Ut mot havet

Ettersom det ble klart at de høye temperaturene på Balkan ikke hadde noen intensjoner om å slippe taket, ble tanken på de fem dagene vi hadde planlagt med badeferie på kroatiakysten stadig mer forlokkende. Målet vårt var øya Hvar. For å komme til øya kan man reise med fly fra Gardermoen til Split (turen tar tre timer, priser fra 299,- hos Norwegian) og ta katamaranen (ca 1 time) over til Hvar.

Eller man kan gjøre det på vår måte:

Torsdag morgen tok vi toget fra Beograd mot Podgorica, hovedstaden i Montenegro. Etter først å ha passert betongblokkene i byens forsteder, brettet det serbiske landskapet seg ut foran oss. Grønne åser, maisåkre, små landsbyer som lå tilsynelatende folketomme i den stekende varmen. Bare en og annen gjeter satt under et tre og passet kuene sine.

Togvognen vår var av eldre modell, uten klimaanlegg, og vi fikk plass i en seksmannskupé. Kupeen var full, men bare to av passasjerene skulle hele veien til Montenegro: en gammel kvinne og en ung kvinnelig student. Togvognen yret av liv, med alt fra små barn til eldre menn som, tross en temperatur rundt 35 grader, hadde trukket i findressen for anledningen.

 Stemningsbilde fra togkupeen 

Å reise med tog på Balkan er ikke for folk med dårlig tid. På samme måte som vi etter hvert ble sløvet ned av varmen, virket det som om også toget tenkte at dette ikke var en dag å stresse på. I lange perioder tuslet vi avgårde i raskt joggetempo, bare avbrutt av uforklarlige stopp hvor den lille brisen som ellers gjorde det levlig i kupeen vår, opphørte. Gjennomsnittshastigheten på turen ble til slutt på under 40 km/t, noe selv NSB burde kunne klare å slå.

De rullende åsene ble til dype daler og høye fjelltopper etter hvert som vi kom sørover i Serbia. Når vi kommer til den montenegrinske grensen ser vi de svarte fjellene som har gitt Montenegro navnet sitt. Toget er tre timer forsinket og mørkret er i ferd med å falle over landskapet. Menneskene som har holdt seg innendørs har begynt å trekke ut i landsbyene vi passerer. Naturen blir villere og villere, med tett skog langs de bratte fjellsidene. Etter hvert gjør mørkret og de mange tunnellene at vi ikke lenger får sett stort, og klokken er blitt halv elleve på kvelden når vi ankommer Podgorica etter 12 timer på toget, 3,5 timer forsinket.

Montenegrinsk natur møter jugoslavisk jernbaneinfrastruktur

Skumring over Montenegros fantastiske landskap

Vi overnattet en natt i Podgorica; det er ikke stort å finne på der. Studenten som vi delte kupé med snakket om den friske luften i byen. Luften var sikkert ren nok den, men når den kjennes som noen holder en hårføner en halvmeter fra ansiktet ditt så er det ikke spesielt behaglig. Vi oppsøkte den eneste attraksjonen av interesse i byen, en statue av den russiske visesangeren Vladimir Visotskij, og gjorde oss klare for neste etappe.

En liten godbit her for Visotskij-fans: statue av den russiske visesangeren i Podgorica

Heldig nok går det en buss fra Podgorica til Zagreb hver fredag ettermiddag, og vi hadde fått billett til Dubrovnik i Kroatia. Stemningen steg betraktelig da vi så at bussen var utstyrt med klimaanlegg. Nedturen ble desto større da det ble klart at anlegget enten ikke virket eller at bussjåføren ikke ville slå det på. Vi fikk heller ikke åpne taklukene.

Resultatet ble at det utviklet seg et eget økosystem inne i bussen, bestående av ekstremt fuktig luft på grunn av svetten som bokstavlig talt rant i små bekker fra passasjerene. Som en ekstra spiss på det hele satte sjåførens hjelpemann seg til å røyke fremst i bussen. Bussturen er likevel en opplevelse der veien snirkler seg på fjellblokker langs den montenegrinske og kroatiske kystlinjen, og med Adriaterhavet bare en litt uheldig forbikjøring unna.

 Ekvipasjen vår på strekningen Podgorica - Dubrovnik. Her avbildet under fergeturen over Kotor-bukta i Montenegro.

Siste etappe til vårt sydenreisemål går med båt. To ganger i uka tar M/V Marko Polo turen opp den kroatiske kysten fra Dubrovnik til Rijeka. På veien er den også innom Hvar. Marko Polo kjørte seg så kraftig på grunn i fjor høst at ingen trodde båten ville få vann under kjølen igjen. Kanskje på tide at den fikk pensjonere seg, tenker vi i det vi tar balja i nærmere ettersyn. Båten trafikerte strekningen Larvik-Fredrikshavn under navnet «Peter Wessel» på 1970-tallet, og er en stilstudie i hvordan danskebåtene så ut for tredve år siden.

M/V Marko Polo: et skip som nok må innse at dets glansdager ligger bak det.

