt i perspektiv i møte med Istanbuls historie. Det gjør noe med selvfølelsen å tre inn i Hagia Sofia, et mesterverk av en kirke påbegynt i år 532. Mens andre bidro med fantastiske mosaikker og malerier, var bidraget fra våre forfedre graffiti på gulvet.

Hagia Sofia

"Halfdan var her". En av våre forfedre risset runer i gulvet på Hagia Sofia. Nå blir vi hengt ut som vandaler for hele verden.

Et steinkast unna Hagia Sofia, i det storslåtte sultanpalasset slås man av historiens paradokser. Herfra hersket sultanene på tre kontinenter. De erobret store deler av Europa og stod ved Wiens porter. Vel 300 år senere vil tyrkerne igjen bli en del av Europa. Brussel, ikke Wien, er målet, men kjepper stikkes i hjulene av Sarkozy og andre som mener at Tyrkia ikke hører hjemme i det europeiske fellesskapet.

Stedet hvor Herskeren av huset Ottoman, Sultanenes Sultan, Khanenes Khan, Kommandør av de trofaste og etterfølger av Profeten for Universets Herre, gjorde sitt fornødne

Ingen andre steder er Tyrkia mer europeisk enn gaten Istiklal Cadessi. Et yrende folkeliv, restauranter og kafeer. Vi vandrer begeistret rundt, målløse over kontrasten til de andre delene av Istanbul. Også under det ottomanske riket var denne delen av byen, hvor de kristne og jødene holdt til, stedet for forlystelse. Nå er det nesten bare tyrkere igjen, men det ser ikke ut til å ha lagt en demper på stemningen.

I Orhan Pamuks bok ”Istanbul”, er han særlig opptatt av byens bakgater. Vi har så langt hatt to møter med bakgatene: et frivillig og et ufrivillig. Istanbul preges av mange turister, spesielt i den gamle delen av byen. Man skal imidlertid ikke mange kvartalene bort fra de mest trafikkerte gatene før man oppdager et helt annet Istanbul. Når det er mørkt, hvilket var tilfelle for vårt ufrivillige møte med bakgatene, blir man redd. I dagslyset forundrer vi oss over om vi har kommet til en annen by.

Det mangfoldige Istanbul og Tyrkia er vanskelig å forstå. Utenfor hotellvinduet vårt drives det valgkamp med en voldsom intensitet. Tidligere i år brøt det ut en alvorlig politisk krise etter at regjeringspartiet AKP nominerte en pro-islamistisk kandidat til presidentvervet. De militære raslet med sablene og varslet at de ville gripe inn hvis kandidaten ble valgt. En islamistisk president ville være et brudd med Atatürks verdier. De sekulære kreftene i landet ser på denne valgkampen som en siste mulighet til å redde Atatürks Tyrkia.

I det vi sitter under Galatabroen og drikker te, vurderer vi å følge opp tradisjonene fra våre forfedre og risse inn ”Ann-Mari og Marius var her” i broen, med tilføyelsen ”Og vi kommer tilbake”.

Sola har gått ned, men fiskesalget fortsetter i Det gyldne horn

ANN-MARIS HJØRNE,
eller: Bekjennelser fra en nyskrubbet kvinnes hånd.

Hamam. For meg smaker dette ordet av orientalsk velvære og lekre lokaler. Selv om Marius feiget ut ved tanken på å bli knadd av en fremmed, visste jeg at jeg kom til å angre hvis jeg ikke gikk i hamam mens vi er her. Derfor innfant jeg meg tidligere i dag på Cemberlitas Hamami, som i følge Thorvald Steen* er Istanbuls mest storstilte hamam.

Jeg må innrømme at tanken ”Hva var det jeg tenkte på? Har jeg frivillig betalt 160 kr** for at en liten og litt sur tyrkisk dame skal skrubbe meg ned på en relativt hardhendt måte?” streifet meg til å begynne med. Etter hvert som den hardhendte skrubbingen ga seg og jeg ble innhyllet i velduftende skum mens den (nå litt mindre sure) tyrkiske damen masserte fotsålene mine, ble jeg derimot overbevist om at dette var valuta for pengene.

En times tid etter at jeg hadde entret hamamen, tumlet jeg ut på gaten igjen. Borte var flerfoldige lag med død hud samt enhver bluferdighet jeg tidligere måtte ha følt overfor fremmede kvinner med skrubbehanske.


*Forfatter av Historier om Istanbul
**Det finnes billigere hamamer, men tidligere nevnte Thorvald Steen anbefalte dette litt dyrere hamamet spesielt for nybegynnere