MAT

En god grunn til å legge ferien til Nord-Spania er selvfølgelig mulighetene til å kunne gasse seg med god mat og drikke. Ryktene gikk på forhånd om eventyrlige pinchos, god sjømat og biffer så møre at de kunne smøres på brødskiva.

Til tross for språklige utfordringer (se "Ann-Maris hjørne" nedenfor) og norske magers problemer med å tilpasse seg spansk måltidsrytme (ingenting er som et massivt stykke kjøtt klokka 11 på kvelden), har vi hatt noen fantastiske måltider i løpet av turen vår. Dette er topp 3 presentert i kronologisk rekkefølge:

Namnam 1:
Restauranten er Rekondo i San Sebastian, kjent for å lage baskisk mat på tradisjonelt vis og for å ha en av Spanias største vinkjellere med over 100 000 flasker. I det vi får menyen får vi også beskjed om at de også har fått inn breiflabb i dag. Vi bestemmer oss for å gå for den, og etter en forrett av risotto med gåselever (jada, jeg vet) bringes hovedretten inn.

En breiflabb rett fra grillen fordeles på fatene våre. Restuaranten viser at det enkle er ofte det beste. Kun fisken. Ikke noe tilbehør. Men himmelsk godt og uten tvil den beste og mest smakfulle fisken jeg noen gang har spist.

Namnam 2:
Fortsatt er åstedet San Sebastian. Denne gangen har vi klemt oss inn i pinchosbaren La Cuchara de San Telmo. I motsetning til de andre stedene vi har vært i løpet av turen vår, er San Sebastian fullt av utenlandske turister. Vi fatter et vist mot av at det ikke bare er vi som står og stammer ved bardisken for å finne ut hva vi skal bestille. I de fleste pinchosbarene velger man ferdiglagde retter fra bardisken, men på stedet vi er nå blir hver pinchos laget spesielt for oss. Vi ber mannen bak baren gjøre et utvalg.

Og det smaker helt fantastisk. Okse, blekksprut, and og ost spretter ut av kjøkkenet i bittesmå doser. Greia med pinchos er at man skal gå fra bar til bar og smake de forskjellige spesialitetene. Heldigvis er dette den siste kvelden vår, for vi ser ikke noen grunn til å gå noe annet pinchossted etter denne opplevelsen.


En halvspist porsjon risotto (t.v.) og et kamskjell (t.h) gjorde sitt for å tilfredsstille våre ganer



Et fantastisk stykke kvakk-kvakk

Namnam 3:
Den vesle byen Haro i La Rioja-distriktet. Vi klatrer opp trappa til restauranten Asador Terete. Til tross for at klokka er 10, er lokalet nesten helt tomt. 2 andre par har spredt seg rundt på trebenkene i det nesten flombelyste lokalet. To gigantiske airconditionanlegg blåser en kald gufs rett i ansiktet på oss. Lydene fra de andre gjestene blir overdøvet av TVen som stå på full guffe på kjøkkenet bak oss. Hvorfor er vi her?

Vi har kommet hit til denne restauranten for å spise lam. De andre gjestene i restauranten spiser også lam. Restauranten er kjent for sin cordero asado: langsomt stekt dielam. Vi er sultne og bestiller foretter. Jeg bestiller chorizo-pølse og får igjen sett at spanjolene ikke liker dill og dall med maten. Slik så forretten ut når den kom fra kjøkkenet:


Forretten. Kan det bli enklere?

Men så var det klart for lammet. Servitøren kommer inn med et stort fat med to store stykker lam. Han setter fatet fra seg og begynner så å maltraktere kjøttet. Når han er ferdig ser det hele slik ut:


Ja, det ser ut som blekksprut. Nei, det er lam.

Dielammet smaker bare eventyrlig. Igjen: Det eneste tilbehøret er hver sin pose (!) med salt. Det er bare å sitte der å grave rundt i lammet på jakt etter nye spennende kjøttstykker. Men lammet er bare halve opplevelsen. Siden vi finner oss i Rioja, i sentrum av Spanias vinproduksjon, bestiller vi en reserva produsert noen gater lenger ned i byen. Og det er full match. Vin og kjøtt passer som hånd i hanske, timene går og vi ønsker at vi aldri skal bli mette og at vinen aldri skal ta slutt.


Vi var i utgangspunktet ganske sikre på at det var lårstykker vi ble servert. Men Ann-Mari insisterer på at hun fant leveren på dyret og vi var litt usikre på hvor den delen jeg gnafser på her hører hjemme. Godt var det åkke som!


Etter "uttallige" oppfordringer: her er et bilde av doningen vår. Her parkert i den fantastiske Ebro canyon. Det som ikke vises er ørnene og gribbene som sirkler over oss på jakt etter lunsj (ja, det er sant!)

