ISTANBUL

I det båten vår forlater den asiatiske siden av Istanbul og kaster seg ut i den kaotiske trafikken på Bosporosstredet, synker solen ned bak skysskraperne i vest. Båten setter kursen mot Europa og foran oss vokser de til sammen ti minaretene på Hagia Sofia og Den blå moskeen mot himmelen. Da vi går i land ved Galatabroen har himmelen over Det gylne horn blitt rød og vi hører bønneropene gjalle fra moské til moské.

Solen har gått ned over Bosporosstredet

Dersom jeg hadde hatt en 10-på-topp-liste over favorittbyer, ville Istanbul kommet svært nær toppen. Byen er så utrolig mye på en gang. Man blir svimmel av historiske monumenter, ettertenksom med tanke på Tyrkias fremtid, redd i de mørke, søplete bakgatene, opprømt over folkelivet på Istiklal Cadessi og lykkelig av en kopp te under Galatabroen en sen kveldstime.

Som nordmann, så merker jeg at det er min egen kultur og historiske ballast som blir satt i perspektiv i møte med Istanbuls historie. Det gjør noe med selvfølelsen å tre inn i Hagia Sofia, et mesterverk av en kirke påbegynt i år 532. Mens andre bidro med fantastiske mosaikker og malerier, var bidraget fra våre forfedre graffiti på gulvet.

Hagia Sofia

"Halfdan var her". En av våre forfedre risset runer i gulvet på Hagia Sofia. Nå blir vi hengt ut som vandaler for hele verden.

Et steinkast unna Hagia Sofia, i det storslåtte sultanpalasset slås man av historiens paradokser. Herfra hersket sultanene på tre kontinenter. De erobret store deler av Europa og stod ved Wiens porter. Vel 300 år senere vil tyrkerne igjen bli en del av Europa. Brussel, ikke Wien, er målet, men kjepper stikkes i hjulene av Sarkozy og andre som mener at Tyrkia ikke hører hjemme i det europeiske fellesskapet.

Stedet hvor Herskeren av huset Ottoman, Sultanenes Sultan, Khanenes Khan, Kommandør av de trofaste og etterfølger av Profeten for Universets Herre, gjorde sitt fornødne

Ingen andre steder er Tyrkia mer europeisk enn gaten Istiklal Cadessi. Et yrende folkeliv, restauranter og kafeer. Vi vandrer begeistret rundt, målløse over kontrasten til de andre delene av Istanbul. Også under det ottomanske riket var denne delen av byen, hvor de kristne og jødene holdt til, stedet for forlystelse. Nå er det nesten bare tyrkere igjen, men det ser ikke ut til å ha lagt en demper på stemningen.

I Orhan Pamuks bok ”Istanbul”, er han særlig opptatt av byens bakgater. Vi har så langt hatt to møter med bakgatene: et frivillig og et ufrivillig. Istanbul preges av mange turister, spesielt i den gamle delen av byen. Man skal imidlertid ikke mange kvartalene bort fra de mest trafikkerte gatene før man oppdager et helt annet Istanbul. Når det er mørkt, hvilket var tilfelle for vårt ufrivillige møte med bakgatene, blir man redd. I dagslyset forundrer vi oss over om vi har kommet til en annen by.

Det mangfoldige Istanbul og Tyrkia er vanskelig å forstå. Utenfor hotellvinduet vårt drives det valgkamp med en voldsom intensitet. Tidligere i år brøt det ut en alvorlig politisk krise etter at regjeringspartiet AKP nominerte en pro-islamistisk kandidat til presidentvervet. De militære raslet med sablene og varslet at de ville gripe inn hvis kandidaten ble valgt. En islamistisk president ville være et brudd med Atatürks verdier. De sekulære kreftene i landet ser på denne valgkampen som en siste mulighet til å redde Atatürks Tyrkia.

