Beograd

 «This was the police headquarters. Destroyed by Nato bombs. It's insane, to bomb a capital city in Europe in the 20th century. Where are you from?»

Drosjesjåføren har fått vann på mølla og har kjørt det vi mistenker er en omvei for å vise oss de utbombede bygningene. "Norway", mumler vi beskjemmet fra baksetet og håper at sjåføren ikke er for godt bevandret i norsk alliansepolitikk. Jeg begynner å forberede en argumentasjon i hodet om det historisk gode forholdet mellom Serbia og Norge. Om jugoslaviske krigsfanger i tyske fangeleire i Norge under andre verdenskrig, og en statsminister som praktisk talt har vokst opp i Beograd. Sjåføren forfølger imidlertid ikke temaet videre. Han nøyer seg med å lure oss med en alt for høy pris på turen inn fra flyplassen. Kanskje er det hans måte å hevne bombingen av byen på.

Hus bombet av Nato i 1999

Vi er altså i Beograd, byen som ligger hvor elvene Donau og Sava møtes, og som er første stopp på Ann-Mari og Marius' balkanrundtur. Julivarmen har lagt seg som et ullteppe over byen. Det er varmt og klamt, og vi sniker oss langs husveggene for å finne skygge for den stekende sola. Beograd vil nok aldri bli omtalt som en vakker by. Til det har arkitekter fra jugoslaviatiden hatt for stor innflytelse. Men det er en trivelig by når man kommer bort fra de mest trafikerte gatene. Den første kvelden vandrer vi ned gågaten Knez Mihailova og inn på festningen Kalemegdan. Fra festningen, som i sin tid markerte grensen mellom det siviliserte romerriket og det barbariske Sentraleuropa, ser vi solen gå ned over Novi Beograd.

Solen på vei ned over møtepunktet for de to elvene Donau og Sava

Når vi ser alle de glade menneskene som svermer rundt i sentrum denne sommerkvelden, så er det vanskelig å begripe at serberne for bare 10 år siden ble sett på som Europas pariakaste. De fikk i stor grad skylden for krigen i kjølvannet av Jugoslavias oppløsning og det toppet seg med Natos bombing av landet i forbindelse med Kosovokrigen i 1999. Og dette er det store paradokset: de er blitt bombet og marginalisert av Europa, men likevel forstår alle at Serbias eneste mulighet for økonomisk vekst og politisk stabilitet ligger i det samme Europa som bombet dem og tok fra dem Kosovo.

Det er lett å forstå at dette skaper frustrasjon hos serberne, og at dette kommer til uttrykk gjennom for eksempel bitre taxisjåfører eller i form av politisk tagging på veggen uten for hotellrommet vårt.

 Tagging utenfor hotellrommet vårt. Fritt oversatt står det noe i retning av "EU takker ikke 1389". 28. juni 1389 er datoen for det ulykksalige slaget på Kosovosletta som serberne tapte mot tyrkerne og som er blitt svært sentralt i serbernes forståelse av seg selv som forsvarere av europeisk sivilisasjon mot hordene fra øst. Støtten fra resten av Europa har vært heller lunken.

På et område er likvel Serbia helt i fronten i Europa. Likestilling mellom kjønnene er ikke det man først og fremst tenker på når man tenker Balkan. Tvert i mot er landene i denne regionen mer preget av en machokultur som får norske menn til å se ut som en gjeng med tøfler, og hvor ord som pappaperm er uforståelige. Men på et område har den serbiske mannen kommet lengre enn den norske mannen. Det gjelder forholdet til håndvesker, the man purse. Hvilken norsk mann må ikke innrømme at det hadde vært veldig hendig med en liten håndveske under armen til å putte telefon, nøkler og kortmappe i, i stedet for la bukselommene bule ?

I Serbia er det helt greit for menn å gå med håndveske, ja du ser knapt en mann på gaten uten. Og jeg lurer på: hva skal til for at vi nordmenn skal kunne gjøre det samme? Jeg håper Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet så snart som mulig lager en handlingsplan for å endre menns holdninger til håndvesker og gjerne legger et par millioner på bordet for erfaringsutveksling mellom menn fra Serbia og Norge.

Ukjent mann med håndveske (t.h) snikfotografert på Knez Mihailova

I morgen går turen videre med tog fra Beograd til Podgorica i Montenegro.