Gjennom Bosnia-Hercegovina

Frå øya Hvar skulle vi attende til Beograd gjennom Bosnia-Hercegovina. Kontrasten mellom tankelaust strandliv på kroatiakysten og det som møter ein i nabolandet berre nokre kilometer aust, er stor. Bosnia-Hercegovina er eit land det ikkje er mogleg å reise til, utan å byrje å stille dei store spørsmåla om menneskenaturen og om krig og fred og sånn. 15 år etter at serbarane, kroatane og bosnjakkane vart pressa til ein fredsavtale i Dayton, er konflikten mellom dei tre folkegruppene framleis alt for synlege.

Dette blogginnlegget er difor ikkje spesielt lystig lesning.

Vi reiste tvers gjennom landet; fyrste stopp for oss var Mostar. Byen er kjent for den vakre brua over elva Neretva, og for å vere skodeplassen for nokre av dei tristaste og mest uforsonlege krigshandlingane på 1990-talet. Fyrst mellom serberar på den eine sida og kroatar og bosnjakkar på den andre. Når serberane var pressa attende, byrja kroatane og bosnjakkane å krige mot kvarandre. Frontlinja gjekk tvers gjennom sentrum av byen, og utbomba hus står framleis som gapande sår for å minne oss om kva som foregjekk.

Den gamle brua er bygd opp att, ein del turistar vandrar rundt i gamlebyen, men teikna på fiendskap er framleis synlege. Det er den nasjonalistiske tagginga på veggane. Det er dei store korsa som er reist i landskapet for å markere at dette er kristent territorium, ikkje muslimsk. Det er dei kroatiske flagga som vaiar demonstrativt for å vise at lojaliteten ikkje er til landet dei bur i, men til nabolandet Kroatia.

Brua over Neretva. Opprinneleg berre ei bru for å krysse elva. I dag eit symbol på den delte byen Mostar

Moské i solnedgang ved elva Neretva i Mostar

Etter ei natt i Mostar tek vi buss vidare til Sarajevo. Dette er mitt tredje besøk til Sarajevo, men det er ein by som ikkje sluttar å fascinere. Byen si historie kan lesast lag for lag når du kjem køyrande inn mot sentrum. Fyrst forstadane i klassisk «kommuniststil» med store betongblokker frå perioden som republikkhovedstad i Jugoslavia. Deretter bysentrum som vitnar om tida som provinshovedstad under keiseren i Wien. Og til slutt basarområdet som ei påminning om byens lange historie under sultanen i Istanbul.

Hjørnet der den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip skaut og drepte erkehertug Franz-Ferdinand. Ein utløysande årsak til fyrste verdskrigen.

Også i Sarajevo er krigen synleg, men ikkje i like stor grad som i Mostar. I neste fire år beleira bosnisk-serbiske styrkar byen gjennom å stenge alle tikomstvegar og pumpe granatar mot byen frå åssidene rundt. 10 000 mennesker døde i beleiringa av Sarajevo, mellom dei 1 500 barn. Vi får ein guide til å køyre oss rundt i byen og forklare oss korleis beleiringa gjekk føre seg.

Guiden vår fortel om beleiringa av Sarajevo. Eit makabert kart kombinerer informasjon om serbiske stillingar og om OL-anlegga under vinter-OL i 1984.

Etter tre dagar i Sarajevo set vi oss igjen på bussen. No går turen gjennom den serbiske delen av landet, Republika Srpska, og vidare til Serbia.

Oppbygginga av Bosnia-Hercegovina er for innfløkt til å gå i detalj om her, men her kjem ein kortversjon:

Landet har to geografiske område, Bosnia og Hercegovina. Etter Dayton-avtalen er er også landet ein føderasjon med to administrative delar med stort sjølvstyre: Republika Srpska (serbisk dominert) og Føderasjonen av Bosnia-Hercegovina (bosnjakk- og kroatdominert). Desse to administrative delane går på tvers av dei to geografiske områda.

For statsvitarar er det ein morosam tvist at Bosnia-Hercegovina er ein føderasjon som inneheld ein føderasjon. Men det er sjeldan særleg morosamt å bo i statsvitskapleg «morosame» land. Den svært desentraliserte strukturen gjer at det er heilt umogeleg å få gjennomført noko som helst.

Turen austover frå Sarajevo er paradoksal. På den eine sida det fredlege og vakre landskapet vi køyrer gjennom, på den andre sida tanken på kva som skjedde i akkurat same området for berre 15 år sidan. Vi køyrer innom Pale, hovudsete for dei bosniske serbarane under krigen. Det var herfrå Radovan Karadzic og Ratko Mladic ga sine ordre. Srebrenica er berre nokre kilometer lenger inne i landet. Byen der 8 000 menn og gutar som hadde overgitt seg blei tatt til fange og henretta. Dette området såg nokre av dei verste krigshandlingane i Europa etter andre verdskrig.

