ET NATTLIG INTERMESSO I TRE AKTER

1. akt: En bulgarsk natt
Et tog farer gjennom den bulgarske natten. Det er Bosporosekspressen på vei fra Sofia til Istanbul, toget er i ferd med å nærme seg den tyrkiske grensen. De fleste av vinduene på toget er mørke, men det lyser svakt fra en av kupeene i vogn 482. I kupeen sitter et par i slutten av tyveårene, Ann-Mari og Marius. Stemningen i kupeen er god; de er på vei til sitt endelige bestemmelsessted Istanbul etter å ha toget gjennom Sentraleuropa. De leser i hver sin bok.

Ann-Mari (ser plutselig opp fra boken):
Vi trenger vel ikke visum for å komme inn i Tyrkia?

Marius (prøver å se selvsikker ut):
Nei, det kan jeg aldri fatte. Det er jo så mange turister som reiser på charterferie til Tyrkia, det ville være utrolig hvis alle skulle måtte ha visum for å komme inn i landet.

Marius hadde egentlig tenkt å sjekke om man trengte visum i Tyrkia før avreise. Han brukte alltid å dobbelt- og trippelsjekke slike opplysninger når han var ute og reiste i jobben. Nå var han plutselig usikker på om han hadde husket å sjekke innreisebestemmelsene til Tyrkia. Et eller annet sted i bakhodet mente han å ha lest at man ikke trengte visum.

Når han reiste til rare steder med jobben, så pleide han også alltid å ha med en reservebeholdning med dollar i tilfelle noe skulle skje. Når han nå sitter i kupeen sin på vogn 482 gjennom den bulgarske natten, er kontantbeholdningen hans på bare 25 euro og 10 dollar. Dette er penger som han tilfeldigvis har liggende i lommeboken fra tidligere reiser i år.

For å være helt sikker tar Marius et raskt googlesøk på telefonen. ”Visum Tyrkia” skriver han inn i søkefeltet. Resultatet er nedslående.

2. akt: En tyrkisk natt
Bosporosekspressen har stanset ved den tyrkiske grensestasjonen. Klokka er 4 om natten, og grensepolitiet går gjennom vognene en etter en. I en svakt opplyst kupé i vogn 482 sitter Ann-Mari og Marius og er engstelige. De har akkurat oppdaget at man må ha visum for å komme inn i Tyrkia. Den gode nyheten er at man kan kjøpe visum på grenseovergangen, den dårlige nyheten er at Ann-Mari og Marius ikke har 40 euro for å betale visumet. Stemningen er tynget.

Politimannen (banker på døren):
Passports, please!

Ann-Mari og Marius gir han passene sine. Den morske mannen blir stående og bla sakte gjennom hver side av passene. Han ser først på Ann-Maris pass, og rister sørgmodig på hodet når han er ferdig. Deretter er det Marius sitt pass. Igjen rister han på hodet.

Politimannen:
My friends, please come with me, please.

Ann-Mari og Marius har ikke noe annet valg enn å forlate kupeen og begi seg ut på plattformen. De andre passasjerene på toget sitter og skuer forventningsfullt mot dem. Etter snart 4 timer med grensekontroll ser det endelig ut til at det skal skje noe.

Politimannen:
You see the light over there. There is an office where you can by visa.

Politimannen peker på et lite hull i veggen på den andre siden av stasjonen. Ann-Mari og Marius begir seg over den mørklagte plassen mot det lille hullet i veggen hvor det skal være mulig å kjøpe visum. Marius stirrer intenst etter en bankterminal eller andre tegn på at det skal være mulig å bruke Visa-kortet.

I luka står en gammel mann med alt for få tenner.

Gammel mann:
Euro or dollar?

Marius:
We have no cash.

Gammel mann:
Euro or dollar?

Det går opp for Ann-Mari og Marius at den gamle mannen ikke kan engelsk. Marius plukker frem lommeboka og drar frem en 20-euroseddel, en 5-euroseddel og to 5-dollarsedler.

Marius:
This is all we have! Is it possible to pay with Visa?

Den gamle mannen plaprer i vei på tyrkisk. Men det er helt tydelig at det ikke er mulig å betale med kort. Han skriver på et papir 20€+20€=40€. Han vil altså ha 40 euro for å slippe dem inn i Tyrkia. Ann-Mari og Marius har 25 euro og 10 dollar.

Situasjonen er håpløs. Det er ikke mulig å kommunisere med mannen. Han forstår at de ikke har penger, men han er overhode ikke villig, eller i stand til, å komme med et forslag til hvordan de kan komme seg ut av denne knipa. Han signaliserer at Ann-Mari og Marius har jo råd til ett visum.

Ett visum er ikke veldig mye til hjelp. Det er uaktuelt at en av dem skal dra videre med toget mens den andre står igjen på en mørklagt tyrkisk stasjon klokka 4 om natta. Tanken på å stå igjen sammen på stasjonen når toget kjører er heller ikke spesielt lystig. De begynner å forberede seg på at de må lempe ut bagasjen sin og forlate toget.

Det er da en siste desperat tanke slår Marius. Han åpner lommeboka igjen og graver frem to rare sedler.

Marius:
I have 25 Azerbaijani Manat...

Den gamle mannen ler. Marius innser at å tro at den gamle mannen skal godta 25 gærninger fra en liten tidligere sovjetrepublikk som erstatning for euro og dollar er vel optimistisk. De to sedlene hadde Marius glemt å rydde ut av lommeboken etter reisen til Aserbajdsjan i april.

Den gamle mannen ser rart på sedlene og mumler fremdels på tyrkisk.


Marius:
Azerbaijan! Azerbaijan!

Han vet at selv om aserbajdsjanerne er sjiamuslimer og tyrkerne sunnimuslimer, så ser de folkene på hverandre som etniske ”søsken”. Han prøver å spille på tyrkernes sympati for Aserbajdsjan. Han er glad det ikke er armenske penger han har i lommeboka.

Før Ann-Mari og Marius vet ordet av det har den gamle mannen funnet frem et visumklistermerke og klistret det inn i passet. Marius gir han alle pengene han har. Den gamle mannen smiler. Ann-Mari og Marius trykker hånden til den gamle mannen og løper tilbake til toget.


3. akt: En tyrkisk morgen
Solen er på vei opp over Bosporosekspressen der den bryter seg frem gjennom de tyrkiske solsikkeåkrene. I en kupé i vogn 482 sitter et par i slutten av 20-årene. Stemningen er god, om et par timer vil de være fremme i Istanbul. Da de våknet var de ikke sikre på om de hadde drømt eller ikke.

Kunne det stemme at de var svært nære ved å ikke bli sluppet inn i Tyrkia i natt, og at det eneste som reddet dem var 25 aserbajdsjanske manat som Marius hadde glemt å rydde ut av lommeboken?

Beviset på at Ann-Mari og Marius oppholder seg lovlig i Tyrkia