ANN-MARIS HJØRNE eller: Åla, abla inngles?

Marius har skissert noen av de internkommunikative problemområdene vi så langt har stiftet bekjentskap med. Den eksterne kommunikasjonen har imidlertid også vist seg å være et humpete terreng å navigere i!

Jeg hadde kjøpt inn en spansk parlør, men tenkte at det kom til å bli som på de fleste ferier: Jeg lærer meg «Hei» og «Takk» for å blidgjøre lokalbefolkningen, resten går på engelsk, selv om jeg alltid har store språklige ambisjoner. Uansett hender det av og til at man får en fremmedspråklig meny, og da er det klassiske skrekkscenariet at man ender opp med et eller annet uskyldig husdyrs hjerne på tallerkenen hvis man ikke kan slå opp hva de enkelte ordene betyr.

«Hola» og «Gracias» var altså vel innøvd da vi satt på flyet mot Bilbao. Jeg hadde for sikkerhets skyld også lært meg «Habla inglés?» da det kan være høflig å spørre folk om de snakker engelsk før man gyver løs. Stor var overraskelsen over å komme til storbyen, Guggenheim-innehaveren og turistmagneten Bilbao og oppdage at ingen kelnere kunne mer enn et par ord engelsk. Plutselig var frenetisk blaing og skybratt læringskurve en nødvendighet for å få oss kveldens cerveza samt noe å bite i.

Nå går alt mucho bedre. Om vi er på playa'en, bussen eller restauranten er det bare å lire av seg un poco de español, og straks er vi utstyrt med parasoll, billetter eller et bedre måltid :) Dette er selvfølgelig en veridad med visse modifikasjoner, jeg har fortsatt traumer etter å ha tatt en bit av maten min, bare for å stirre ned på en klynge små tentakler. En kjapp titt i el libro de frases bekreftet mine mistanker: «chipirón – baby squid, very popular in the Basque Country».



Man bestiller en uskyldig pinchos i baren og oppdager plutselig et babyblekksprutlik inne i maten. Men spist ble det.

PERFORM A U-TURN WHEN POSSIBLE

Fulle av pågangsmot tenkte vi at vi i år skulle prøve ei ny ferieform. Etter mange år med tog, buss og fly skulle vi endeleg ha ein god gammaldags bilferie. Nord-Spania med spennande natur og god mat blinka seg ut som aktuelt reisemål. Bilferien står for mange som den ypperste av ferieformer, og den klassiske dannelsesreisa, «roadtripen», har vore idyllisert i mange filmar. Vegen ligg der framfør ein, det er berre å trykke inn gasspedalen og la skjebnen føre ein til nye spennande opplevingar. Ein er ikkje lenka til skinner eller tidtabellar: ein kan køyre kvar ein vil, når ein vil.

Det var derfor med store forventningar vi steig inn i vår ekvipasje på flyplassen i Bilbao. Som seg hør og bør i denne delen av Europa var bilen ein Citroën. Kva kan passe betre, tenkte eg nok då eg tinga bilen, og såg for meg ei lett modernisert utgåve av den romantiske 2CVen. Biltype har sjølvsagt mykje å seie. Ein køyrer ikkje rundt i Sør-Europa i ein Cadillac, like lite som ein køyrer frå kyst til kyst i USA med Citroën. At vår Citroën viste seg å vere på størrelse med eit lite hangarskip, og med manøvreringsevne deretter, var difor eit lite skår i gleda.

Ein god kartlesar er viktig når ein er på bilferie. Eg har ofte vorte imponert over samspelet mellom kartlesar og sjåfør under rallyløp. Rask og effektiv kommunikasjon der sjåføren heile tida er oppdatert på kva som ligg føre. Det var aldri tvil om at eg skulle vere sjåfør på turen, sidan det berre er eg som har sertifikat. For å sikre best mogleg navigasjon har vi sikra oss med eit dobbelt system: Ann-Mari med vegatlas som kart-/skilt-lesar og GPS der ei kvinnestemme fortel oss kvar vi skal køyre. Etter to køyredagar kan vi konkludere med ar vi framleis har potensiale til å forbetre samspelet mellom oss tre.

Det byrja dårleg allereie fyrste kvelden då vi etter å ha mista to avkøyringar frå motorvegen byrja forberede oss på å måtte tilbringe natta i evig sirkel på ringvegen rundt Bilbao. Ein foreløpig botn vart nådd i går då eg valde å stole på mitt eige brevdueinnstinkt og ignorere instruksjonar frå både Ann-Mari («Hva gjør du nå?! Nå svingte du av feil!») og GPSen («Perform a U-turn when possible! Perform a U-turn when possible!»). Konsekvensen vart at vi måtte panikkrygge ut av eit nudistområde.