Om ettermiddagen krysser vi elva Drina og reiser inn i Serbia att. Stål- og betongbrua vi skal krysse ved byen Zvornik er på ingen måter så vakker som brua Ivo Andric skildra nokre mil lenger sør i Visegrad. Men symbolikken til elva, som i dag markerer grensa mellom Bosnia-Hercegovina og Serbia, er framleis tung, og bringer fram det eksistensielle spørsmålet: har landet vi legg bak oss ei framtid?

Elva Drina. På venstre side Bosnia-Hercegovina. På høgre side Serbia.

Det er dessverre lite som tyder på det. Den administrative oppbygginga av landet gjer det umogleg å få gjennomført reformer. Serberane blokkerer alle forsøk på endring, fordi dei vil at Bosnia-Hercegovina skal mislykkast. Unge kroatar flytter til Kroatia der dei kan ha ei framtid. På mange måtar liknar Bosnia-Hercegovina på Jugoslavia på 1970- og 80-talet. Konsekvensen i Jugoslavia vart i første omgang økonomisk katastrofe og i neste omgang blodig krig. Kva som vil vere konsekvensen i Bosnia-Hercegovina vil framtida vise.

Ut mot havet

Ettersom det ble klart at de høye temperaturene på Balkan ikke hadde noen intensjoner om å slippe taket, ble tanken på de fem dagene vi hadde planlagt med badeferie på kroatiakysten stadig mer forlokkende. Målet vårt var øya Hvar. For å komme til øya kan man reise med fly fra Gardermoen til Split (turen tar tre timer, priser fra 299,- hos Norwegian) og ta katamaranen (ca 1 time) over til Hvar.

Eller man kan gjøre det på vår måte:

Torsdag morgen tok vi toget fra Beograd mot Podgorica, hovedstaden i Montenegro. Etter først å ha passert betongblokkene i byens forsteder, brettet det serbiske landskapet seg ut foran oss. Grønne åser, maisåkre, små landsbyer som lå tilsynelatende folketomme i den stekende varmen. Bare en og annen gjeter satt under et tre og passet kuene sine.

Togvognen vår var av eldre modell, uten klimaanlegg, og vi fikk plass i en seksmannskupé. Kupeen var full, men bare to av passasjerene skulle hele veien til Montenegro: en gammel kvinne og en ung kvinnelig student. Togvognen yret av liv, med alt fra små barn til eldre menn som, tross en temperatur rundt 35 grader, hadde trukket i findressen for anledningen.

 Stemningsbilde fra togkupeen 

Å reise med tog på Balkan er ikke for folk med dårlig tid. På samme måte som vi etter hvert ble sløvet ned av varmen, virket det som om også toget tenkte at dette ikke var en dag å stresse på. I lange perioder tuslet vi avgårde i raskt joggetempo, bare avbrutt av uforklarlige stopp hvor den lille brisen som ellers gjorde det levlig i kupeen vår, opphørte. Gjennomsnittshastigheten på turen ble til slutt på under 40 km/t, noe selv NSB burde kunne klare å slå.

De rullende åsene ble til dype daler og høye fjelltopper etter hvert som vi kom sørover i Serbia. Når vi kommer til den montenegrinske grensen ser vi de svarte fjellene som har gitt Montenegro navnet sitt. Toget er tre timer forsinket og mørkret er i ferd med å falle over landskapet. Menneskene som har holdt seg innendørs har begynt å trekke ut i landsbyene vi passerer. Naturen blir villere og villere, med tett skog langs de bratte fjellsidene. Etter hvert gjør mørkret og de mange tunnellene at vi ikke lenger får sett stort, og klokken er blitt halv elleve på kvelden når vi ankommer Podgorica etter 12 timer på toget, 3,5 timer forsinket.

Montenegrinsk natur møter jugoslavisk jernbaneinfrastruktur

Skumring over Montenegros fantastiske landskap

Vi overnattet en natt i Podgorica; det er ikke stort å finne på der. Studenten som vi delte kupé med snakket om den friske luften i byen. Luften var sikkert ren nok den, men når den kjennes som noen holder en hårføner en halvmeter fra ansiktet ditt så er det ikke spesielt behaglig. Vi oppsøkte den eneste attraksjonen av interesse i byen, en statue av den russiske visesangeren Vladimir Visotskij, og gjorde oss klare for neste etappe.

En liten godbit her for Visotskij-fans: statue av den russiske visesangeren i Podgorica

Heldig nok går det en buss fra Podgorica til Zagreb hver fredag ettermiddag, og vi hadde fått billett til Dubrovnik i Kroatia. Stemningen steg betraktelig da vi så at bussen var utstyrt med klimaanlegg. Nedturen ble desto større da det ble klart at anlegget enten ikke virket eller at bussjåføren ikke ville slå det på. Vi fikk heller ikke åpne taklukene.

