BALKAN

Det er lørdagskveld og Grand Prix. Fra studio i Beograd setter de over til Sarajevo. Etter anstrengt small talk kommer det viktigste. - And here are the results from Bosnia and Herzegovina: Turkey 8 points… Croatia 10 points… aaaand… Serbia 12 points!!

Noen dager senere skriver utenriksredaktøren i Dagsavisen følgende i en kommentar kalt ”Leve Jugoslavia”: ”Blodige motsetninger og folkegrupper som hater hverandre. Det er bildet som har vært tegnet av det tidligere Jugoslavia i snart to tiår. Så kommer Grand Prix og avslører at det fortsatt finnes sterke bånd og en levende følelse av fellesskap” og videre: ”De har bodd i felles byer og landsbyer, de drakk sin slivovitsj sammen og heiet på det jugoslaviske fotballandslaget. Deres sønner og døtre giftet seg med hverandre. Så plutselig krig, etisk rensing og massakre.”

------------

Sist jeg drakk slivovitsj på Balkan, for snart to år siden, satt jeg på kontoret til den katolske biskopen av Banja Luka, Franjo Komarica. Det er fortsatt litt uklart for meg hvordan jeg fikk audiens hos pavens utsendte til Republika Srpska, men biskopen benyttet i alle fall muligheten til å tømme all sin hellige vrede over meg og min reisekompanjong. På flytende tysk målbar han sin fortvilelse over situasjonen i den serbiske delen av Bosnia-Hercegovina. Etter krigen har Banja Luka blitt en nesten ren serbisk by, og biskopen så sitt bispedømme forsvinne etter hvert som kroatene flyttet ut. Uten at Europa grep inn. Så sent som i 2004 ble en av hans prester drept. Hvordan kunne vi, som humanismens forsvarere, godta dette? Han ropte mot oss, øynene hans gnistret.

Serberne vi møtte i samme by snakket om løsrivelse og selvstendighet. Eller i det minste å slå seg sammen med Serbia. Etter at Kosovo løsrev seg er dette spørsmålet svært aktuelt igjen. Tidligere i vinter vedtok parlamentet i Republika Srpska en resolusjon som sier at dersom Kosovo får selvstendighet fra Serbia, så vil også de kunne erklære Republika Srpska uavhengig av Bosnia-Hercegovina.

Til Banja Luka kom jeg fra den delte byen Mostar. Der var det fortsatt liten kontakt mellom bosnjakene og kroatene på hver sin side av elven Neretva. De skyter ikke lenger på hverandre, men de lever sine liv parallelt. Kroatene i Bosnia-Hercegovina har fått kroatiske pass og kan stemme ved valg i Kroatia. For dem betyr ikke landet Bosnia-Hercegovina noe som helst, det er Kroatia som er deres hjemland. Sim-kort fra Bosnia-Hercegovina er likevel greit å ha når det er Grand Prix.

I det store og det hele er det bare de muslimske bosnjakene som synes som synes Bosnia-Hercegovina er en god idé. Og det er ikke det beste utgangspunktet når man skal bygge landet sammen.

-----------

Nå befinner jeg meg altså i Sarajevo, hovedstad i dette merkelige landet. Byen var det nærmeste man kom en kulturell smeltedigel i Jugoslavia. Her var det til og med en del tilfeller av giftemål mellom ulike etniske grupper. Desto hardere ble fallet når krigen brøt ut. Bildene fra beleiringen av Sarajevo sjokkerte verden. Beleiringen varte i fire år og skal ha kostet 12 000 mennesker livet. Fortsatt ser man merkene etter granater på husveggene.

Desto mer forunderlig er gruppen av mennesker som er samlet på klubben Hacienda denne junikvelden. Bare 15 år etter at serberne, kroatene og bosnjakene var i en blodig krig, alle mot alle, står nå representanter fra politiske ungdomspartier fra de tre landene og drikker øl sammen. De er ikke bare ungdomspolitikere, men de representerer partier som befinner seg mer eller mindre på den nasjonalistiske siden av politikken. De snakker samme språk og skåler. Kan det være at Dagsavisen har rett? At det nå er forsoning å spore?

--------------

Dagen derpå: en av innlederne nevner Kosovo i en bisetning. Han sier ikke noe om Kosovo, han bare nevner at Kosovo eksisterer som et geografisk område. Serberne avbryter han: - Kosovo skal omtales som en del av Serbia! Innlederen, som er fra Bosnia-Hercegovina, understreker at han ikke skal snakke om Kosovo. Serberne gir seg ikke. Debatten er i ferd med å spore helt av, når en deltaker fra Kroatia gjør oppmerksom på at Kosovo ikke står på dagsorden som diskusjonstema.

-------------

Det er klart at det har skjedd en utvikling når det er mulig for serbere, kroater og bosnjaker å møtes i Sarajevo. Men forsoning er langt unna. Fortsatt er man svært langt unna å kunne enes om en felles oppfatning av hva som skjedde på 1990-tallet, fortsatt skal det svært lite til før diskusjoner sporer av og blir svært opphetede. Graden av tillit mellom folkegruppene er svært lav. Stemmegivningen under Grand Prix er ikke et tegn på forsoning. For det første er ikke Grand Prix viktig nok til det, for det andre så viser det at lojaliteten til mange av dem som bor på Balkan slett ikke er til det landet man er statsborger i, men til nabolandet.

Balkan er ikke lett å bli klok på...