KUNSTEN Å REISE MILJØVENNLIG
Eller: -en mulig forklaring på hvorfor togene til Stockholm stadig blir nedlagt.

En av de mange ”regn-ut-hvor-mye-CO2-du-slipper-ut”-kalkulatorene gjorde utslaget. Plutselig begynte jeg å få dårlig samvittighet ved tanken på å fly. Jeg kunne se for meg isbamsefar hoppe lykkelig rundt fra isflak til isflak i Arktis før det plutselig ikke var noe isflak mer, og plopp... Kollegene på nabokontoret (Kontoret For Alt Som Er Vondt Og Vanskelig i Verden) hadde ropt varsku lenge. Man må tenke miljø, sa de, og Monica spikret en ”slik lever du et miljøvennlig liv”-plakat på korktavla mi.

Når så et møte dukket opp i Stockholm, tenkte jeg at nå var muligheten kommet for å ta et aktivt valg. Jeg bestemte meg for å ta toget.

Når man planlegger å ta nattoget fra Oslo til Stockholm, vil nok de fleste som meg tenke at nsb.no er det naturlige stedet å finne billetter. Togruten er jo et samarbeid mellom NSB og SJ. Men nsb.no påstod hardnakket at Stockholm ikke finnes. Jeg lette rundt på nettsiden etter en link til internasjonale ruter, men noe slikt finnes heller ikke. Til slutt fant jeg en godt gjemt artikkel som kunne opplyse om at det var startet opp en togrute mellom de to hovedstedene, og at man kunne få mer informasjon ved å ringe NSBs internasjonale kundetelefon og betale over 6 kroner i minuttet.

NSBs internasjonale kundetelefon begynner vår samtale med å si at dersom jeg skulle være så dum at jeg bestiller billettene over telefon, så vil det koste 100 kroner ekstra. ”Jo da, det går nattog til Stockholm”, får jeg vite på telefonen. ”Men det er egentlig like greit å bestille selv på nettet. Så fikk jeg linken til en svensk nettside.

Linken virket ikke. Jeg prøver den svenske jernbanen, SJ, sine sider og finner et tog til Stockholm, men ingen retur. Nei, nei, tenkte jeg. – Da kan jeg kanskje like godt stikke innom Oslo S og kjøpe billetten der.

Det tidligere store billettsenteret på Oslo S har blitt til enda flere unyttige butikker. Jeg lusker mot de tre skrankene som er igjen etter raseringen. En myndig kvinne i rød genser stiller seg i veien for meg og mener at jeg bør bruke en av de nye automatene. Jeg spør om jeg kan få lov å snakke med et menneske, og etter litt nøling lar hun meg passere.

- Jeg vil ta nattoget til Stockholm, sier jeg når jeg kommer frem til skranken. – Jaha, sier Tore og begynner å klapre på datamaskinen sin. Og det klapres og det klapres. Ingen resultat. Han roper på den tidligere omtalte kvinnen som skremmer folk bort fra billettlukene. Sammen blir de stående og stirre på skjermen. Og så klapres det videre.

- Beklager, det er ingen ledige sovekupéer, forkynner han. – Men jeg fant jo en ledig kupé på nettet, innvender jeg. Han foreslår at jeg prøver å ringe SJ i Sverige. Jeg spør om han kan skaffe meg en returbillett til Oslo natten etterpå. Han ser rart på meg. – Det går bare to nattog i uken til Stockholm! torsdag og søndag!

Fortsatt like billettløs går jeg tilbake til kontoret. Jeg finner telefonnummeret til SJ på nettet og prøver å ringe for å få bestilt en kupé. Telefonnummeret virker ikke. Jeg prøver igjen, og igjen og igjen.

Jeg tenker at nå som jeg vet at det ikke går noe tog tilbake fra Stockholm, så kan jeg gjøre et nytt forsøk på å bestille på sj.se. Her er det fortsatt ledige kupéer! Alt går bra helt frem til ønsket levering skal velges, hvor alle valgmuligheter forutsetter at man bor i Sverige.

Jeg har bestemt meg for å reise miljøvennlig og har ikke tenkt å gi meg så lett. Jeg gir NSBs internasjonale kundetelefon en ny sjanse. Denne gangen går det bedre. Kvinnen i telefonen finner faktisk den ledige kupeen som to ansatte på Oslo S ikke klarte å finne. Jeg får beskjed om at billettene blir sendt i posten.

I forvirringen over å endelig ha fått kloa i en billett, klarte jeg å oppgi adressen til LNU i stedet for min private. Konsekvensen var selvsagt at billetten min aldri dukket opp. Mandag ringte det noen fra NSBs kundeservice på Lillehammer og sa at de hadde fått billetten i retur fra posten. Jeg tror ikke det slår positivt ut på miljøregnskapet mitt at billetten nå har blitt fraktet 60 mil, tre ganger strekningen Lillehammer – Oslo, med trailer før jeg har beveget meg en kilometer.

Lykkelig og med billetten i hånd gjorde jeg min entré på Oslo S. Jeg skulle bo i vogn nummer 38. Jeg tenkte for meg selv at det er jo dumt at det går bare to nattog i uka til Stockholm, men bra at det ser ut som det er lange tog.

Toget viste seg å være et minitog bestående av vognene 32, 34 og 38. I rushtiden flyr det oftere fly mellom Oslo og Stockholm enn det går t-baner på Grorudbanen. Samtidig går det 3 nattogsvogner mellom de samme byene.

----

Klokken nærmer seg midnatt ombord på toget. Det lille følget vårt har begitt seg ut på Kongsvingerbanen på vei til Stockholm. Det humper og svinger som på hurtigbåten mellom Hareid og Ålesund når det bles kuling fra vest. Nattoget mellom Baku – Tbilisi er som Gardermobanen sammenlignet med dette. Den hyggelige konduktøren har tatt plass i den lille kiosken sin bakerst i toget.

Kupeen er fin og har til og med eget toalett og dusj. Potensialet for å tiltrekke seg forretningskunder burde være enormt. Tenk å komme nydusjet og opplagt fremt til Stockholm klokken 0715 om morgenen, heller enn å bruke tid på å stå i sikkerhetskontroll på Gardermoen.

Så hva kan være forklaringen på at toget til Stockholm stadig blir nedlagt. Kan det være at det aldri blir reklamert for? At det er nærmest umulig å bestille billetter? At nattogene bare går torsdag og søndag? At skinnegangen på norsk side er så dårlig at man må ta sjøsyketabletter for å holde ut?

I kveld tar jeg fly tilbake. Fordi det ikke alltid går et tog.