Resultatet ble at det utviklet seg et eget økosystem inne i bussen, bestående av ekstremt fuktig luft på grunn av svetten som bokstavlig talt rant i små bekker fra passasjerene. Som en ekstra spiss på det hele satte sjåførens hjelpemann seg til å røyke fremst i bussen. Bussturen er likevel en opplevelse der veien snirkler seg på fjellblokker langs den montenegrinske og kroatiske kystlinjen, og med Adriaterhavet bare en litt uheldig forbikjøring unna.

 Ekvipasjen vår på strekningen Podgorica - Dubrovnik. Her avbildet under fergeturen over Kotor-bukta i Montenegro.

Siste etappe til vårt sydenreisemål går med båt. To ganger i uka tar M/V Marko Polo turen opp den kroatiske kysten fra Dubrovnik til Rijeka. På veien er den også innom Hvar. Marko Polo kjørte seg så kraftig på grunn i fjor høst at ingen trodde båten ville få vann under kjølen igjen. Kanskje på tide at den fikk pensjonere seg, tenker vi i det vi tar balja i nærmere ettersyn. Båten trafikerte strekningen Larvik-Fredrikshavn under navnet «Peter Wessel» på 1970-tallet, og er en stilstudie i hvordan danskebåtene så ut for tredve år siden.

M/V Marko Polo: et skip som nok må innse at dets glansdager ligger bak det.

Marko Polo har ikke helt klart å skjule sporene etter sin fortid som danskebåt på 1970-tallet

Men båtturen er likevel fantastisk. 7 timer på nesten blikkstille hav med panoramautsikt mot den røffe og karrige kroatiske kysten. Etter noen timer dukker øya Hvar opp i horisonten: det meste av øya er uten bebyggelse, bortsett fra Hvar by hvor vi ender opp etter at båten har snirklet seg rundt øya. Vi sjekker inn på Amfora Grand Beach Resort, nyter utsikten over Adraterhavet, spiser en fantastisk St. Petersfisk med kroatisk hvitvin til i en av byens restauranter og kan endelig nyte det glade sydenlivet.

Utsikten fra hotellet vårt.

Det hadde nok vært enklere å fly direkte til Split og ligge på stranda i 14 dager, men neppe like morsomt. Derfor tar vi selvfølgelig tog og buss også tilbake til Beograd, men denne gangen gjennom Bosnia-Herzegovina.

Beograd

 «This was the police headquarters. Destroyed by Nato bombs. It's insane, to bomb a capital city in Europe in the 20th century. Where are you from?»

Drosjesjåføren har fått vann på mølla og har kjørt det vi mistenker er en omvei for å vise oss de utbombede bygningene. "Norway", mumler vi beskjemmet fra baksetet og håper at sjåføren ikke er for godt bevandret i norsk alliansepolitikk. Jeg begynner å forberede en argumentasjon i hodet om det historisk gode forholdet mellom Serbia og Norge. Om jugoslaviske krigsfanger i tyske fangeleire i Norge under andre verdenskrig, og en statsminister som praktisk talt har vokst opp i Beograd. Sjåføren forfølger imidlertid ikke temaet videre. Han nøyer seg med å lure oss med en alt for høy pris på turen inn fra flyplassen. Kanskje er det hans måte å hevne bombingen av byen på.

Hus bombet av Nato i 1999

Vi er altså i Beograd, byen som ligger hvor elvene Donau og Sava møtes, og som er første stopp på Ann-Mari og Marius' balkanrundtur. Julivarmen har lagt seg som et ullteppe over byen. Det er varmt og klamt, og vi sniker oss langs husveggene for å finne skygge for den stekende sola. Beograd vil nok aldri bli omtalt som en vakker by. Til det har arkitekter fra jugoslaviatiden hatt for stor innflytelse. Men det er en trivelig by når man kommer bort fra de mest trafikerte gatene. Den første kvelden vandrer vi ned gågaten Knez Mihailova og inn på festningen Kalemegdan. Fra festningen, som i sin tid markerte grensen mellom det siviliserte romerriket og det barbariske Sentraleuropa, ser vi solen gå ned over Novi Beograd.

Solen på vei ned over møtepunktet for de to elvene Donau og Sava

Når vi ser alle de glade menneskene som svermer rundt i sentrum denne sommerkvelden, så er det vanskelig å begripe at serberne for bare 10 år siden ble sett på som Europas pariakaste. De fikk i stor grad skylden for krigen i kjølvannet av Jugoslavias oppløsning og det toppet seg med Natos bombing av landet i forbindelse med Kosovokrigen i 1999. Og dette er det store paradokset: de er blitt bombet og marginalisert av Europa, men likevel forstår alle at Serbias eneste mulighet for økonomisk vekst og politisk stabilitet ligger i det samme Europa som bombet dem og tok fra dem Kosovo.

