Marius' reiseblogg

MOT SOLA IGJEN

I går var det lyst ute når jeg våknet. Siden forrige innlegg hadde jeg forflyttet meg ganske langt sørøstover; fra Murmansk til Arkhangelsk. Ute var det bikkjekaldt, og frostrøyken fra Dvinas utløp i Kvitesjøen glitret i morgensola.

Arkhangelsk i morgensol

Jeg har trodd at Murmansk og Arkhangelsk bare lå et litt langt steinkast unna hverandre, og at en relativt kort togtur kunne bringe oss fra den ene byen til den andre. Toget bruker 34 timer på turen. Når vi skal rekke både Murmansk og Arkhangelsk på en uke, er fly eneste alternativ selv om man reiser sammen med representanter fra en av de mer flyfiendtlige barne- og ungdomsorganisasjonene i Norge.

Et av flydesigner Oleg Konstantinovitsj Antonovs mesterverk, og som bidro til at han ble Helt av Sovjetunionen, var flyet han designet i 1960. Et 44-seters propellfly, Antonov An-24, spesialdesignet for å operere i ugjestmilde strøk med minst mulig vedlikehold. Over 1000 eksemplarer ble laget før produksjonen stoppet i 1978. Fortsatt flyr mange av dem i land som Cuba, Usbekistan, Kambodsja og selvsagt strekningen Murmansk – Arkhangelsk.

Vårt eksemplar av arten var nesten 3 timer forsinket. Siden ingen på flyplassen kunne gi oss informasjon på engelsk ble pappa foran datamaskinen hjemme i Fosnavåg løsningen for å holde oss oppdaterte på når flyet skulle komme.

Det å fly med fly produsert i Sovjetunionen har alltid stått for meg som en smule eksotisk. Man har jo hørt så mange historier. Det er litt annerledes, ja visst. Men dersom man har flydd Widerøe langs norskekysten så er ikke det å fly en Antonov fra 60-tallet spesielt forskjellig. Det føles litt som å sitte oppå en vaskemaskin som sentrifugerer.

Flyturen var relativt begivenhetsløs. Jeg satt ved siden av en fyr som såg ut som han hadde store indre motsetninger han kjempet med. Han krøllet seg sammen som en ball i setet og nileste på noen gamle maskinskrevne dokumenter mens han kastet på hodet og virket veldig utilpass. Noen damer på første rad hadde fått litt for mye å drikke og flørtet hemningsløst med noen menn på raden bak. Ved siden av meg satt det noen miljøvernere og strikket sokker. Som sagt, ikke så veldig ulikt en tur med Widerøe langs norskekysten.

Ombord i Antonov. Man skulle sitte trangt når man var ute og fløy i Sovjetunionen. Legg merke til de lekre gardinene i bakgrunnen.

Natur og Ungdom har alltid et strikketøy lett for hånden

---------------------------------

I dag er planen å komme seg fra Arkhangelsk via St. Petersburg og tilbake til Oslo. Igjen var det Aeroflot som skulle gjøre jobben, men denne gangen med hjelp av en gammel Tupolev. Jeg merker at tålmodigheten svinner i møtet med russiske flyplasser. Det er grått, trangt, alt for mange sikkerhetssjekker, null informasjon på engelsk og ansatte som ønsker meg dit pepper’n gror, men ikke er villige til å fortelle meg veien dit. I St. Petersburg brukte jeg 1 time og 45 minutt fra jeg kom til flyplassen til jeg var ved gaten til Osloflyet. Nå sitter jeg stuet sammen i et alt for lite lokale og venter på at flyet skal dukke opp.

Dagens fremkomstmiddel. Denne flytypen var forøvrig det første sovjetiskproduserte flyet som fikk tilatelse til å lande i Vest-Europa.

---------------------------------

Jeg skal innrømme at bloggen min har en tendens til å bekrefte de fordommene mange har om Russland og Øst-Europa. Man kan få inntrykk av at livet i øst stort sett er grått og trist (ref. flyplassen), med sure resepsjonsdamer og demokratisk underskudd.

Det er klart at det er mye grått og trist, mange sure resepsjonsdamer for ikke å snakke om demokratisk underskudd. Murmansk er typisk en sånn by som veldig lett lar seg plassere inn i en stereotyp oppfatning av russiske byer.

For å vise at også byer som Murmansk kan ha noe vakkert ved seg, avslutter jeg bloggingen for denne gang med en liten fotomontasje fra en tur jeg hadde til havna onsdag sammen med Marie og Åshild fra Natur og Ungdom.