MOT SOLA IGJEN

I går var det lyst ute når jeg våknet. Siden forrige innlegg hadde jeg forflyttet meg ganske langt sørøstover; fra Murmansk til Arkhangelsk. Ute var det bikkjekaldt, og frostrøyken fra Dvinas utløp i Kvitesjøen glitret i morgensola.



Arkhangelsk i morgensol

Jeg har trodd at Murmansk og Arkhangelsk bare lå et litt langt steinkast unna hverandre, og at en relativt kort togtur kunne bringe oss fra den ene byen til den andre. Toget bruker 34 timer på turen. Når vi skal rekke både Murmansk og Arkhangelsk på en uke, er fly eneste alternativ selv om man reiser sammen med representanter fra en av de mer flyfiendtlige barne- og ungdomsorganisasjonene i Norge.

Et av flydesigner Oleg Konstantinovitsj Antonovs mesterverk, og som bidro til at han ble Helt av Sovjetunionen, var flyet han designet i 1960. Et 44-seters propellfly, Antonov An-24, spesialdesignet for å operere i ugjestmilde strøk med minst mulig vedlikehold. Over 1000 eksemplarer ble laget før produksjonen stoppet i 1978. Fortsatt flyr mange av dem i land som Cuba, Usbekistan, Kambodsja og selvsagt strekningen Murmansk – Arkhangelsk.

Vårt eksemplar av arten var nesten 3 timer forsinket. Siden ingen på flyplassen kunne gi oss informasjon på engelsk ble pappa foran datamaskinen hjemme i Fosnavåg løsningen for å holde oss oppdaterte på når flyet skulle komme.

Det å fly med fly produsert i Sovjetunionen har alltid stått for meg som en smule eksotisk. Man har jo hørt så mange historier. Det er litt annerledes, ja visst. Men dersom man har flydd Widerøe langs norskekysten så er ikke det å fly en Antonov fra 60-tallet spesielt forskjellig. Det føles litt som å sitte oppå en vaskemaskin som sentrifugerer.

Flyturen var relativt begivenhetsløs. Jeg satt ved siden av en fyr som såg ut som han hadde store indre motsetninger han kjempet med. Han krøllet seg sammen som en ball i setet og nileste på noen gamle maskinskrevne dokumenter mens han kastet på hodet og virket veldig utilpass. Noen damer på første rad hadde fått litt for mye å drikke og flørtet hemningsløst med noen menn på raden bak. Ved siden av meg satt det noen miljøvernere og strikket sokker. Som sagt, ikke så veldig ulikt en tur med Widerøe langs norskekysten.


Ombord i Antonov. Man skulle sitte trangt når man var ute og fløy i Sovjetunionen. Legg merke til de lekre gardinene i bakgrunnen.



Natur og Ungdom har alltid et strikketøy lett for hånden


---------------------------------

I dag er planen å komme seg fra Arkhangelsk via St. Petersburg og tilbake til Oslo. Igjen var det Aeroflot som skulle gjøre jobben, men denne gangen med hjelp av en gammel Tupolev. Jeg merker at tålmodigheten svinner i møtet med russiske flyplasser. Det er grått, trangt, alt for mange sikkerhetssjekker, null informasjon på engelsk og ansatte som ønsker meg dit pepper’n gror, men ikke er villige til å fortelle meg veien dit. I St. Petersburg brukte jeg 1 time og 45 minutt fra jeg kom til flyplassen til jeg var ved gaten til Osloflyet. Nå sitter jeg stuet sammen i et alt for lite lokale og venter på at flyet skal dukke opp.


Dagens fremkomstmiddel. Denne flytypen var forøvrig det første sovjetiskproduserte flyet som fikk tilatelse til å lande i Vest-Europa.


---------------------------------

Jeg skal innrømme at bloggen min har en tendens til å bekrefte de fordommene mange har om Russland og Øst-Europa. Man kan få inntrykk av at livet i øst stort sett er grått og trist (ref. flyplassen), med sure resepsjonsdamer og demokratisk underskudd.