Det er lett å forstå at dette skaper frustrasjon hos serberne, og at dette kommer til uttrykk gjennom for eksempel bitre taxisjåfører eller i form av politisk tagging på veggen uten for hotellrommet vårt.

 Tagging utenfor hotellrommet vårt. Fritt oversatt står det noe i retning av "EU takker ikke 1389". 28. juni 1389 er datoen for det ulykksalige slaget på Kosovosletta som serberne tapte mot tyrkerne og som er blitt svært sentralt i serbernes forståelse av seg selv som forsvarere av europeisk sivilisasjon mot hordene fra øst. Støtten fra resten av Europa har vært heller lunken.

På et område er likvel Serbia helt i fronten i Europa. Likestilling mellom kjønnene er ikke det man først og fremst tenker på når man tenker Balkan. Tvert i mot er landene i denne regionen mer preget av en machokultur som får norske menn til å se ut som en gjeng med tøfler, og hvor ord som pappaperm er uforståelige. Men på et område har den serbiske mannen kommet lengre enn den norske mannen. Det gjelder forholdet til håndvesker, the man purse. Hvilken norsk mann må ikke innrømme at det hadde vært veldig hendig med en liten håndveske under armen til å putte telefon, nøkler og kortmappe i, i stedet for la bukselommene bule ?

I Serbia er det helt greit for menn å gå med håndveske, ja du ser knapt en mann på gaten uten. Og jeg lurer på: hva skal til for at vi nordmenn skal kunne gjøre det samme? Jeg håper Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet så snart som mulig lager en handlingsplan for å endre menns holdninger til håndvesker og gjerne legger et par millioner på bordet for erfaringsutveksling mellom menn fra Serbia og Norge.

Ukjent mann med håndveske (t.h) snikfotografert på Knez Mihailova

I morgen går turen videre med tog fra Beograd til Podgorica i Montenegro.

BERLIN, BERLIN

Berlin er ikke som noe annen by. Ingen by har på samme måte blitt grisebanket av historiens gang. Dette gjør det vanskelig å få tak på den. Berlin svinger mellom det arketektonisk storslåtte til det rett fram stygge, mellom høykultur og kitsch, mellom det snobbete og det vulgære. Og du kan finne alt dette i samme kvartal.

Berlin er kanskje byenes svar på Susan Boyle. Etter å ha ligget nesten 50 år i dvale var det ingen som forventet noe av byen. Bare de nærmeste kjente til dens kvaliteter. Da jeg besøkte byen så sent som i 2004 var fortsatt raskeste flyrute fra Norge via København, og med et 50-seters propellfly videre til Berlin (en reiserute som er fantastisk beskrevet av Dag Solstad i «16.07.41»).

Men noe har skjedd siden den gang. Berlin synger for full hals og blir i dag betegnet som Europas kulturhovedstad. Spørsmålet er selvfølgelig om byen tåler presset og om den vil miste noe av sin særegenhet i møtet med horder av turister fra Manchester, Milano og Mjøndalen.

Jahn Otto Johansen brakte Berlin for alvor inn i min bevissthet. Riktignok hadde jeg noen år før han ble NRK-korrespondent i Berlin sett muren falle på TV og forstått at Berlin var noe for seg selv. Men Jahn Otto Johansens korrespondentbrev lørdag formiddag på 1990-tallet formidlet noe helt annet enn Dagsrevyen og historiebøkene. Som regel sendte han sine brev hjem til norske lyttere fra Café Möhring, hans stamkafé i Vest-Berlin. Herfra skildret han daglivet i byen, gjerne med utgangspunkt i personer fra nabolaget sitt.

Jahn Otto Johansen har også satt spor etter seg i Berlin. Den opprinnelige Café Möhring finnes dessverre ikke lenger. Men på kneipa «Dicke Wirtin» oppdaget vi ham i glass og ramme etter at vi hadde fortært et måltid Schweinebraten mit Rotkohl und Semmelknödel.


Også før Facebook ble oppfunnet skjedde det at festbilder kom på vidvanke. Her Jahn Otto Johansen i glass og ramme på kneipa "Dicke Wirtin"

Vi har altså valgt å følge i Jahn Otto Johansens fotspor og oppsøke de brune kneipene hvor lykken er et stort stykke kjøtt med en halvliter til. Eller vi spiser currywurst; denne merkelige retten som selges på hvert gatehjørne. Hvem var det som først fikk ideen om å kutte opp en pølse, dekke den med ketchup, strø et solid lag karri på toppen og selge dette til forbipasserende på gaten? Hadde vi prioritert å gå på byens currywurst-museum hadde vi kanskje fått svaret.

