EN DAG I NEW YORK

Det som slår en med New York er først og fremst mangfoldet. Hvordan man etter en liten t-banetur plutselig kan befinne seg i en helt annen verden enn der man startet. Dagen i dag var en slik dag hvor dette ble veldig tydelig.

Vi våknet opp på hotellet vårt på 44. gate, Midtown Manhattan. Fra vinduet vårt i 22. etasje har vi fantastisk utsikt ut over skyskraperjungelen. Rett foran oss troner den 70 etasjer høye GE-bygningen på Rockefeller Center med sitt utkikkspunkt ”The top of the Rock”. Dette er avenyenes område, breddfulle av luksusbutikker, banker, dresskledde kvinner og menn. Hvis vi åpner vinduet på rommet vårt hører vi det dype brølet fra byen under oss. Summen av lydene fra tusenvis biler, bygninger og mennesker. Den eneste variasjonen er sirenene som skjærer seg inn i øregangene.


Manhattan sett fra "Top of the Rock". Hotellet vårt nede i høyre hjørne med det som ser ut som en rund UFO på taket. Her residerer vi i 22. etasje

Dagen i dag var fantastisk med knallblå himmel, så vi bestemte oss for å ta frokosten i Central Park. Etter bare noen få meters gange inn i parken merker man taktskiftet; trærne demper sirenene og lydene fra avenyene, folk går saktere, skuldrene senkes. Vi satte oss ned med sandwich og kaffe og så på barna som gikk på skøyter. Rundt oss gule og røde trær og grønne enger.


Fin frokostutsikt


Central Park i høstdrakt


Etter noen timer i parken tar vi t-banen til High Street Brooklyn. Et område som har gått fra å være nedslitt og skummelt til å bli den nye tumleplassen for kunstnere og intellektuelle. I går kveld var vi på et Off Broadway-teaterstykke som handlet akkurat om denne prosessen. ”Vanlige folk” som er født og vokst opp i Brooklyn presses ut av leilighetene sine. Inn kommer kule, selvopptatte oppkomlinger med kaffebarer, kunsthaller og croissanter. Et veldig bra teaterstykke som likegodt kunne handlet om utviklingen på Grünerløkka i Oslo.


Manhattan Skyline og Brooklyn Bridge

Kursen settes mot Manhattan igjen. Vi vandrer over Brooklyn Bridge og ser Manhattan strekke seg ut foran oss. Det begynner å bli på tide med lunsj og vi går inn i Chinatown. Igjen fullstendig taktskifte. Her er skyskraperne bare kulisser i det fjerne; her foregår ting på bakkenivå. Vi brøyter oss vei gjennom salgsboder og fiskemarkeder. Kjøp og salg ropes over hodene våre på kinesisk. Det føles mer som å være i Kina enn på Manhattan.


Beijing? Shanghai? Hong Kong? Nei, vi er i Chinatown, Manhattan


Dagens lunsjsted

Det blir vietnamesisk lunsj på oss selv om vi er i Chinatown, men det smakte fortreffelig. Gode og mette krysser vi Canal Street og er plutselig i Europa. Little Italy blir presset fra alle kanter av Chinatown, men fortsatt kan man få en smak av Italia. Vi stopper ved Pasticceria Ferrara, som har holdt til i strøket siden 1892, og kjøper med oss hver vår cannelloni til ettermiddagskaffen.

Men vi er tross alt i Amerika, og vi velger derfor å avslutte siste kvelden med en så amerikansk middag som mulig. Virgil’s BBQ serverer skikkelig mat for sultne amerikanere. Folk rundt oss ser ut som statister fra en college-film fra 1980-åra. Og vi går ikke sultne derfra. På veien til restauranten fikk vi forøvrig vår første A-kjendisopplevelse da vi møtte Ethan Hawke lett slentrende på fortauet.


Memphis Pork Rib før jeg begynner å spise


Memphis Pork Rib etter at jeg har spist meg så mett at jeg er i tvil om jeg vil se dagslys igjen

Virgil’s ligger like ved Times Square. Denne plassen er noe av det mest ekstreme jeg noen gang har sett. Det føles som vi har havnet på settet til Blade Runner. På bakken det totale kaos av turister, raringer, lurendreiere, politi, søppel, damp fra undergrunnen og pretzel/pølse/kebab-vogner som røyklegger gatene. Over oss hundrevis av pulserende lysreklamer som gir hele plassen et underlig lysskjær. Legg til en øredøvende kakofoni av stemmer, tutende taxisjåfører og konkurrerende lydanlegg fra de forskjellige butikkene og restaurantene så begynner du å nærme deg følelsen av Times Square. Hvis helvete har en forgård så må den se slik ut, tenker jeg fjetret, men du verden så fascinerende det er å være der.


Times Square: helvetes forgård?

På Times Square denne kvelden oppdager vi også det som er noe av det sykeste jeg har sett: en tre etasjers m&m-butikk stappfull av folk klokka 10 en søndagskveld. Jeg merker jeg blir svimmel i det jeg går inn, og jeg tenker: dette må være kapitalismens siste fase! USA mistet 250 000 jobber bare i oktober, og så finnes det et marked for dette! Og det verste er at folk i butikken oppfører seg som om dette skulle være normalt. Jeg hører en amerikansk kvinne klage over at de ikke lenger har raspberry-m&m i butikken. Jeg må ut, jeg må ha luft!