Det er klart at det er mye grått og trist, mange sure resepsjonsdamer for ikke å snakke om demokratisk underskudd. Murmansk er typisk en sånn by som veldig lett lar seg plassere inn i en stereotyp oppfatning av russiske byer.

For å vise at også byer som Murmansk kan ha noe vakkert ved seg, avslutter jeg bloggingen for denne gang med en liten fotomontasje fra en tur jeg hadde til havna onsdag sammen med Marie og Åshild fra Natur og Ungdom.


En fargerik kino


Hvem sa at stasjonsområder i Øst-Europa trenger å være kjedelige?"


Passasjerterminalen, Murmansk havn


Murmansk med stasjonen i forgrunnen


Murmansk havn i mørketid

KIRKENES - MURMANSK


Sola takker for følget i det jeg nærmer meg Kirkenes. Klokka er 11 på formiddagen

I 1992 bestemte familien seg for å se Nord-Norge. Den sommeren kjørte vi med bil hele veien fra Sunnmøre til Kirkenes og tilbake. Selv om Nord-Norge er interessant nok, så var turens høydepunkt for min del utvilsomt dagsturen fra Kirkenes til Russland. Opplevelsen av å komme til den lille, fattige byen Nikkel under et år etter at det sovjetiske flagget ble firt for siste gang, var enorm.

Jeg kan med ganske stor sikkerhet si, at det var fascinasjonen fra denne dagsturen til Nikkel i 1992, som er årsaken til at jeg nå 15 år senere sitter og tviholder meg fast i setet i en russiskregistrert marsjrutka i full fart mot Kolahalvøya. Med fullstendig forakt for den glatte og svingete veien, har sjåføren fått det for seg at det er best å ligge i venstre felt. Jeg angrer på at jeg satte meg på venstre side av minibussen. Vil det å flytte seg nå bli oppfattet som en kritikk mot kjøringen hans?

For jeg kunne ha flyttet meg til en hvilken som helst plass, siden jeg var den eneste som hadde tenkt meg fra Kirkenes til Murmansk denne desemberkvelden. I det jeg gikk inn i 9-seteren ble det også klart at sjåføren ikke snakket norsk eller engelsk. Med mitt ordforråd på russisk kunne jeg holde samtalen gående sånn omtrent til bygrensa. Da var det fortsatt 4 timer og 55 minutter til estimert ankomsttid i Murmansk. – Dette kan bli en lang ettermiddag, tenkte jeg.

Så her sitter vi, sjåføren min og jeg, i taus tosomhet. Mil etter mil med svart arktisk natt. Sjåføren prøver å kompensere for den dårlige lønnsomheten på denne turen ved å gjøre timebetalingen så høy som mulig. Det føles som vi kjører på et gigantisk vaskebrett. Cheeseburgeren som jeg heiv nedpå like før avgang i Kirkenes, hopper rundt i magen som en vaskeball.

Etter 1 time og 20 minutter viser det seg at sjåføren likevel kan noen ord engelsk. Han skrur ned den russiske teknomusikken som han har uante mengder av, og sier: –I smoke, no problem. Han er hensynsfull og sveiver ned vinduet. Den sure eksosen fra Ladaen som karer seg opp bakken foran oss, blander seg med sigarettrøyken. Vaskeballen i magen øker takten.

Vi passerer på utsiden av Nikkel. Jeg hadde håpet at vi skulle kjøre gjennom byen slik at jeg kunne se om det hadde vært noen forandringer de siste 15 årene. I mørkret ser byen nesten koselig ut. Det kunne vært Tveita eller Ammerud. Hvis det ikke hadde vært for det gigantiske nikkelverket, selvsagt. Det ligger på en høyde over byen og spyr ut røyk.

Byer som Sputnik og Petsjenga farer forbi. Sjåføren virker lykkelig over at jeg avslo hans tilbud om en rast. Plutselig, på den andre siden av et høydedrag kan vi se lysene fra Murmansk ligge under oss.

---------
I morgen går turen videre med Aeroflot Nord til Arkhangelsk.



Utsikten fra hotellrommet i det dagslyset gjør et forsøk på å jage bort den arktiske natta. Det lykkes den ikke med.