Gjennom Bosnia-Hercegovina

Frå øya Hvar skulle vi attende til Beograd gjennom Bosnia-Hercegovina. Kontrasten mellom tankelaust strandliv på kroatiakysten og det som møter ein i nabolandet berre nokre kilometer aust, er stor. Bosnia-Hercegovina er eit land det ikkje er mogleg å reise til, utan å byrje å stille dei store spørsmåla om menneskenaturen og om krig og fred og sånn. 15 år etter at serbarane, kroatane og bosnjakkane vart pressa til ein fredsavtale i Dayton, er konflikten mellom dei tre folkegruppene framleis alt for synlege.

Dette blogginnlegget er difor ikkje spesielt lystig lesning.

Vi reiste tvers gjennom landet; fyrste stopp for oss var Mostar. Byen er kjent for den vakre brua over elva Neretva, og for å vere skodeplassen for nokre av dei tristaste og mest uforsonlege krigshandlingane på 1990-talet. Fyrst mellom serberar på den eine sida og kroatar og bosnjakkar på den andre. Når serberane var pressa attende, byrja kroatane og bosnjakkane å krige mot kvarandre. Frontlinja gjekk tvers gjennom sentrum av byen, og utbomba hus står framleis som gapande sår for å minne oss om kva som foregjekk.

Den gamle brua er bygd opp att, ein del turistar vandrar rundt i gamlebyen, men teikna på fiendskap er framleis synlege. Det er den nasjonalistiske tagginga på veggane. Det er dei store korsa som er reist i landskapet for å markere at dette er kristent territorium, ikkje muslimsk. Det er dei kroatiske flagga som vaiar demonstrativt for å vise at lojaliteten ikkje er til landet dei bur i, men til nabolandet Kroatia.

Brua over Neretva. Opprinneleg berre ei bru for å krysse elva. I dag eit symbol på den delte byen Mostar

Moské i solnedgang ved elva Neretva i Mostar

Etter ei natt i Mostar tek vi buss vidare til Sarajevo. Dette er mitt tredje besøk til Sarajevo, men det er ein by som ikkje sluttar å fascinere. Byen si historie kan lesast lag for lag når du kjem køyrande inn mot sentrum. Fyrst forstadane i klassisk «kommuniststil» med store betongblokker frå perioden som republikkhovedstad i Jugoslavia. Deretter bysentrum som vitnar om tida som provinshovedstad under keiseren i Wien. Og til slutt basarområdet som ei påminning om byens lange historie under sultanen i Istanbul.

Hjørnet der den serbiske nasjonalisten Gavrilo Princip skaut og drepte erkehertug Franz-Ferdinand. Ein utløysande årsak til fyrste verdskrigen.

Også i Sarajevo er krigen synleg, men ikkje i like stor grad som i Mostar. I neste fire år beleira bosnisk-serbiske styrkar byen gjennom å stenge alle tikomstvegar og pumpe granatar mot byen frå åssidene rundt. 10 000 mennesker døde i beleiringa av Sarajevo, mellom dei 1 500 barn. Vi får ein guide til å køyre oss rundt i byen og forklare oss korleis beleiringa gjekk føre seg.

Guiden vår fortel om beleiringa av Sarajevo. Eit makabert kart kombinerer informasjon om serbiske stillingar og om OL-anlegga under vinter-OL i 1984.

Etter tre dagar i Sarajevo set vi oss igjen på bussen. No går turen gjennom den serbiske delen av landet, Republika Srpska, og vidare til Serbia.

Oppbygginga av Bosnia-Hercegovina er for innfløkt til å gå i detalj om her, men her kjem ein kortversjon:

Landet har to geografiske område, Bosnia og Hercegovina. Etter Dayton-avtalen er er også landet ein føderasjon med to administrative delar med stort sjølvstyre: Republika Srpska (serbisk dominert) og Føderasjonen av Bosnia-Hercegovina (bosnjakk- og kroatdominert). Desse to administrative delane går på tvers av dei to geografiske områda.

For statsvitarar er det ein morosam tvist at Bosnia-Hercegovina er ein føderasjon som inneheld ein føderasjon. Men det er sjeldan særleg morosamt å bo i statsvitskapleg «morosame» land. Den svært desentraliserte strukturen gjer at det er heilt umogeleg å få gjennomført noko som helst.

Turen austover frå Sarajevo er paradoksal. På den eine sida det fredlege og vakre landskapet vi køyrer gjennom, på den andre sida tanken på kva som skjedde i akkurat same området for berre 15 år sidan. Vi køyrer innom Pale, hovudsete for dei bosniske serbarane under krigen. Det var herfrå Radovan Karadzic og Ratko Mladic ga sine ordre. Srebrenica er berre nokre kilometer lenger inne i landet. Byen der 8 000 menn og gutar som hadde overgitt seg blei tatt til fange og henretta. Dette området såg nokre av dei verste krigshandlingane i Europa etter andre verdskrig.

Om ettermiddagen krysser vi elva Drina og reiser inn i Serbia att. Stål- og betongbrua vi skal krysse ved byen Zvornik er på ingen måter så vakker som brua Ivo Andric skildra nokre mil lenger sør i Visegrad. Men symbolikken til elva, som i dag markerer grensa mellom Bosnia-Hercegovina og Serbia, er framleis tung, og bringer fram det eksistensielle spørsmålet: har landet vi legg bak oss ei framtid?

Elva Drina. På venstre side Bosnia-Hercegovina. På høgre side Serbia.