I det vi sitter under Galatabroen og drikker te, vurderer vi å følge opp tradisjonene fra våre forfedre og risse inn ”Ann-Mari og Marius var her” i broen, med tilføyelsen ”Og vi kommer tilbake”.

Sola har gått ned, men fiskesalget fortsetter i Det gyldne horn

ANN-MARIS HJØRNE,
eller: Bekjennelser fra en nyskrubbet kvinnes hånd.

Hamam. For meg smaker dette ordet av orientalsk velvære og lekre lokaler. Selv om Marius feiget ut ved tanken på å bli knadd av en fremmed, visste jeg at jeg kom til å angre hvis jeg ikke gikk i hamam mens vi er her. Derfor innfant jeg meg tidligere i dag på Cemberlitas Hamami, som i følge Thorvald Steen* er Istanbuls mest storstilte hamam.

Jeg må innrømme at tanken ”Hva var det jeg tenkte på? Har jeg frivillig betalt 160 kr** for at en liten og litt sur tyrkisk dame skal skrubbe meg ned på en relativt hardhendt måte?” streifet meg til å begynne med. Etter hvert som den hardhendte skrubbingen ga seg og jeg ble innhyllet i velduftende skum mens den (nå litt mindre sure) tyrkiske damen masserte fotsålene mine, ble jeg derimot overbevist om at dette var valuta for pengene.

En times tid etter at jeg hadde entret hamamen, tumlet jeg ut på gaten igjen. Borte var flerfoldige lag med død hud samt enhver bluferdighet jeg tidligere måtte ha følt overfor fremmede kvinner med skrubbehanske.


*Forfatter av Historier om Istanbul
**Det finnes billigere hamamer, men tidligere nevnte Thorvald Steen anbefalte dette litt dyrere hamamet spesielt for nybegynnere

ET NATTLIG INTERMESSO I TRE AKTER

1. akt: En bulgarsk natt
Et tog farer gjennom den bulgarske natten. Det er Bosporosekspressen på vei fra Sofia til Istanbul, toget er i ferd med å nærme seg den tyrkiske grensen. De fleste av vinduene på toget er mørke, men det lyser svakt fra en av kupeene i vogn 482. I kupeen sitter et par i slutten av tyveårene, Ann-Mari og Marius. Stemningen i kupeen er god; de er på vei til sitt endelige bestemmelsessted Istanbul etter å ha toget gjennom Sentraleuropa. De leser i hver sin bok.

Ann-Mari (ser plutselig opp fra boken):
Vi trenger vel ikke visum for å komme inn i Tyrkia?

Marius (prøver å se selvsikker ut):
Nei, det kan jeg aldri fatte. Det er jo så mange turister som reiser på charterferie til Tyrkia, det ville være utrolig hvis alle skulle måtte ha visum for å komme inn i landet.

Marius hadde egentlig tenkt å sjekke om man trengte visum i Tyrkia før avreise. Han brukte alltid å dobbelt- og trippelsjekke slike opplysninger når han var ute og reiste i jobben. Nå var han plutselig usikker på om han hadde husket å sjekke innreisebestemmelsene til Tyrkia. Et eller annet sted i bakhodet mente han å ha lest at man ikke trengte visum.

Når han reiste til rare steder med jobben, så pleide han også alltid å ha med en reservebeholdning med dollar i tilfelle noe skulle skje. Når han nå sitter i kupeen sin på vogn 482 gjennom den bulgarske natten, er kontantbeholdningen hans på bare 25 euro og 10 dollar. Dette er penger som han tilfeldigvis har liggende i lommeboken fra tidligere reiser i år.

For å være helt sikker tar Marius et raskt googlesøk på telefonen. ”Visum Tyrkia” skriver han inn i søkefeltet. Resultatet er nedslående.

