BERLIN, BERLIN

Berlin er ikke som noe annen by. Ingen by har på samme måte blitt grisebanket av historiens gang. Dette gjør det vanskelig å få tak på den. Berlin svinger mellom det arketektonisk storslåtte til det rett fram stygge, mellom høykultur og kitsch, mellom det snobbete og det vulgære. Og du kan finne alt dette i samme kvartal.

Berlin er kanskje byenes svar på Susan Boyle. Etter å ha ligget nesten 50 år i dvale var det ingen som forventet noe av byen. Bare de nærmeste kjente til dens kvaliteter. Da jeg besøkte byen så sent som i 2004 var fortsatt raskeste flyrute fra Norge via København, og med et 50-seters propellfly videre til Berlin (en reiserute som er fantastisk beskrevet av Dag Solstad i «16.07.41»).

Men noe har skjedd siden den gang. Berlin synger for full hals og blir i dag betegnet som Europas kulturhovedstad. Spørsmålet er selvfølgelig om byen tåler presset og om den vil miste noe av sin særegenhet i møtet med horder av turister fra Manchester, Milano og Mjøndalen.

Jahn Otto Johansen brakte Berlin for alvor inn i min bevissthet. Riktignok hadde jeg noen år før han ble NRK-korrespondent i Berlin sett muren falle på TV og forstått at Berlin var noe for seg selv. Men Jahn Otto Johansens korrespondentbrev lørdag formiddag på 1990-tallet formidlet noe helt annet enn Dagsrevyen og historiebøkene. Som regel sendte han sine brev hjem til norske lyttere fra Café Möhring, hans stamkafé i Vest-Berlin. Herfra skildret han daglivet i byen, gjerne med utgangspunkt i personer fra nabolaget sitt.

Jahn Otto Johansen har også satt spor etter seg i Berlin. Den opprinnelige Café Möhring finnes dessverre ikke lenger. Men på kneipa «Dicke Wirtin» oppdaget vi ham i glass og ramme etter at vi hadde fortært et måltid Schweinebraten mit Rotkohl und Semmelknödel.


Også før Facebook ble oppfunnet skjedde det at festbilder kom på vidvanke. Her Jahn Otto Johansen i glass og ramme på kneipa "Dicke Wirtin"

Vi har altså valgt å følge i Jahn Otto Johansens fotspor og oppsøke de brune kneipene hvor lykken er et stort stykke kjøtt med en halvliter til. Eller vi spiser currywurst; denne merkelige retten som selges på hvert gatehjørne. Hvem var det som først fikk ideen om å kutte opp en pølse, dekke den med ketchup, strø et solid lag karri på toppen og selge dette til forbipasserende på gaten? Hadde vi prioritert å gå på byens currywurst-museum hadde vi kanskje fått svaret.

Også når det gjelder mat er kontrastene store i Berlin. Etter et par dager i de folkelige kneipene i lett slitne Charlottenburg, tilbrakte vi i dag kvelden hos Michael Kempf, Berlins yngste Michelinstjerne-kokk, i restuaranten Facil blant stål- og glassbygningene på Potsdamer Platz. En fantastisk 8-retters gastronomisk opplevelse for smaksløker som fortsatt var i sjokktilstand etter møtet med pølser og sauerkraut tidligere i uken.


Gris servert på typisk berlinsk kneipe ("Mächtiges Berliner Eisbein mit Erbspüree, Sauerkraut, Salzkartoffeln, Panaché und Meerrettich")


Gris servert på tysk Michelin-restaurant ("Bauch vom Brandenburger Apfelschwein. Miso, Rettich und Sobanudeln")

Berlin er en av disse byene hvor man bare føler at man har skrapt i overflaten etter fem dager. Fantastiske museer, spennende historie, god mat og eventyrlige shoppingmuligheter. Eller bare det å vandre gatelangs og prøve å ta innover seg hva befolkningen her har opplevd i løpet av bare en mannsalder. Sentrum for to tapte verdenskriger, undergangen til det tyske keiserriket, et mislykket forsøk på demokrati i 1920-årene, nazistisk diktatur etterfulgt av kommunistisk diktatur og til slutt den brå overgangen fra sosialisme til kapitalisme med arbeidsløshet og fremmedgjøring.

All erfaring fra andre samfunn som har opplevd lignende, tilsier at Tyskland og Berlin i dag burde vært i kaos. Når de grunnleggende strukturene i et samfunn oppløses er lovløshet og vold regelen, ikke unntaket. Vi kunne fått et Irak, et Jugoslavia eller i beste fall et Russland midt i Europa. I stedet har man fått et samfunn hvor folk skuler anklagende på deg om du går på rødt lys selv om det ikke er biler i nærheten.

Så mitt beste Berlin-tips: sett deg ned i vårsola, se på berlinerne som går forbi; menn som deltok i grusomme forbrytelser på østfronten, kvinner som var en av de mange hundre tusen tysterne under DDR-regimet, opprøreren som aldri fikk studere på grunn av sin politiske overbevisning, jøden som mistet hele slekten sin i konsentrasjonsleirene; og tenk på hvilket under det er at de kan leve fredlig sammen i 2010.


Mur-kunst på East Side Gallery



Holocaustminnesmerket