Også når det gjelder mat er kontrastene store i Berlin. Etter et par dager i de folkelige kneipene i lett slitne Charlottenburg, tilbrakte vi i dag kvelden hos Michael Kempf, Berlins yngste Michelinstjerne-kokk, i restuaranten Facil blant stål- og glassbygningene på Potsdamer Platz. En fantastisk 8-retters gastronomisk opplevelse for smaksløker som fortsatt var i sjokktilstand etter møtet med pølser og sauerkraut tidligere i uken.


Gris servert på typisk berlinsk kneipe ("Mächtiges Berliner Eisbein mit Erbspüree, Sauerkraut, Salzkartoffeln, Panaché und Meerrettich")


Gris servert på tysk Michelin-restaurant ("Bauch vom Brandenburger Apfelschwein. Miso, Rettich und Sobanudeln")

Berlin er en av disse byene hvor man bare føler at man har skrapt i overflaten etter fem dager. Fantastiske museer, spennende historie, god mat og eventyrlige shoppingmuligheter. Eller bare det å vandre gatelangs og prøve å ta innover seg hva befolkningen her har opplevd i løpet av bare en mannsalder. Sentrum for to tapte verdenskriger, undergangen til det tyske keiserriket, et mislykket forsøk på demokrati i 1920-årene, nazistisk diktatur etterfulgt av kommunistisk diktatur og til slutt den brå overgangen fra sosialisme til kapitalisme med arbeidsløshet og fremmedgjøring.

All erfaring fra andre samfunn som har opplevd lignende, tilsier at Tyskland og Berlin i dag burde vært i kaos. Når de grunnleggende strukturene i et samfunn oppløses er lovløshet og vold regelen, ikke unntaket. Vi kunne fått et Irak, et Jugoslavia eller i beste fall et Russland midt i Europa. I stedet har man fått et samfunn hvor folk skuler anklagende på deg om du går på rødt lys selv om det ikke er biler i nærheten.

Så mitt beste Berlin-tips: sett deg ned i vårsola, se på berlinerne som går forbi; menn som deltok i grusomme forbrytelser på østfronten, kvinner som var en av de mange hundre tusen tysterne under DDR-regimet, opprøreren som aldri fikk studere på grunn av sin politiske overbevisning, jøden som mistet hele slekten sin i konsentrasjonsleirene; og tenk på hvilket under det er at de kan leve fredlig sammen i 2010.


Mur-kunst på East Side Gallery



Holocaustminnesmerket

MAT

En god grunn til å legge ferien til Nord-Spania er selvfølgelig mulighetene til å kunne gasse seg med god mat og drikke. Ryktene gikk på forhånd om eventyrlige pinchos, god sjømat og biffer så møre at de kunne smøres på brødskiva.

Til tross for språklige utfordringer (se "Ann-Maris hjørne" nedenfor) og norske magers problemer med å tilpasse seg spansk måltidsrytme (ingenting er som et massivt stykke kjøtt klokka 11 på kvelden), har vi hatt noen fantastiske måltider i løpet av turen vår. Dette er topp 3 presentert i kronologisk rekkefølge:

Namnam 1:
Restauranten er Rekondo i San Sebastian, kjent for å lage baskisk mat på tradisjonelt vis og for å ha en av Spanias største vinkjellere med over 100 000 flasker. I det vi får menyen får vi også beskjed om at de også har fått inn breiflabb i dag. Vi bestemmer oss for å gå for den, og etter en forrett av risotto med gåselever (jada, jeg vet) bringes hovedretten inn.

En breiflabb rett fra grillen fordeles på fatene våre. Restuaranten viser at det enkle er ofte det beste. Kun fisken. Ikke noe tilbehør. Men himmelsk godt og uten tvil den beste og mest smakfulle fisken jeg noen gang har spist.

Namnam 2:
Fortsatt er åstedet San Sebastian. Denne gangen har vi klemt oss inn i pinchosbaren La Cuchara de San Telmo. I motsetning til de andre stedene vi har vært i løpet av turen vår, er San Sebastian fullt av utenlandske turister. Vi fatter et vist mot av at det ikke bare er vi som står og stammer ved bardisken for å finne ut hva vi skal bestille. I de fleste pinchosbarene velger man ferdiglagde retter fra bardisken, men på stedet vi er nå blir hver pinchos laget spesielt for oss. Vi ber mannen bak baren gjøre et utvalg.

Og det smaker helt fantastisk. Okse, blekksprut, and og ost spretter ut av kjøkkenet i bittesmå doser. Greia med pinchos er at man skal gå fra bar til bar og smake de forskjellige spesialitetene. Heldigvis er dette den siste kvelden vår, for vi ser ikke noen grunn til å gå noe annet pinchossted etter denne opplevelsen.