Aprpos rygging. Som tidlegare nevnt er omfanget av bilen noko større enn det eg hadde rekna med. Det er svært lite praktisk når ein skal manøvrere seg gjennom gater som i utgangspunktet var konstruert for esel. Det vert difor ein del rygging. Bilen har ikkje ryggesensor og dette er difor ei rolle Ann-Mari må fylle i tillegg til å vere kart-/skilt-lesar. Her er den «ikkje-verbale» kommunikasjonen viktig, nærare bestemt handbevegelser som fortel sjåføren korleis bilen er plassert i høve omliggande gjenstander.

Også her kunne det kanskje vore lurt å øve litt før vi la ut på langtur. Teiknet «vifting bakover med store handbevegelser» som eg alltid har tyda som «kom igjen, det er rikelig plass bak bilen», tyder for Ann-Mari «det er no 10 centimeter igjen før du køyrer inn i Mercedesen bak deg». Vi hadde ein gjennomgang av kommunikasjonsrutinene etter den hendinga.

Trass GPSen sine stadige oppmodingar om U-svingar, trass det gamle visdomsordet «det er inga skam å snu»: vi går på vidare. Etter eit par dagar i San Sebastian med god mat og bursdagsfeirng, vil vi onsdag igjen ta fatt på landvegen mot nye spennande mål.


God mat og drikke (her representert ved ei fantastisk skinke og litt lokal ost) veg opp for dei trafikale utfordringane vi har stått overfor

EN DAG I NEW YORK

Det som slår en med New York er først og fremst mangfoldet. Hvordan man etter en liten t-banetur plutselig kan befinne seg i en helt annen verden enn der man startet. Dagen i dag var en slik dag hvor dette ble veldig tydelig.

Vi våknet opp på hotellet vårt på 44. gate, Midtown Manhattan. Fra vinduet vårt i 22. etasje har vi fantastisk utsikt ut over skyskraperjungelen. Rett foran oss troner den 70 etasjer høye GE-bygningen på Rockefeller Center med sitt utkikkspunkt ”The top of the Rock”. Dette er avenyenes område, breddfulle av luksusbutikker, banker, dresskledde kvinner og menn. Hvis vi åpner vinduet på rommet vårt hører vi det dype brølet fra byen under oss. Summen av lydene fra tusenvis biler, bygninger og mennesker. Den eneste variasjonen er sirenene som skjærer seg inn i øregangene.


Manhattan sett fra "Top of the Rock". Hotellet vårt nede i høyre hjørne med det som ser ut som en rund UFO på taket. Her residerer vi i 22. etasje

Dagen i dag var fantastisk med knallblå himmel, så vi bestemte oss for å ta frokosten i Central Park. Etter bare noen få meters gange inn i parken merker man taktskiftet; trærne demper sirenene og lydene fra avenyene, folk går saktere, skuldrene senkes. Vi satte oss ned med sandwich og kaffe og så på barna som gikk på skøyter. Rundt oss gule og røde trær og grønne enger.


Fin frokostutsikt


Central Park i høstdrakt


Etter noen timer i parken tar vi t-banen til High Street Brooklyn. Et område som har gått fra å være nedslitt og skummelt til å bli den nye tumleplassen for kunstnere og intellektuelle. I går kveld var vi på et Off Broadway-teaterstykke som handlet akkurat om denne prosessen. ”Vanlige folk” som er født og vokst opp i Brooklyn presses ut av leilighetene sine. Inn kommer kule, selvopptatte oppkomlinger med kaffebarer, kunsthaller og croissanter. Et veldig bra teaterstykke som likegodt kunne handlet om utviklingen på Grünerløkka i Oslo.


Manhattan Skyline og Brooklyn Bridge

Kursen settes mot Manhattan igjen. Vi vandrer over Brooklyn Bridge og ser Manhattan strekke seg ut foran oss. Det begynner å bli på tide med lunsj og vi går inn i Chinatown. Igjen fullstendig taktskifte. Her er skyskraperne bare kulisser i det fjerne; her foregår ting på bakkenivå. Vi brøyter oss vei gjennom salgsboder og fiskemarkeder. Kjøp og salg ropes over hodene våre på kinesisk. Det føles mer som å være i Kina enn på Manhattan.