Det er dessverre lite som tyder på det. Den administrative oppbygginga av landet gjer det umogleg å få gjennomført reformer. Serberane blokkerer alle forsøk på endring, fordi dei vil at Bosnia-Hercegovina skal mislykkast. Unge kroatar flytter til Kroatia der dei kan ha ei framtid. På mange måtar liknar Bosnia-Hercegovina på Jugoslavia på 1970- og 80-talet. Konsekvensen i Jugoslavia vart i første omgang økonomisk katastrofe og i neste omgang blodig krig. Kva som vil vere konsekvensen i Bosnia-Hercegovina vil framtida vise.

BALKAN

Det er lørdagskveld og Grand Prix. Fra studio i Beograd setter de over til Sarajevo. Etter anstrengt small talk kommer det viktigste. - And here are the results from Bosnia and Herzegovina: Turkey 8 points… Croatia 10 points… aaaand… Serbia 12 points!!

Noen dager senere skriver utenriksredaktøren i Dagsavisen følgende i en kommentar kalt ”Leve Jugoslavia”: ”Blodige motsetninger og folkegrupper som hater hverandre. Det er bildet som har vært tegnet av det tidligere Jugoslavia i snart to tiår. Så kommer Grand Prix og avslører at det fortsatt finnes sterke bånd og en levende følelse av fellesskap” og videre: ”De har bodd i felles byer og landsbyer, de drakk sin slivovitsj sammen og heiet på det jugoslaviske fotballandslaget. Deres sønner og døtre giftet seg med hverandre. Så plutselig krig, etisk rensing og massakre.”

------------

Sist jeg drakk slivovitsj på Balkan, for snart to år siden, satt jeg på kontoret til den katolske biskopen av Banja Luka, Franjo Komarica. Det er fortsatt litt uklart for meg hvordan jeg fikk audiens hos pavens utsendte til Republika Srpska, men biskopen benyttet i alle fall muligheten til å tømme all sin hellige vrede over meg og min reisekompanjong. På flytende tysk målbar han sin fortvilelse over situasjonen i den serbiske delen av Bosnia-Hercegovina. Etter krigen har Banja Luka blitt en nesten ren serbisk by, og biskopen så sitt bispedømme forsvinne etter hvert som kroatene flyttet ut. Uten at Europa grep inn. Så sent som i 2004 ble en av hans prester drept. Hvordan kunne vi, som humanismens forsvarere, godta dette? Han ropte mot oss, øynene hans gnistret.

Serberne vi møtte i samme by snakket om løsrivelse og selvstendighet. Eller i det minste å slå seg sammen med Serbia. Etter at Kosovo løsrev seg er dette spørsmålet svært aktuelt igjen. Tidligere i vinter vedtok parlamentet i Republika Srpska en resolusjon som sier at dersom Kosovo får selvstendighet fra Serbia, så vil også de kunne erklære Republika Srpska uavhengig av Bosnia-Hercegovina.

Til Banja Luka kom jeg fra den delte byen Mostar. Der var det fortsatt liten kontakt mellom bosnjakene og kroatene på hver sin side av elven Neretva. De skyter ikke lenger på hverandre, men de lever sine liv parallelt. Kroatene i Bosnia-Hercegovina har fått kroatiske pass og kan stemme ved valg i Kroatia. For dem betyr ikke landet Bosnia-Hercegovina noe som helst, det er Kroatia som er deres hjemland. Sim-kort fra Bosnia-Hercegovina er likevel greit å ha når det er Grand Prix.

I det store og det hele er det bare de muslimske bosnjakene som synes som synes Bosnia-Hercegovina er en god idé. Og det er ikke det beste utgangspunktet når man skal bygge landet sammen.

-----------

Nå befinner jeg meg altså i Sarajevo, hovedstad i dette merkelige landet. Byen var det nærmeste man kom en kulturell smeltedigel i Jugoslavia. Her var det til og med en del tilfeller av giftemål mellom ulike etniske grupper. Desto hardere ble fallet når krigen brøt ut. Bildene fra beleiringen av Sarajevo sjokkerte verden. Beleiringen varte i fire år og skal ha kostet 12 000 mennesker livet. Fortsatt ser man merkene etter granater på husveggene.

Desto mer forunderlig er gruppen av mennesker som er samlet på klubben Hacienda denne junikvelden. Bare 15 år etter at serberne, kroatene og bosnjakene var i en blodig krig, alle mot alle, står nå representanter fra politiske ungdomspartier fra de tre landene og drikker øl sammen. De er ikke bare ungdomspolitikere, men de representerer partier som befinner seg mer eller mindre på den nasjonalistiske siden av politikken. De snakker samme språk og skåler. Kan det være at Dagsavisen har rett? At det nå er forsoning å spore?

--------------

Dagen derpå: en av innlederne nevner Kosovo i en bisetning. Han sier ikke noe om Kosovo, han bare nevner at Kosovo eksisterer som et geografisk område. Serberne avbryter han: - Kosovo skal omtales som en del av Serbia! Innlederen, som er fra Bosnia-Hercegovina, understreker at han ikke skal snakke om Kosovo. Serberne gir seg ikke. Debatten er i ferd med å spore helt av, når en deltaker fra Kroatia gjør oppmerksom på at Kosovo ikke står på dagsorden som diskusjonstema.

-------------

Det er klart at det har skjedd en utvikling når det er mulig for serbere, kroater og bosnjaker å møtes i Sarajevo. Men forsoning er langt unna. Fortsatt er man svært langt unna å kunne enes om en felles oppfatning av hva som skjedde på 1990-tallet, fortsatt skal det svært lite til før diskusjoner sporer av og blir svært opphetede. Graden av tillit mellom folkegruppene er svært lav. Stemmegivningen under Grand Prix er ikke et tegn på forsoning. For det første er ikke Grand Prix viktig nok til det, for det andre så viser det at lojaliteten til mange av dem som bor på Balkan slett ikke er til det landet man er statsborger i, men til nabolandet.

Balkan er ikke lett å bli klok på...