En halvspist porsjon risotto (t.v.) og et kamskjell (t.h) gjorde sitt for å tilfredsstille våre ganer



Et fantastisk stykke kvakk-kvakk

Namnam 3:
Den vesle byen Haro i La Rioja-distriktet. Vi klatrer opp trappa til restauranten Asador Terete. Til tross for at klokka er 10, er lokalet nesten helt tomt. 2 andre par har spredt seg rundt på trebenkene i det nesten flombelyste lokalet. To gigantiske airconditionanlegg blåser en kald gufs rett i ansiktet på oss. Lydene fra de andre gjestene blir overdøvet av TVen som stå på full guffe på kjøkkenet bak oss. Hvorfor er vi her?

Vi har kommet hit til denne restauranten for å spise lam. De andre gjestene i restauranten spiser også lam. Restauranten er kjent for sin cordero asado: langsomt stekt dielam. Vi er sultne og bestiller foretter. Jeg bestiller chorizo-pølse og får igjen sett at spanjolene ikke liker dill og dall med maten. Slik så forretten ut når den kom fra kjøkkenet:


Forretten. Kan det bli enklere?

Men så var det klart for lammet. Servitøren kommer inn med et stort fat med to store stykker lam. Han setter fatet fra seg og begynner så å maltraktere kjøttet. Når han er ferdig ser det hele slik ut:


Ja, det ser ut som blekksprut. Nei, det er lam.

Dielammet smaker bare eventyrlig. Igjen: Det eneste tilbehøret er hver sin pose (!) med salt. Det er bare å sitte der å grave rundt i lammet på jakt etter nye spennende kjøttstykker. Men lammet er bare halve opplevelsen. Siden vi finner oss i Rioja, i sentrum av Spanias vinproduksjon, bestiller vi en reserva produsert noen gater lenger ned i byen. Og det er full match. Vin og kjøtt passer som hånd i hanske, timene går og vi ønsker at vi aldri skal bli mette og at vinen aldri skal ta slutt.


Vi var i utgangspunktet ganske sikre på at det var lårstykker vi ble servert. Men Ann-Mari insisterer på at hun fant leveren på dyret og vi var litt usikre på hvor den delen jeg gnafser på her hører hjemme. Godt var det åkke som!


Etter "uttallige" oppfordringer: her er et bilde av doningen vår. Her parkert i den fantastiske Ebro canyon. Det som ikke vises er ørnene og gribbene som sirkler over oss på jakt etter lunsj (ja, det er sant!)

ANN-MARIS HJØRNE eller: Åla, abla inngles?

Marius har skissert noen av de internkommunikative problemområdene vi så langt har stiftet bekjentskap med. Den eksterne kommunikasjonen har imidlertid også vist seg å være et humpete terreng å navigere i!

Jeg hadde kjøpt inn en spansk parlør, men tenkte at det kom til å bli som på de fleste ferier: Jeg lærer meg «Hei» og «Takk» for å blidgjøre lokalbefolkningen, resten går på engelsk, selv om jeg alltid har store språklige ambisjoner. Uansett hender det av og til at man får en fremmedspråklig meny, og da er det klassiske skrekkscenariet at man ender opp med et eller annet uskyldig husdyrs hjerne på tallerkenen hvis man ikke kan slå opp hva de enkelte ordene betyr.

«Hola» og «Gracias» var altså vel innøvd da vi satt på flyet mot Bilbao. Jeg hadde for sikkerhets skyld også lært meg «Habla inglés?» da det kan være høflig å spørre folk om de snakker engelsk før man gyver løs. Stor var overraskelsen over å komme til storbyen, Guggenheim-innehaveren og turistmagneten Bilbao og oppdage at ingen kelnere kunne mer enn et par ord engelsk. Plutselig var frenetisk blaing og skybratt læringskurve en nødvendighet for å få oss kveldens cerveza samt noe å bite i.

Nå går alt mucho bedre. Om vi er på playa'en, bussen eller restauranten er det bare å lire av seg un poco de español, og straks er vi utstyrt med parasoll, billetter eller et bedre måltid :) Dette er selvfølgelig en veridad med visse modifikasjoner, jeg har fortsatt traumer etter å ha tatt en bit av maten min, bare for å stirre ned på en klynge små tentakler. En kjapp titt i el libro de frases bekreftet mine mistanker: «chipirón – baby squid, very popular in the Basque Country».



Man bestiller en uskyldig pinchos i baren og oppdager plutselig et babyblekksprutlik inne i maten. Men spist ble det.

PERFORM A U-TURN WHEN POSSIBLE

Fulle av pågangsmot tenkte vi at vi i år skulle prøve ei ny ferieform. Etter mange år med tog, buss og fly skulle vi endeleg ha ein god gammaldags bilferie. Nord-Spania med spennande natur og god mat blinka seg ut som aktuelt reisemål. Bilferien står for mange som den ypperste av ferieformer, og den klassiske dannelsesreisa, «roadtripen», har vore idyllisert i mange filmar. Vegen ligg der framfør ein, det er berre å trykke inn gasspedalen og la skjebnen føre ein til nye spennande opplevingar. Ein er ikkje lenka til skinner eller tidtabellar: ein kan køyre kvar ein vil, når ein vil.