Beijing? Shanghai? Hong Kong? Nei, vi er i Chinatown, Manhattan


Dagens lunsjsted

Det blir vietnamesisk lunsj på oss selv om vi er i Chinatown, men det smakte fortreffelig. Gode og mette krysser vi Canal Street og er plutselig i Europa. Little Italy blir presset fra alle kanter av Chinatown, men fortsatt kan man få en smak av Italia. Vi stopper ved Pasticceria Ferrara, som har holdt til i strøket siden 1892, og kjøper med oss hver vår cannelloni til ettermiddagskaffen.

Men vi er tross alt i Amerika, og vi velger derfor å avslutte siste kvelden med en så amerikansk middag som mulig. Virgil’s BBQ serverer skikkelig mat for sultne amerikanere. Folk rundt oss ser ut som statister fra en college-film fra 1980-åra. Og vi går ikke sultne derfra. På veien til restauranten fikk vi forøvrig vår første A-kjendisopplevelse da vi møtte Ethan Hawke lett slentrende på fortauet.


Memphis Pork Rib før jeg begynner å spise


Memphis Pork Rib etter at jeg har spist meg så mett at jeg er i tvil om jeg vil se dagslys igjen

Virgil’s ligger like ved Times Square. Denne plassen er noe av det mest ekstreme jeg noen gang har sett. Det føles som vi har havnet på settet til Blade Runner. På bakken det totale kaos av turister, raringer, lurendreiere, politi, søppel, damp fra undergrunnen og pretzel/pølse/kebab-vogner som røyklegger gatene. Over oss hundrevis av pulserende lysreklamer som gir hele plassen et underlig lysskjær. Legg til en øredøvende kakofoni av stemmer, tutende taxisjåfører og konkurrerende lydanlegg fra de forskjellige butikkene og restaurantene så begynner du å nærme deg følelsen av Times Square. Hvis helvete har en forgård så må den se slik ut, tenker jeg fjetret, men du verden så fascinerende det er å være der.


Times Square: helvetes forgård?

På Times Square denne kvelden oppdager vi også det som er noe av det sykeste jeg har sett: en tre etasjers m&m-butikk stappfull av folk klokka 10 en søndagskveld. Jeg merker jeg blir svimmel i det jeg går inn, og jeg tenker: dette må være kapitalismens siste fase! USA mistet 250 000 jobber bare i oktober, og så finnes det et marked for dette! Og det verste er at folk i butikken oppfører seg som om dette skulle være normalt. Jeg hører en amerikansk kvinne klage over at de ikke lenger har raspberry-m&m i butikken. Jeg må ut, jeg må ha luft!


En treetasjers m&m-butikk stappfull av kjøpelystne amerikanere

Tilbake på hotellet tar vi på ny en titt ut av vinduet og ser skyskraperne mot nattehimmelen. Tusenvis av opplyste vinduer gir en spektakulær effekt. Vi lukker vinduet, lyden av New York demper seg og selv om byen aldri sover må vi gjøre det. I morgen kveld setter vi kursen tilbake til Oslo.

New York, 4. november 2008

VI VAR DER!

Klokka er 2 minutter på elleve. Ann-Mari og jeg har klart å presse oss inn på en tribune som CNN har satt opp midt på Times Square. Rundt oss blinker lysreklamene fra alle gatehjørner. Busser og taxier tuter forbi oss på begge sider. Gatene er begynt å bli så fulle at trafikken har problemer med å komme frem.

Lenger nede på plassen holder ABC News til. De har leid seg inn på lysreklamer rundt hele plassen: et fantastisk syn. FOX News holder en litt lavere profil; New York er ikke akkurat deres hjemmebane. NBC har valgt å bruke ”The Rock” i Rockefeller Center som kulisse. De viser kandidatenes valgmenn langs veggen på den 70 etasjer store bygningen, samtidig som den berømte skøytebanen nedenfor er gjort om til et kart som viser hvilken farge de forskjellige statene får.



Utsikten min fra CNNs valgvake



På Times Square har det vært klart noen timer at sannsynligheten for at Barack Obama vil bli USAs neste president er svært stor. Men folkemengden tør fortsatt ikke slippe jubelen løs. Ved de to siste presidentvalgene har demokratene trodd de skulle vinne. Al Gore fikk til og med flest stemmer i 2000.



Det var selvsagt en nisse på plass, i tillegg til at CNN spanderte kaffe på oss fra folk som gikk rundt med kaffetank på ryggen.

2 minutter på elleve erklærer CNN at Obama har vunnet Virginia. Dermed er det gjort. Han har 220 valgmenn og trenger bare 50 til for å bli valgt. Alle vet at han vil få 55 fra California. Folkemassen rundt oss begynner å rope taktfast ”O-ba-ma, O-ba-ma!” og ”Yes, we can, Yes we can!”

