PRAHAVÅREN SOM ALDRI KOM

Denne påska var det Praha som skulle gjøres; byen skulle besøkes for første gang. Og som under den mer kjente prahavåren for 40 år siden, så brakte også årets vår med seg utøy fra øst. Rett nok ikke form av tanks og sovjetiske soldater som i 1968. I 2008 var det en isende kald vind som jaget oss rundt hushjørnene, mens utspekulerte snøbyger overrasket oss når vi minst ventet det.


Prahavåren 2008. Man trenger ikke å dra på fjellet for å få påskesnø

Det er enkelte byer jeg besøker hvor jeg tenker: ”Her er jeg for sent ute. Jeg skulle vært her for 20 år siden”. Praha er en slik by. Jeg unner selvsagt tsjekkerne den økonomiske og politiske utviklingen de har opplevd i løpet av disse årene, men jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde hatt muligheten til å rusle rundt i Praha i 1988. Det er noe eget ved å føle at man ”oppdager” en ny by eller et nytt land. Følelsen av at det man opplever er genuint. Hordene av turister, som vi jo var en del av, gjør at noe av sjarmen med Praha forsvinner.


Vi var ikke de eneste som la påskeferien til Praha. Her fra torget i gamlebyen

Så er det likevel mulig å oppleve noe genuint i Praha i 2008? Absolutt. Vår eminente reiseleder Hans, sørget for at vi ikke ble sittende fast i den hengemyra som turistindustrien i Praha er. Det var under sterk tvil vi så vidt fikk lov til å beglo den (oppskrytte) astronomical clock slå timeslaget.

Å spise på overprisede restauranter i gamlebyen var helt uaktuelt, så vi la ut på leting etter Den tsjekkiske puben. Utgangspunktet vårt var at jo mørkere bakgate den lå i, jo billigere maten var, jo mindre av menyen som var på engelsk, jo bedre var puben. Erfaringen vår er vel at dette konseptet funker til et visst punkt. Et gastronomisk høydepunkt for min del, var utvilsomt fortæringen av et helt kne på en av disse pubene.


I et tilfelle av overmot, bestilte jeg et helt kne. Her er jeg ca halvveis

Men man kan også ta dette utgangspunktet for langt, og på et tidspunkt spiste vi lunsj på en pub som var så brun at den ville fått Dovrehallen i Storgata til å rødme, og hvor klientellet bare kunne sammenlignes med hva jeg fant på en kafé for usbekistanske havnearbeidere i Murmansk før jul. Vi var så innrøykte etter en halvtime, at jeg var redd røykvarsleren skulle slå ut i det vi kom tilbake på hotellrommet. Men unikt var det definitivt, og det er jo det vi vil ha?

Å vandre gatelangs er fortsatt en aktivitet man bør ta seg tid til i Praha. Sentrum er vakkert, dersom man løfter hodet og ignorerer butikkene som forsøpler første etasje av byggene man går forbi. Det er så mange butikker som selger krystall, smykker og matrjosjka-dukker (!), at det er ubegripelig at alle kan ha fortjeneste. Samtidig så finnes det ikke andre ”vanlige” butikker i gamlebyen lenger. Den russiske mafiaen er en populær syndebukk blant tsjekkerne, og sies å stå bak mange av butikkene. Matrjosjka-dukkene må vel sies å være ”a smoking gun” i så henseende.

Det hjelper også å gå litt utenfor kjernen av gamlebyen; man kan ta en liten avstikker og plutselig befinne seg på en pittoresk liten plass uten en spansk turist å se (og høre!). Det er absolutt mulig å nyte Praha selv om man er 20 år for sent ute. Og dessuten: å oppleve en by handler ikke bare om byen, men også om hvem man opplever den sammen med. Meget hyggelig (og prahakyndig) reisefølge gjorde påsketuren veldig vellykket.


Karlsbroen i solnedgang med slottet i bakgrunnen