Det var derfor med store forventningar vi steig inn i vår ekvipasje på flyplassen i Bilbao. Som seg hør og bør i denne delen av Europa var bilen ein Citroën. Kva kan passe betre, tenkte eg nok då eg tinga bilen, og såg for meg ei lett modernisert utgåve av den romantiske 2CVen. Biltype har sjølvsagt mykje å seie. Ein køyrer ikkje rundt i Sør-Europa i ein Cadillac, like lite som ein køyrer frå kyst til kyst i USA med Citroën. At vår Citroën viste seg å vere på størrelse med eit lite hangarskip, og med manøvreringsevne deretter, var difor eit lite skår i gleda.

Ein god kartlesar er viktig når ein er på bilferie. Eg har ofte vorte imponert over samspelet mellom kartlesar og sjåfør under rallyløp. Rask og effektiv kommunikasjon der sjåføren heile tida er oppdatert på kva som ligg føre. Det var aldri tvil om at eg skulle vere sjåfør på turen, sidan det berre er eg som har sertifikat. For å sikre best mogleg navigasjon har vi sikra oss med eit dobbelt system: Ann-Mari med vegatlas som kart-/skilt-lesar og GPS der ei kvinnestemme fortel oss kvar vi skal køyre. Etter to køyredagar kan vi konkludere med ar vi framleis har potensiale til å forbetre samspelet mellom oss tre.

Det byrja dårleg allereie fyrste kvelden då vi etter å ha mista to avkøyringar frå motorvegen byrja forberede oss på å måtte tilbringe natta i evig sirkel på ringvegen rundt Bilbao. Ein foreløpig botn vart nådd i går då eg valde å stole på mitt eige brevdueinnstinkt og ignorere instruksjonar frå både Ann-Mari («Hva gjør du nå?! Nå svingte du av feil!») og GPSen («Perform a U-turn when possible! Perform a U-turn when possible!»). Konsekvensen vart at vi måtte panikkrygge ut av eit nudistområde.

Aprpos rygging. Som tidlegare nevnt er omfanget av bilen noko større enn det eg hadde rekna med. Det er svært lite praktisk når ein skal manøvrere seg gjennom gater som i utgangspunktet var konstruert for esel. Det vert difor ein del rygging. Bilen har ikkje ryggesensor og dette er difor ei rolle Ann-Mari må fylle i tillegg til å vere kart-/skilt-lesar. Her er den «ikkje-verbale» kommunikasjonen viktig, nærare bestemt handbevegelser som fortel sjåføren korleis bilen er plassert i høve omliggande gjenstander.

Også her kunne det kanskje vore lurt å øve litt før vi la ut på langtur. Teiknet «vifting bakover med store handbevegelser» som eg alltid har tyda som «kom igjen, det er rikelig plass bak bilen», tyder for Ann-Mari «det er no 10 centimeter igjen før du køyrer inn i Mercedesen bak deg». Vi hadde ein gjennomgang av kommunikasjonsrutinene etter den hendinga.

Trass GPSen sine stadige oppmodingar om U-svingar, trass det gamle visdomsordet «det er inga skam å snu»: vi går på vidare. Etter eit par dagar i San Sebastian med god mat og bursdagsfeirng, vil vi onsdag igjen ta fatt på landvegen mot nye spennande mål.


God mat og drikke (her representert ved ei fantastisk skinke og litt lokal ost) veg opp for dei trafikale utfordringane vi har stått overfor

EN DAG I NEW YORK

Det som slår en med New York er først og fremst mangfoldet. Hvordan man etter en liten t-banetur plutselig kan befinne seg i en helt annen verden enn der man startet. Dagen i dag var en slik dag hvor dette ble veldig tydelig.

Vi våknet opp på hotellet vårt på 44. gate, Midtown Manhattan. Fra vinduet vårt i 22. etasje har vi fantastisk utsikt ut over skyskraperjungelen. Rett foran oss troner den 70 etasjer høye GE-bygningen på Rockefeller Center med sitt utkikkspunkt ”The top of the Rock”. Dette er avenyenes område, breddfulle av luksusbutikker, banker, dresskledde kvinner og menn. Hvis vi åpner vinduet på rommet vårt hører vi det dype brølet fra byen under oss. Summen av lydene fra tusenvis biler, bygninger og mennesker. Den eneste variasjonen er sirenene som skjærer seg inn i øregangene.