Så, i det klokkene på Times Square viser 11:00 fylles CNNs gigantiske skjermer med ”Breaking News”: Barack Obama er valgt til ny president i USA. Stemningen tar helt av. Folk hyler av glede, ringer til venner og familie for å dele inntrykkene. Mange rundt oss har tårer i øynene.

Litt senere kommer McCain på skjermen for å holde sin tale. Det blir stille rundt oss. Det er helt tydelig at folk setter pris på det han sier. Noen klapper til og med. Helt til han takker Sarah Palin. Da bryter hele plassen ut i en voldsom pipekonsert.

Så, en time etter at CNN erklærte Barack Obama som vinner, venter alle på talen han skal holde. Noen minutter før midnatt kommer han ut på scenen i Chicago, og igjen tar folk helt av. Obama tar i mot hyllesten, og så, i det han åpner munnen for å si de første ordene som ”president-elect” går CNNs skjermer på Times Square i svart.

Folk er vantro. Hva var det som skjedde? Stemningen begynner å bli amper. De taktfaste ropene skifter fra ”Yes, we can!” via ”What the fuck, What the fuck?” til ”CNN sucks, CNN sucks!”. Men ingenting bringer Obama tilbake. Folk gir opp og begynner å bevege seg nedover plassen. Etter en to år lang valgkamp er dette noe folk vil ha med seg.

Vi følger strømmen av folk og plutselig kan vi høre Obamas stemme stige opp fra folkemengden. Det er taxisjåførene på vei ned Broadway som har sveivet ned vinduene og satt bilradioene på full guffe. Folk samler seg rundt de gule taxiene for å få med seg talen.


Når CNN sviktet var det taxisjåførene som reddet dagen ved å la folk høre Obamas tale på radio.


Etter hvert kommer vi oss ned til ABC sitt studio og får med oss siste del av Obamas tale der. Stemningen er elektrisk. Plassen bare fylles mer og mer. Etter hvert kommer polititet på plass med plastgjerder og megafoner for å få folk unna gatene. Men folk ser bare opp på de mange skjermene rundt plassen som er fylt av Barack Obama. Dette er et øyeblikk som er for viktig til å tenke på trafikkproblemer.


Gatene fyltes opp av folk.

Vi var vitne til historie i går. Nå blir Obamas utfordring å ikke skuffe dem som er mer opptatt av fremtiden. I det vi går ned 44. gate mot hotellet hører vi folkemassene bak oss som et gigantisk kor ”Yes, we can”, Yes, we can!”, og vi tenker at Obama i hvertfall har det beste utgangspunktet for å lykkes.

MOT AUST IGJEN

Turen til Kviterussland tidlegare i sommar, omtala lenger nede i bloggen, må ha utløyst nokre innestengde kjensler i meg. Etter at eg kom attende til Oslo og sivilisasjonen, kunne eg ikkje finne roa; det var som om heile den euro-asiatiske taigaen song sirenesong. I draumane mine kunne eg høyre ulvane hyle og bjørnane brumme. Villmarka kalla.

Mot slutten av sommarferien måtte noko gjerast. Lommeboka var tom og gode råd var dyre. Å reise attende til Kviterussland ville vere for dyrt. Men kunne det finnast nokon plass nærmare Oslo der det kunne vere mogeleg å gjenskape opplevingane frå den kviterussiske villmarka. Kvar kunne vi finne ein stad med store mengder barskog, stor produksjon av heimbrent og med eit politisk system sterkt prega av alt for mange år med sosialistisk styre? Vi sette kursen mot Hedmark fylke.

Hedmark er kanskje ikkje så skummelt, tenkjer du. Kanskje har du tatt ein rast på Hamar ein solskinsdag på veg nordover. Eller til og med drista deg til å køyre Riksveg 3 på tur til Trøndelag.

Men der er eit anna Hedmark, lenger inne i skogane der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Det er der det er så mykje bjørn og ulv at dei innfødde ikkje lenger kan ete fårikål på verandaen. Det var dit vi skulle.


Hedmark. Tilsynelatande ein idyll. Men det boblar under overflata

Berre utstyrt med NAFs veibok (2004-utgåva) som hjelpemiddel la vi i veg for å utforske dette store fylket i aust. Målet var å reise utanfor dei oppmerka løypene. Når vegskilta ba oss svinge til venstre, så skulle vi svinge til høgre. Fanst det ein omveg, så skulle vi køyre han.


Kartlesar Ann-Mari konsulterer NAF-boka

På vegen ville vi ha nærkontakt med naturen, og kanskje til og med få festa nokre skikkelege villdyr på minnekortet. Turen vart ikkje slik vi hadde tenkt. Det vi fann gjorde oss skremde.