2. akt: En tyrkisk natt
Bosporosekspressen har stanset ved den tyrkiske grensestasjonen. Klokka er 4 om natten, og grensepolitiet går gjennom vognene en etter en. I en svakt opplyst kupé i vogn 482 sitter Ann-Mari og Marius og er engstelige. De har akkurat oppdaget at man må ha visum for å komme inn i Tyrkia. Den gode nyheten er at man kan kjøpe visum på grenseovergangen, den dårlige nyheten er at Ann-Mari og Marius ikke har 40 euro for å betale visumet. Stemningen er tynget.

Politimannen (banker på døren):
Passports, please!

Ann-Mari og Marius gir han passene sine. Den morske mannen blir stående og bla sakte gjennom hver side av passene. Han ser først på Ann-Maris pass, og rister sørgmodig på hodet når han er ferdig. Deretter er det Marius sitt pass. Igjen rister han på hodet.

Politimannen:
My friends, please come with me, please.

Ann-Mari og Marius har ikke noe annet valg enn å forlate kupeen og begi seg ut på plattformen. De andre passasjerene på toget sitter og skuer forventningsfullt mot dem. Etter snart 4 timer med grensekontroll ser det endelig ut til at det skal skje noe.

Politimannen:
You see the light over there. There is an office where you can by visa.

Politimannen peker på et lite hull i veggen på den andre siden av stasjonen. Ann-Mari og Marius begir seg over den mørklagte plassen mot det lille hullet i veggen hvor det skal være mulig å kjøpe visum. Marius stirrer intenst etter en bankterminal eller andre tegn på at det skal være mulig å bruke Visa-kortet.

I luka står en gammel mann med alt for få tenner.

Gammel mann:
Euro or dollar?

Marius:
We have no cash.

Gammel mann:
Euro or dollar?

Det går opp for Ann-Mari og Marius at den gamle mannen ikke kan engelsk. Marius plukker frem lommeboka og drar frem en 20-euroseddel, en 5-euroseddel og to 5-dollarsedler.

Marius:
This is all we have! Is it possible to pay with Visa?

Den gamle mannen plaprer i vei på tyrkisk. Men det er helt tydelig at det ikke er mulig å betale med kort. Han skriver på et papir 20€+20€=40€. Han vil altså ha 40 euro for å slippe dem inn i Tyrkia. Ann-Mari og Marius har 25 euro og 10 dollar.

Situasjonen er håpløs. Det er ikke mulig å kommunisere med mannen. Han forstår at de ikke har penger, men han er overhode ikke villig, eller i stand til, å komme med et forslag til hvordan de kan komme seg ut av denne knipa. Han signaliserer at Ann-Mari og Marius har jo råd til ett visum.

Ett visum er ikke veldig mye til hjelp. Det er uaktuelt at en av dem skal dra videre med toget mens den andre står igjen på en mørklagt tyrkisk stasjon klokka 4 om natta. Tanken på å stå igjen sammen på stasjonen når toget kjører er heller ikke spesielt lystig. De begynner å forberede seg på at de må lempe ut bagasjen sin og forlate toget.

Det er da en siste desperat tanke slår Marius. Han åpner lommeboka igjen og graver frem to rare sedler.

Marius:
I have 25 Azerbaijani Manat...

Den gamle mannen ler. Marius innser at å tro at den gamle mannen skal godta 25 gærninger fra en liten tidligere sovjetrepublikk som erstatning for euro og dollar er vel optimistisk. De to sedlene hadde Marius glemt å rydde ut av lommeboken etter reisen til Aserbajdsjan i april.

Den gamle mannen ser rart på sedlene og mumler fremdels på tyrkisk.


Marius:
Azerbaijan! Azerbaijan!

Han vet at selv om aserbajdsjanerne er sjiamuslimer og tyrkerne sunnimuslimer, så ser de folkene på hverandre som etniske ”søsken”. Han prøver å spille på tyrkernes sympati for Aserbajdsjan. Han er glad det ikke er armenske penger han har i lommeboka.

Før Ann-Mari og Marius vet ordet av det har den gamle mannen funnet frem et visumklistermerke og klistret det inn i passet. Marius gir han alle pengene han har. Den gamle mannen smiler. Ann-Mari og Marius trykker hånden til den gamle mannen og løper tilbake til toget.


