MAT

En god grunn til å legge ferien til Nord-Spania er selvfølgelig mulighetene til å kunne gasse seg med god mat og drikke. Ryktene gikk på forhånd om eventyrlige pinchos, god sjømat og biffer så møre at de kunne smøres på brødskiva.

Til tross for språklige utfordringer (se "Ann-Maris hjørne" nedenfor) og norske magers problemer med å tilpasse seg spansk måltidsrytme (ingenting er som et massivt stykke kjøtt klokka 11 på kvelden), har vi hatt noen fantastiske måltider i løpet av turen vår. Dette er topp 3 presentert i kronologisk rekkefølge:

Namnam 1:
Restauranten er Rekondo i San Sebastian, kjent for å lage baskisk mat på tradisjonelt vis og for å ha en av Spanias største vinkjellere med over 100 000 flasker. I det vi får menyen får vi også beskjed om at de også har fått inn breiflabb i dag. Vi bestemmer oss for å gå for den, og etter en forrett av risotto med gåselever (jada, jeg vet) bringes hovedretten inn.

En breiflabb rett fra grillen fordeles på fatene våre. Restuaranten viser at det enkle er ofte det beste. Kun fisken. Ikke noe tilbehør. Men himmelsk godt og uten tvil den beste og mest smakfulle fisken jeg noen gang har spist.

Namnam 2:
Fortsatt er åstedet San Sebastian. Denne gangen har vi klemt oss inn i pinchosbaren La Cuchara de San Telmo. I motsetning til de andre stedene vi har vært i løpet av turen vår, er San Sebastian fullt av utenlandske turister. Vi fatter et vist mot av at det ikke bare er vi som står og stammer ved bardisken for å finne ut hva vi skal bestille. I de fleste pinchosbarene velger man ferdiglagde retter fra bardisken, men på stedet vi er nå blir hver pinchos laget spesielt for oss. Vi ber mannen bak baren gjøre et utvalg.

Og det smaker helt fantastisk. Okse, blekksprut, and og ost spretter ut av kjøkkenet i bittesmå doser. Greia med pinchos er at man skal gå fra bar til bar og smake de forskjellige spesialitetene. Heldigvis er dette den siste kvelden vår, for vi ser ikke noen grunn til å gå noe annet pinchossted etter denne opplevelsen.


En halvspist porsjon risotto (t.v.) og et kamskjell (t.h) gjorde sitt for å tilfredsstille våre ganer



Et fantastisk stykke kvakk-kvakk

Namnam 3:
Den vesle byen Haro i La Rioja-distriktet. Vi klatrer opp trappa til restauranten Asador Terete. Til tross for at klokka er 10, er lokalet nesten helt tomt. 2 andre par har spredt seg rundt på trebenkene i det nesten flombelyste lokalet. To gigantiske airconditionanlegg blåser en kald gufs rett i ansiktet på oss. Lydene fra de andre gjestene blir overdøvet av TVen som stå på full guffe på kjøkkenet bak oss. Hvorfor er vi her?

Vi har kommet hit til denne restauranten for å spise lam. De andre gjestene i restauranten spiser også lam. Restauranten er kjent for sin cordero asado: langsomt stekt dielam. Vi er sultne og bestiller foretter. Jeg bestiller chorizo-pølse og får igjen sett at spanjolene ikke liker dill og dall med maten. Slik så forretten ut når den kom fra kjøkkenet:


Forretten. Kan det bli enklere?

Men så var det klart for lammet. Servitøren kommer inn med et stort fat med to store stykker lam. Han setter fatet fra seg og begynner så å maltraktere kjøttet. Når han er ferdig ser det hele slik ut:


Ja, det ser ut som blekksprut. Nei, det er lam.

Dielammet smaker bare eventyrlig. Igjen: Det eneste tilbehøret er hver sin pose (!) med salt. Det er bare å sitte der å grave rundt i lammet på jakt etter nye spennende kjøttstykker. Men lammet er bare halve opplevelsen. Siden vi finner oss i Rioja, i sentrum av Spanias vinproduksjon, bestiller vi en reserva produsert noen gater lenger ned i byen. Og det er full match. Vin og kjøtt passer som hånd i hanske, timene går og vi ønsker at vi aldri skal bli mette og at vinen aldri skal ta slutt.


Vi var i utgangspunktet ganske sikre på at det var lårstykker vi ble servert. Men Ann-Mari insisterer på at hun fant leveren på dyret og vi var litt usikre på hvor den delen jeg gnafser på her hører hjemme. Godt var det åkke som!


Etter "uttallige" oppfordringer: her er et bilde av doningen vår. Her parkert i den fantastiske Ebro canyon. Det som ikke vises er ørnene og gribbene som sirkler over oss på jakt etter lunsj (ja, det er sant!)

ANN-MARIS HJØRNE eller: Åla, abla inngles?

Marius har skissert noen av de internkommunikative problemområdene vi så langt har stiftet bekjentskap med. Den eksterne kommunikasjonen har imidlertid også vist seg å være et humpete terreng å navigere i!

Jeg hadde kjøpt inn en spansk parlør, men tenkte at det kom til å bli som på de fleste ferier: Jeg lærer meg «Hei» og «Takk» for å blidgjøre lokalbefolkningen, resten går på engelsk, selv om jeg alltid har store språklige ambisjoner. Uansett hender det av og til at man får en fremmedspråklig meny, og da er det klassiske skrekkscenariet at man ender opp med et eller annet uskyldig husdyrs hjerne på tallerkenen hvis man ikke kan slå opp hva de enkelte ordene betyr.

«Hola» og «Gracias» var altså vel innøvd da vi satt på flyet mot Bilbao. Jeg hadde for sikkerhets skyld også lært meg «Habla inglés?» da det kan være høflig å spørre folk om de snakker engelsk før man gyver løs. Stor var overraskelsen over å komme til storbyen, Guggenheim-innehaveren og turistmagneten Bilbao og oppdage at ingen kelnere kunne mer enn et par ord engelsk. Plutselig var frenetisk blaing og skybratt læringskurve en nødvendighet for å få oss kveldens cerveza samt noe å bite i.

Nå går alt mucho bedre. Om vi er på playa'en, bussen eller restauranten er det bare å lire av seg un poco de español, og straks er vi utstyrt med parasoll, billetter eller et bedre måltid :) Dette er selvfølgelig en veridad med visse modifikasjoner, jeg har fortsatt traumer etter å ha tatt en bit av maten min, bare for å stirre ned på en klynge små tentakler. En kjapp titt i el libro de frases bekreftet mine mistanker: «chipirón – baby squid, very popular in the Basque Country».



Man bestiller en uskyldig pinchos i baren og oppdager plutselig et babyblekksprutlik inne i maten. Men spist ble det.