Marko Polo har ikke helt klart å skjule sporene etter sin fortid som danskebåt på 1970-tallet

Men båtturen er likevel fantastisk. 7 timer på nesten blikkstille hav med panoramautsikt mot den røffe og karrige kroatiske kysten. Etter noen timer dukker øya Hvar opp i horisonten: det meste av øya er uten bebyggelse, bortsett fra Hvar by hvor vi ender opp etter at båten har snirklet seg rundt øya. Vi sjekker inn på Amfora Grand Beach Resort, nyter utsikten over Adraterhavet, spiser en fantastisk St. Petersfisk med kroatisk hvitvin til i en av byens restauranter og kan endelig nyte det glade sydenlivet.

Utsikten fra hotellet vårt.

Det hadde nok vært enklere å fly direkte til Split og ligge på stranda i 14 dager, men neppe like morsomt. Derfor tar vi selvfølgelig tog og buss også tilbake til Beograd, men denne gangen gjennom Bosnia-Herzegovina.

Beograd

 «This was the police headquarters. Destroyed by Nato bombs. It's insane, to bomb a capital city in Europe in the 20th century. Where are you from?»

Drosjesjåføren har fått vann på mølla og har kjørt det vi mistenker er en omvei for å vise oss de utbombede bygningene. "Norway", mumler vi beskjemmet fra baksetet og håper at sjåføren ikke er for godt bevandret i norsk alliansepolitikk. Jeg begynner å forberede en argumentasjon i hodet om det historisk gode forholdet mellom Serbia og Norge. Om jugoslaviske krigsfanger i tyske fangeleire i Norge under andre verdenskrig, og en statsminister som praktisk talt har vokst opp i Beograd. Sjåføren forfølger imidlertid ikke temaet videre. Han nøyer seg med å lure oss med en alt for høy pris på turen inn fra flyplassen. Kanskje er det hans måte å hevne bombingen av byen på.

Hus bombet av Nato i 1999

Vi er altså i Beograd, byen som ligger hvor elvene Donau og Sava møtes, og som er første stopp på Ann-Mari og Marius' balkanrundtur. Julivarmen har lagt seg som et ullteppe over byen. Det er varmt og klamt, og vi sniker oss langs husveggene for å finne skygge for den stekende sola. Beograd vil nok aldri bli omtalt som en vakker by. Til det har arkitekter fra jugoslaviatiden hatt for stor innflytelse. Men det er en trivelig by når man kommer bort fra de mest trafikerte gatene. Den første kvelden vandrer vi ned gågaten Knez Mihailova og inn på festningen Kalemegdan. Fra festningen, som i sin tid markerte grensen mellom det siviliserte romerriket og det barbariske Sentraleuropa, ser vi solen gå ned over Novi Beograd.

Solen på vei ned over møtepunktet for de to elvene Donau og Sava

Når vi ser alle de glade menneskene som svermer rundt i sentrum denne sommerkvelden, så er det vanskelig å begripe at serberne for bare 10 år siden ble sett på som Europas pariakaste. De fikk i stor grad skylden for krigen i kjølvannet av Jugoslavias oppløsning og det toppet seg med Natos bombing av landet i forbindelse med Kosovokrigen i 1999. Og dette er det store paradokset: de er blitt bombet og marginalisert av Europa, men likevel forstår alle at Serbias eneste mulighet for økonomisk vekst og politisk stabilitet ligger i det samme Europa som bombet dem og tok fra dem Kosovo.

Det er lett å forstå at dette skaper frustrasjon hos serberne, og at dette kommer til uttrykk gjennom for eksempel bitre taxisjåfører eller i form av politisk tagging på veggen uten for hotellrommet vårt.

 Tagging utenfor hotellrommet vårt. Fritt oversatt står det noe i retning av "EU takker ikke 1389". 28. juni 1389 er datoen for det ulykksalige slaget på Kosovosletta som serberne tapte mot tyrkerne og som er blitt svært sentralt i serbernes forståelse av seg selv som forsvarere av europeisk sivilisasjon mot hordene fra øst. Støtten fra resten av Europa har vært heller lunken.

På et område er likvel Serbia helt i fronten i Europa. Likestilling mellom kjønnene er ikke det man først og fremst tenker på når man tenker Balkan. Tvert i mot er landene i denne regionen mer preget av en machokultur som får norske menn til å se ut som en gjeng med tøfler, og hvor ord som pappaperm er uforståelige. Men på et område har den serbiske mannen kommet lengre enn den norske mannen. Det gjelder forholdet til håndvesker, the man purse. Hvilken norsk mann må ikke innrømme at det hadde vært veldig hendig med en liten håndveske under armen til å putte telefon, nøkler og kortmappe i, i stedet for la bukselommene bule ?

I Serbia er det helt greit for menn å gå med håndveske, ja du ser knapt en mann på gaten uten. Og jeg lurer på: hva skal til for at vi nordmenn skal kunne gjøre det samme? Jeg håper Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet så snart som mulig lager en handlingsplan for å endre menns holdninger til håndvesker og gjerne legger et par millioner på bordet for erfaringsutveksling mellom menn fra Serbia og Norge.

Ukjent mann med håndveske (t.h) snikfotografert på Knez Mihailova

I morgen går turen videre med tog fra Beograd til Podgorica i Montenegro.