3. akt: En tyrkisk morgen
Solen er på vei opp over Bosporosekspressen der den bryter seg frem gjennom de tyrkiske solsikkeåkrene. I en kupé i vogn 482 sitter et par i slutten av 20-årene. Stemningen er god, om et par timer vil de være fremme i Istanbul. Da de våknet var de ikke sikre på om de hadde drømt eller ikke.

Kunne det stemme at de var svært nære ved å ikke bli sluppet inn i Tyrkia i natt, og at det eneste som reddet dem var 25 aserbajdsjanske manat som Marius hadde glemt å rydde ut av lommeboken?

Beviset på at Ann-Mari og Marius oppholder seg lovlig i Tyrkia

FRÅ BUDAPEST TIL ISTANBUL

Då står årets sommarferie for døra, og Ann-Mari og eg har bestemt oss for å utforske Sentraleuropa. Dette området i Europa som strekker seg frå den polske austersjøkysten i nord til Bosporos i sør, er enno uutforska land for meg. I ei tid der "alle" har vore på weekendtur til Praha eller Budapest, må eg skamfull innrømme at eg ikkje har vore korkje i den eine eller den andre byen.

Vår ferd skal starte på mandag i Budapest og vi reiser vidare gjennom Transylvania, Romania og Bulgaria før vi ender opp i Istanbul. Det er på mange måtar tre historiske reiser på ein gong.

Det er reisa gjennom hjartet av Sentraleuropa, med assosiasjonar til praktfulle byar, fulle av historie og trange gater. Mørke, djupe skogar fulle av borger, slott og prinsesser. Eit kulturelt mangfald av tyskarar, jødar, slavarar og sigøynarar. Sentraleuropa var "det eigentlege Europa" og, på sitt beste, modell for det Europa som multikulturalistar som meg sjølv ynskjer i det 21. hundreåret.

Det er også reisa gjennom det tyrkiske Europa. I 1526 måtte det ungarske kongedømmet gi tapt for det framrykkande ottomanske riket. Med det hadde sultanen i Istanbul kontroll over heile det søraustlege Europa. Ungarn var underlagt sultanen berre i vel hundre år før landet reiste seg og vart ei stormakt i samarbeid med Austerrike. Bulgaria vart formelt verande ein del av det tyrkiske riket heilt fram til 1908. Uansett kor lenge tyrkararne vart verande, kan påverknaden deira sjåast også i dag.

Til slutt er det og ei reise gjennom det kommunistiske Europa. Sovjetunionen kontrollerte Ungarn, Romania og Bulgaria meir eller mindre i 40 år. Likevel må dette seiast å vere ein parentes i historia, samanlikna med dei periodene desse landa har vore underlagt andre makter.

I Noreg har ein ofte ein tendens til å ikkje hugse dei store skilandane mellom kommuniststatane i Sentraleuropa. På den eine sida var Bulgaria alltid flinkast i klassen når det gjaldt å fylgje pålegga frå Moskva. Romania kjørte ei sjølvstendeline der dei snakka Moskva midt i mot og starta ei persondyrking av Ceauşescu som berre kan samanliknast med Nord-Korea. Ungarn var landet som etter at bølgene frå 1956 hadde dempa seg, sakte men sikkert nærma seg Vesten gjennom mellom anna opning for privat næringsverksemd.

Ingen stad er vel meir naturleg å ende opp etter ei slik reise enn Istanbul. "Det andre Rom" som vart hovudstaden til dei muslimske erobrerane av Europa, før den mista all sin status med Atatürk si erklæring av den tyrkiske republikken.

Basert på denne introduksjonen til årets sommerferie, burde vi nok satt til side eit par månader for å utforske området. Dessverre har vi berre 2,5 veker til rådvelde, men liker vi det vi ser kan vi sjølvsagt kome attende igjen og igjen.