For kva fann vi? Vi fann eit samfunn i ferd med å gå i oppløysing på grunn av trugselen frå rovdyra. Hedmarkingane kjenner seg som gislar i eige fylke.

I dei større byane gjekk livet nokolunde som normalt. I Kongsvinger hadde enkelte drista seg ut i gatene. Berre den store militære aktiviteten ved Kongsvinger festning gav teikn om at ikkje alt var som det skulle. Festninga, som i 350 år har forsvart hedmarkingane mot farane frå aust, rustar seg igjen til strid.

På Elverum hadde dei gått lenger. Utanfor Tinghuset hadde dei plassert tre bjørnar som ei åtvaring. Den største bjørnen, tydlegvis ei binne, har akkurat vorte skoten av ein hedmarking og vi ser dei små bjørnungane kaste seg over henne i djup sorg. Vi høyrde rykte om brenning av bøker. Bøkene om bjørnen Paddington og den vesle bjørnen og den vesle tigeren vart kasta på bålet. Gamle videokassettar med Teodor gjekk same veg.


Ei dramatisk åtvaring til ein kvar bjørn som nærmar seg Elverum

Vi vart også åtvara då folk høyrde kvar vi var på veg. Men vi hadde bestemt oss. Vi skulle nordover. På vegen gjennom Stor-Elvdal passerte vi fråflytta gardar. Nervane var tydleg i høgspenn. Betjeninga på Koppangtunet flakka nervøst med blikket då eg spurte om dei hadde lam på menyen. Var eg venn eller fiende?

Rendalen. Allereie i det vi passerer kommunegrensa forstår vi at dette er alvor. Nokon har gitt kommunevåpenet eit solid skot med hagla. Vi køyrer gjennom tett furuskog og ser lite folk. Det er kanskje ikkje så rart. Kvar rendøling har i snitt 2 kvadratkilometer å boltre seg på. Og folketalet går nedover. I Oslo går det som samanlikning 1200 personar per kvadratkilometer. Kor mange bjørn og ulv som bur i Rendalen seier NAF-boka ingenting om.


Velkommen til Rendalen. Kven er det som har skote med hagle på kommunevåpenet? Ulv, bjørn eller ordføraren i Stor-Elvdal?

Kommunen freistar å lokke folk dit og satsar på reiseliv. Dei har sjølvsagt laga eit bygdetun som dei har klart å få omtala i NAF-boka. Her budde visst Jacob Breda Bull, Rendalen sin store son. Han reiste frå bygda då han var 16.


Den andre turistattraksjonen i Rendalen. Eit stort tre, "Dronninga", med kronvidde på 6 meter og 11 meter kvistfri stamme (tal frå 2004)

Vi gjer som Jacob og reiser frå bygda. Vi køyrer vidare til kommunar som Tynset og Os. Før vi kjem til Engerdal. Temperaturen fell under 12 grader og vi må køyre opp taket på bilen. Dette er, som det meste av Hedmark, ein arbeiderpartibastion, og partiet fekk over 50% av stemmene ved lokalvalet i fjor. Sylvia Brustad kjem frå Engerdal. Kanskje får ho også eit eige bygdetun omtalt i NAF-boka om nokre år, slik Bull i nabodalen fekk. Om det framleis bur folk her då, vel å merke.


På villmarkssafari nyttar ein sjølvsagt open bil. Ann-Mari tok jobben med å finne vegar utanfor allfarveg på alvor.

Eit visst tilsig av folk er det likevel i Engerdal. Kommunen har asylmottak. Kva tenkjer dei, asylsøkjarane som kjem frå storbyar rundt omkring i verda, når dei vert plasserte her ute i skauen, milevis frå sivilisasjonen, som grensevern mot rovdyra?


Det vart tid til litt reinspotting (takk til Ann-Mari for biletteksta)

Eg merkar at nok vert nok. Etter å ha vitja 18 av 22 kommunar i Hedmark på under 48 timar må eg ut. Hedmark har definitivt fått kurert eit kvart behov for barskog. Vi set kursen mot Oslo.

På vegen må vi nesten brøyte oss veg gjennom saueflokkar på veg sørover. Dei er på flukt no, frå det terrorregimet dei har høyrt rykte om i aust. Det einaste håpet deira er at det går mot lysare tider no som ein av deira eigne har kome i landbruksministerstolen, Lars Peder Breeek; mannen som gir fellingstillating fyrst og spør etterpå.

Handlekraft er det Hedmark treng no, tenkjer vi, kryssar grensa til Akershus og pustar letta ut.


Sau på flukt frå Hedmark. Dei fekk berre tid til å ta med seg det dei står og går i.