En treetasjers m&m-butikk stappfull av kjøpelystne amerikanere

Tilbake på hotellet tar vi på ny en titt ut av vinduet og ser skyskraperne mot nattehimmelen. Tusenvis av opplyste vinduer gir en spektakulær effekt. Vi lukker vinduet, lyden av New York demper seg og selv om byen aldri sover må vi gjøre det. I morgen kveld setter vi kursen tilbake til Oslo.

New York, 4. november 2008

VI VAR DER!

Klokka er 2 minutter på elleve. Ann-Mari og jeg har klart å presse oss inn på en tribune som CNN har satt opp midt på Times Square. Rundt oss blinker lysreklamene fra alle gatehjørner. Busser og taxier tuter forbi oss på begge sider. Gatene er begynt å bli så fulle at trafikken har problemer med å komme frem.

Lenger nede på plassen holder ABC News til. De har leid seg inn på lysreklamer rundt hele plassen: et fantastisk syn. FOX News holder en litt lavere profil; New York er ikke akkurat deres hjemmebane. NBC har valgt å bruke ”The Rock” i Rockefeller Center som kulisse. De viser kandidatenes valgmenn langs veggen på den 70 etasjer store bygningen, samtidig som den berømte skøytebanen nedenfor er gjort om til et kart som viser hvilken farge de forskjellige statene får.



Utsikten min fra CNNs valgvake



På Times Square har det vært klart noen timer at sannsynligheten for at Barack Obama vil bli USAs neste president er svært stor. Men folkemengden tør fortsatt ikke slippe jubelen løs. Ved de to siste presidentvalgene har demokratene trodd de skulle vinne. Al Gore fikk til og med flest stemmer i 2000.



Det var selvsagt en nisse på plass, i tillegg til at CNN spanderte kaffe på oss fra folk som gikk rundt med kaffetank på ryggen.

2 minutter på elleve erklærer CNN at Obama har vunnet Virginia. Dermed er det gjort. Han har 220 valgmenn og trenger bare 50 til for å bli valgt. Alle vet at han vil få 55 fra California. Folkemassen rundt oss begynner å rope taktfast ”O-ba-ma, O-ba-ma!” og ”Yes, we can, Yes we can!”

Så, i det klokkene på Times Square viser 11:00 fylles CNNs gigantiske skjermer med ”Breaking News”: Barack Obama er valgt til ny president i USA. Stemningen tar helt av. Folk hyler av glede, ringer til venner og familie for å dele inntrykkene. Mange rundt oss har tårer i øynene.

Litt senere kommer McCain på skjermen for å holde sin tale. Det blir stille rundt oss. Det er helt tydelig at folk setter pris på det han sier. Noen klapper til og med. Helt til han takker Sarah Palin. Da bryter hele plassen ut i en voldsom pipekonsert.

Så, en time etter at CNN erklærte Barack Obama som vinner, venter alle på talen han skal holde. Noen minutter før midnatt kommer han ut på scenen i Chicago, og igjen tar folk helt av. Obama tar i mot hyllesten, og så, i det han åpner munnen for å si de første ordene som ”president-elect” går CNNs skjermer på Times Square i svart.

Folk er vantro. Hva var det som skjedde? Stemningen begynner å bli amper. De taktfaste ropene skifter fra ”Yes, we can!” via ”What the fuck, What the fuck?” til ”CNN sucks, CNN sucks!”. Men ingenting bringer Obama tilbake. Folk gir opp og begynner å bevege seg nedover plassen. Etter en to år lang valgkamp er dette noe folk vil ha med seg.

Vi følger strømmen av folk og plutselig kan vi høre Obamas stemme stige opp fra folkemengden. Det er taxisjåførene på vei ned Broadway som har sveivet ned vinduene og satt bilradioene på full guffe. Folk samler seg rundt de gule taxiene for å få med seg talen.


Når CNN sviktet var det taxisjåførene som reddet dagen ved å la folk høre Obamas tale på radio.


Etter hvert kommer vi oss ned til ABC sitt studio og får med oss siste del av Obamas tale der. Stemningen er elektrisk. Plassen bare fylles mer og mer. Etter hvert kommer polititet på plass med plastgjerder og megafoner for å få folk unna gatene. Men folk ser bare opp på de mange skjermene rundt plassen som er fylt av Barack Obama. Dette er et øyeblikk som er for viktig til å tenke på trafikkproblemer.


Gatene fyltes opp av folk.

Vi var vitne til historie i går. Nå blir Obamas utfordring å ikke skuffe dem som er mer opptatt av fremtiden. I det vi går ned 44. gate mot hotellet hører vi folkemassene bak oss som et gigantisk kor ”Yes, we can”, Yes, we can!”, og vi tenker at Obama i hvertfall har det beste utgangspunktet for å lykkes.