New York, 4. november 2008

VI VAR DER!

Klokka er 2 minutter på elleve. Ann-Mari og jeg har klart å presse oss inn på en tribune som CNN har satt opp midt på Times Square. Rundt oss blinker lysreklamene fra alle gatehjørner. Busser og taxier tuter forbi oss på begge sider. Gatene er begynt å bli så fulle at trafikken har problemer med å komme frem.

Lenger nede på plassen holder ABC News til. De har leid seg inn på lysreklamer rundt hele plassen: et fantastisk syn. FOX News holder en litt lavere profil; New York er ikke akkurat deres hjemmebane. NBC har valgt å bruke ”The Rock” i Rockefeller Center som kulisse. De viser kandidatenes valgmenn langs veggen på den 70 etasjer store bygningen, samtidig som den berømte skøytebanen nedenfor er gjort om til et kart som viser hvilken farge de forskjellige statene får.



Utsikten min fra CNNs valgvake



På Times Square har det vært klart noen timer at sannsynligheten for at Barack Obama vil bli USAs neste president er svært stor. Men folkemengden tør fortsatt ikke slippe jubelen løs. Ved de to siste presidentvalgene har demokratene trodd de skulle vinne. Al Gore fikk til og med flest stemmer i 2000.



Det var selvsagt en nisse på plass, i tillegg til at CNN spanderte kaffe på oss fra folk som gikk rundt med kaffetank på ryggen.

2 minutter på elleve erklærer CNN at Obama har vunnet Virginia. Dermed er det gjort. Han har 220 valgmenn og trenger bare 50 til for å bli valgt. Alle vet at han vil få 55 fra California. Folkemassen rundt oss begynner å rope taktfast ”O-ba-ma, O-ba-ma!” og ”Yes, we can, Yes we can!”

Så, i det klokkene på Times Square viser 11:00 fylles CNNs gigantiske skjermer med ”Breaking News”: Barack Obama er valgt til ny president i USA. Stemningen tar helt av. Folk hyler av glede, ringer til venner og familie for å dele inntrykkene. Mange rundt oss har tårer i øynene.

Litt senere kommer McCain på skjermen for å holde sin tale. Det blir stille rundt oss. Det er helt tydelig at folk setter pris på det han sier. Noen klapper til og med. Helt til han takker Sarah Palin. Da bryter hele plassen ut i en voldsom pipekonsert.

Så, en time etter at CNN erklærte Barack Obama som vinner, venter alle på talen han skal holde. Noen minutter før midnatt kommer han ut på scenen i Chicago, og igjen tar folk helt av. Obama tar i mot hyllesten, og så, i det han åpner munnen for å si de første ordene som ”president-elect” går CNNs skjermer på Times Square i svart.

Folk er vantro. Hva var det som skjedde? Stemningen begynner å bli amper. De taktfaste ropene skifter fra ”Yes, we can!” via ”What the fuck, What the fuck?” til ”CNN sucks, CNN sucks!”. Men ingenting bringer Obama tilbake. Folk gir opp og begynner å bevege seg nedover plassen. Etter en to år lang valgkamp er dette noe folk vil ha med seg.

Vi følger strømmen av folk og plutselig kan vi høre Obamas stemme stige opp fra folkemengden. Det er taxisjåførene på vei ned Broadway som har sveivet ned vinduene og satt bilradioene på full guffe. Folk samler seg rundt de gule taxiene for å få med seg talen.


Når CNN sviktet var det taxisjåførene som reddet dagen ved å la folk høre Obamas tale på radio.


Etter hvert kommer vi oss ned til ABC sitt studio og får med oss siste del av Obamas tale der. Stemningen er elektrisk. Plassen bare fylles mer og mer. Etter hvert kommer polititet på plass med plastgjerder og megafoner for å få folk unna gatene. Men folk ser bare opp på de mange skjermene rundt plassen som er fylt av Barack Obama. Dette er et øyeblikk som er for viktig til å tenke på trafikkproblemer.


Gatene fyltes opp av folk.

Vi var vitne til historie i går. Nå blir Obamas utfordring å ikke skuffe dem som er mer opptatt av fremtiden. I det vi går ned 44. gate mot hotellet hører vi folkemassene bak oss som et gigantisk kor ”Yes, we can”, Yes, we can!”, og vi tenker at Obama i hvertfall har det beste utgangspunktet for å lykkes.