KIRKENES - MURMANSK


Sola takker for følget i det jeg nærmer meg Kirkenes. Klokka er 11 på formiddagen

I 1992 bestemte familien seg for å se Nord-Norge. Den sommeren kjørte vi med bil hele veien fra Sunnmøre til Kirkenes og tilbake. Selv om Nord-Norge er interessant nok, så var turens høydepunkt for min del utvilsomt dagsturen fra Kirkenes til Russland. Opplevelsen av å komme til den lille, fattige byen Nikkel under et år etter at det sovjetiske flagget ble firt for siste gang, var enorm.

Jeg kan med ganske stor sikkerhet si, at det var fascinasjonen fra denne dagsturen til Nikkel i 1992, som er årsaken til at jeg nå 15 år senere sitter og tviholder meg fast i setet i en russiskregistrert marsjrutka i full fart mot Kolahalvøya. Med fullstendig forakt for den glatte og svingete veien, har sjåføren fått det for seg at det er best å ligge i venstre felt. Jeg angrer på at jeg satte meg på venstre side av minibussen. Vil det å flytte seg nå bli oppfattet som en kritikk mot kjøringen hans?

For jeg kunne ha flyttet meg til en hvilken som helst plass, siden jeg var den eneste som hadde tenkt meg fra Kirkenes til Murmansk denne desemberkvelden. I det jeg gikk inn i 9-seteren ble det også klart at sjåføren ikke snakket norsk eller engelsk. Med mitt ordforråd på russisk kunne jeg holde samtalen gående sånn omtrent til bygrensa. Da var det fortsatt 4 timer og 55 minutter til estimert ankomsttid i Murmansk. – Dette kan bli en lang ettermiddag, tenkte jeg.

Så her sitter vi, sjåføren min og jeg, i taus tosomhet. Mil etter mil med svart arktisk natt. Sjåføren prøver å kompensere for den dårlige lønnsomheten på denne turen ved å gjøre timebetalingen så høy som mulig. Det føles som vi kjører på et gigantisk vaskebrett. Cheeseburgeren som jeg heiv nedpå like før avgang i Kirkenes, hopper rundt i magen som en vaskeball.

Etter 1 time og 20 minutter viser det seg at sjåføren likevel kan noen ord engelsk. Han skrur ned den russiske teknomusikken som han har uante mengder av, og sier: –I smoke, no problem. Han er hensynsfull og sveiver ned vinduet. Den sure eksosen fra Ladaen som karer seg opp bakken foran oss, blander seg med sigarettrøyken. Vaskeballen i magen øker takten.

Vi passerer på utsiden av Nikkel. Jeg hadde håpet at vi skulle kjøre gjennom byen slik at jeg kunne se om det hadde vært noen forandringer de siste 15 årene. I mørkret ser byen nesten koselig ut. Det kunne vært Tveita eller Ammerud. Hvis det ikke hadde vært for det gigantiske nikkelverket, selvsagt. Det ligger på en høyde over byen og spyr ut røyk.

Byer som Sputnik og Petsjenga farer forbi. Sjåføren virker lykkelig over at jeg avslo hans tilbud om en rast. Plutselig, på den andre siden av et høydedrag kan vi se lysene fra Murmansk ligge under oss.

---------
I morgen går turen videre med Aeroflot Nord til Arkhangelsk.



Utsikten fra hotellrommet i det dagslyset gjør et forsøk på å jage bort den arktiske natta. Det lykkes den ikke med.