MELLOM BARK OG VED I DEI KVITERUSSISKE SKOGANE

Etter 3 lange dagar med forhandlingar i Minsk, tenkte det kviterussiske vertskapet vårt at vi burde verte betre kjende med kvarandre. Vi vart difor frakta til eit lite småbruk i den vestlege delen av Kviterussland, ikkje så langt unna byen som, om ein overset namnet til norsk, heiter Myggby. Ein perfekt stad for turar i skog og mark, med andre ord.

Sola er i ferd med å gjere temperaturen meir behageleg i det vi legg ut på vår ekskursjon. Terrenget er ikkje alt for utfordrande, med slake bakkar som ei lett avveksling til det flate landskapet. Vi går frå sjø til sjø og høyrer historiene om korleis dei har fått namna sine.

Store deler av skogen er ny; han vart planta for å øydeleggje den dyrka marka som var i private hender etter andre verdskrigen. Nokre stader kryssar vi enger fulle av markjordbær. Grønt gras, blåkvit himmel og raude jordbær. Det er ein idyll som står i sterk kontrast til det biletet ein vanlegvis har av Aust-Europa.

Ut på ettermiddagen har både kropps- og lufttemperaturen nådd slike høgder at ynskje om eit bad melder seg. I det vi kjem til Den blå sjøen, hoppar vi i vatnet og kjenner det friske vatnet kitle i øyrene.


Å kalle meg ein skogens mann, ville nok vere ei overdriving. Eg synes likevel at dette biletet ser ganske realistisk ut. Det er noko Lars-Monsen-aktig over det.


Idyllen på landsbygda i Kviterussland står i sterk kontrast til dei politiske tilhøva. Her er eit bilete av to representanter av landets fauna og flora.

Men vart vi betre kjent med kvarandre?

Eg ligg på øvste benken i ein banja, ein kviterussisk sauna. Mine forslag om å kanskje ta på ein badeshorts eller i alle fall ta med eit handkle fall på steingrunn. Ein kviterussar slår laus på meg ein eller annan form for ris, medan mine kollegaer frå Sverige og Finland sit og ser på. Til og med finnen er litt skeptisk. Eg tenkjer at dette kanskje ikkje var ein så god idé likevel. Når mannen som piskar meg ber meg leggje meg over på ryggen, vert denne tanken ytterlegare styrka.

Eg kjenner at vi kanskje vert litt vel godt kjende, men i internasjonalt arbeid må ein av og til berre bite tenna saman og fylgje lokale skikkar. Når eg ei stund seinare står og piskar min nakne, svenske kollega, tenkjer eg like fullt at tilhøvet mellom LSU og LNU aldri kan verte det same igjen.


Småbruket der vi bodde. Ein stork hadde bygd seg reir i toppen av ein stolpe midt på tunet

Sola har gått ned over det vesle gardsbruket vårt, og storken som har bygd reir midt på tunet har gått til ro. Eit lett slør av tåke har lagt seg over enga rundt garden. Vi har kome oss ut av saunaen og fått eit stort grillspyd i handa av den kviterussiske rockestjerna Andrej. ”And after sauna... vodka”, seier Andrej, som om det skulle vere ei naturlov på linje med jorda sin gang rundt sola.

Når vodkaen tek slutt, kjem heimbrenten på bordet. Ein lokal fyr har vore inne i skuret og funne fram eit svært glas med heimebrygg. Også dette tek slutt, og ei svær umerka plastflaske med noko med same farge som pærebrus dukkar opp. Det er mange ting som må skålast for slik ein fin kveld, og Andrej er hektisk opptatt med å fylle glasa. Igjen er det berre ein ting som tel: å bite tenna saman fylgje lokale skikkar. Det er ein tøff jobb, men nokon må gjere den. Na zdarovije!


Underteikna freister seg som smed, med heller tvilsomt resultat. Spikeren eg laga (ja det er faktisk ganske vanskeleg å lage spiker) vart imidlertid kasta i søpla av kviterussisk flyplasspoliti

BALKAN

Det er lørdagskveld og Grand Prix. Fra studio i Beograd setter de over til Sarajevo. Etter anstrengt small talk kommer det viktigste. - And here are the results from Bosnia and Herzegovina: Turkey 8 points… Croatia 10 points… aaaand… Serbia 12 points!!

Noen dager senere skriver utenriksredaktøren i Dagsavisen følgende i en kommentar kalt ”Leve Jugoslavia”: ”Blodige motsetninger og folkegrupper som hater hverandre. Det er bildet som har vært tegnet av det tidligere Jugoslavia i snart to tiår. Så kommer Grand Prix og avslører at det fortsatt finnes sterke bånd og en levende følelse av fellesskap” og videre: ”De har bodd i felles byer og landsbyer, de drakk sin slivovitsj sammen og heiet på det jugoslaviske fotballandslaget. Deres sønner og døtre giftet seg med hverandre. Så plutselig krig, etisk rensing og massakre.”