Manhattan sett fra "Top of the Rock". Hotellet vårt nede i høyre hjørne med det som ser ut som en rund UFO på taket. Her residerer vi i 22. etasje

Dagen i dag var fantastisk med knallblå himmel, så vi bestemte oss for å ta frokosten i Central Park. Etter bare noen få meters gange inn i parken merker man taktskiftet; trærne demper sirenene og lydene fra avenyene, folk går saktere, skuldrene senkes. Vi satte oss ned med sandwich og kaffe og så på barna som gikk på skøyter. Rundt oss gule og røde trær og grønne enger.


Fin frokostutsikt


Central Park i høstdrakt


Etter noen timer i parken tar vi t-banen til High Street Brooklyn. Et område som har gått fra å være nedslitt og skummelt til å bli den nye tumleplassen for kunstnere og intellektuelle. I går kveld var vi på et Off Broadway-teaterstykke som handlet akkurat om denne prosessen. ”Vanlige folk” som er født og vokst opp i Brooklyn presses ut av leilighetene sine. Inn kommer kule, selvopptatte oppkomlinger med kaffebarer, kunsthaller og croissanter. Et veldig bra teaterstykke som likegodt kunne handlet om utviklingen på Grünerløkka i Oslo.


Manhattan Skyline og Brooklyn Bridge

Kursen settes mot Manhattan igjen. Vi vandrer over Brooklyn Bridge og ser Manhattan strekke seg ut foran oss. Det begynner å bli på tide med lunsj og vi går inn i Chinatown. Igjen fullstendig taktskifte. Her er skyskraperne bare kulisser i det fjerne; her foregår ting på bakkenivå. Vi brøyter oss vei gjennom salgsboder og fiskemarkeder. Kjøp og salg ropes over hodene våre på kinesisk. Det føles mer som å være i Kina enn på Manhattan.


Beijing? Shanghai? Hong Kong? Nei, vi er i Chinatown, Manhattan


Dagens lunsjsted

Det blir vietnamesisk lunsj på oss selv om vi er i Chinatown, men det smakte fortreffelig. Gode og mette krysser vi Canal Street og er plutselig i Europa. Little Italy blir presset fra alle kanter av Chinatown, men fortsatt kan man få en smak av Italia. Vi stopper ved Pasticceria Ferrara, som har holdt til i strøket siden 1892, og kjøper med oss hver vår cannelloni til ettermiddagskaffen.

Men vi er tross alt i Amerika, og vi velger derfor å avslutte siste kvelden med en så amerikansk middag som mulig. Virgil’s BBQ serverer skikkelig mat for sultne amerikanere. Folk rundt oss ser ut som statister fra en college-film fra 1980-åra. Og vi går ikke sultne derfra. På veien til restauranten fikk vi forøvrig vår første A-kjendisopplevelse da vi møtte Ethan Hawke lett slentrende på fortauet.


Memphis Pork Rib før jeg begynner å spise


Memphis Pork Rib etter at jeg har spist meg så mett at jeg er i tvil om jeg vil se dagslys igjen

Virgil’s ligger like ved Times Square. Denne plassen er noe av det mest ekstreme jeg noen gang har sett. Det føles som vi har havnet på settet til Blade Runner. På bakken det totale kaos av turister, raringer, lurendreiere, politi, søppel, damp fra undergrunnen og pretzel/pølse/kebab-vogner som røyklegger gatene. Over oss hundrevis av pulserende lysreklamer som gir hele plassen et underlig lysskjær. Legg til en øredøvende kakofoni av stemmer, tutende taxisjåfører og konkurrerende lydanlegg fra de forskjellige butikkene og restaurantene så begynner du å nærme deg følelsen av Times Square. Hvis helvete har en forgård så må den se slik ut, tenker jeg fjetret, men du verden så fascinerende det er å være der.


Times Square: helvetes forgård?

På Times Square denne kvelden oppdager vi også det som er noe av det sykeste jeg har sett: en tre etasjers m&m-butikk stappfull av folk klokka 10 en søndagskveld. Jeg merker jeg blir svimmel i det jeg går inn, og jeg tenker: dette må være kapitalismens siste fase! USA mistet 250 000 jobber bare i oktober, og så finnes det et marked for dette! Og det verste er at folk i butikken oppfører seg som om dette skulle være normalt. Jeg hører en amerikansk kvinne klage over at de ikke lenger har raspberry-m&m i butikken. Jeg må ut, jeg må ha luft!


En treetasjers m&m-butikk stappfull av kjøpelystne amerikanere

Tilbake på hotellet tar vi på ny en titt ut av vinduet og ser skyskraperne mot nattehimmelen. Tusenvis av opplyste vinduer gir en spektakulær effekt. Vi lukker vinduet, lyden av New York demper seg og selv om byen aldri sover må vi gjøre det. I morgen kveld setter vi kursen tilbake til Oslo.