------------

Sist jeg drakk slivovitsj på Balkan, for snart to år siden, satt jeg på kontoret til den katolske biskopen av Banja Luka, Franjo Komarica. Det er fortsatt litt uklart for meg hvordan jeg fikk audiens hos pavens utsendte til Republika Srpska, men biskopen benyttet i alle fall muligheten til å tømme all sin hellige vrede over meg og min reisekompanjong. På flytende tysk målbar han sin fortvilelse over situasjonen i den serbiske delen av Bosnia-Hercegovina. Etter krigen har Banja Luka blitt en nesten ren serbisk by, og biskopen så sitt bispedømme forsvinne etter hvert som kroatene flyttet ut. Uten at Europa grep inn. Så sent som i 2004 ble en av hans prester drept. Hvordan kunne vi, som humanismens forsvarere, godta dette? Han ropte mot oss, øynene hans gnistret.

Serberne vi møtte i samme by snakket om løsrivelse og selvstendighet. Eller i det minste å slå seg sammen med Serbia. Etter at Kosovo løsrev seg er dette spørsmålet svært aktuelt igjen. Tidligere i vinter vedtok parlamentet i Republika Srpska en resolusjon som sier at dersom Kosovo får selvstendighet fra Serbia, så vil også de kunne erklære Republika Srpska uavhengig av Bosnia-Hercegovina.

Til Banja Luka kom jeg fra den delte byen Mostar. Der var det fortsatt liten kontakt mellom bosnjakene og kroatene på hver sin side av elven Neretva. De skyter ikke lenger på hverandre, men de lever sine liv parallelt. Kroatene i Bosnia-Hercegovina har fått kroatiske pass og kan stemme ved valg i Kroatia. For dem betyr ikke landet Bosnia-Hercegovina noe som helst, det er Kroatia som er deres hjemland. Sim-kort fra Bosnia-Hercegovina er likevel greit å ha når det er Grand Prix.

I det store og det hele er det bare de muslimske bosnjakene som synes som synes Bosnia-Hercegovina er en god idé. Og det er ikke det beste utgangspunktet når man skal bygge landet sammen.

-----------

Nå befinner jeg meg altså i Sarajevo, hovedstad i dette merkelige landet. Byen var det nærmeste man kom en kulturell smeltedigel i Jugoslavia. Her var det til og med en del tilfeller av giftemål mellom ulike etniske grupper. Desto hardere ble fallet når krigen brøt ut. Bildene fra beleiringen av Sarajevo sjokkerte verden. Beleiringen varte i fire år og skal ha kostet 12 000 mennesker livet. Fortsatt ser man merkene etter granater på husveggene.

Desto mer forunderlig er gruppen av mennesker som er samlet på klubben Hacienda denne junikvelden. Bare 15 år etter at serberne, kroatene og bosnjakene var i en blodig krig, alle mot alle, står nå representanter fra politiske ungdomspartier fra de tre landene og drikker øl sammen. De er ikke bare ungdomspolitikere, men de representerer partier som befinner seg mer eller mindre på den nasjonalistiske siden av politikken. De snakker samme språk og skåler. Kan det være at Dagsavisen har rett? At det nå er forsoning å spore?

--------------

Dagen derpå: en av innlederne nevner Kosovo i en bisetning. Han sier ikke noe om Kosovo, han bare nevner at Kosovo eksisterer som et geografisk område. Serberne avbryter han: - Kosovo skal omtales som en del av Serbia! Innlederen, som er fra Bosnia-Hercegovina, understreker at han ikke skal snakke om Kosovo. Serberne gir seg ikke. Debatten er i ferd med å spore helt av, når en deltaker fra Kroatia gjør oppmerksom på at Kosovo ikke står på dagsorden som diskusjonstema.

-------------

Det er klart at det har skjedd en utvikling når det er mulig for serbere, kroater og bosnjaker å møtes i Sarajevo. Men forsoning er langt unna. Fortsatt er man svært langt unna å kunne enes om en felles oppfatning av hva som skjedde på 1990-tallet, fortsatt skal det svært lite til før diskusjoner sporer av og blir svært opphetede. Graden av tillit mellom folkegruppene er svært lav. Stemmegivningen under Grand Prix er ikke et tegn på forsoning. For det første er ikke Grand Prix viktig nok til det, for det andre så viser det at lojaliteten til mange av dem som bor på Balkan slett ikke er til det landet man er statsborger i, men til nabolandet.

Balkan er ikke lett å bli klok på...